Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da var den siste boka i Patrick Ness' Chaos Walking-trilogi lest. Jeg har ikke ord for hvor fantastisk disse bøkene er. Hvorfor har ikke alle lest dem?
Nå er det blitt krig mellom Mayor Prentiss' hær, the Answer og the Spackle. Hvordan skal det gå? Hvem vil alliere seg? Eller vil de slåss alle mot alle? Det er så forferdelig! Krigen er forferdelig! Det er helt grusomt å lese om, og jeg skjønner veldig godt hvorfor Todd reagerer som han gjør. Følelsen av håpløshet og av at det ikke er verdt det.
Helt fra begynnelsen har jeg elsket disse bøkene, og nå som jeg er ferdig med serien, elsker jeg den enda mer. Det er sjeldent bøker får meg til å begynne å gråte. Alle tre bøkene i Chaos Walking-trilogien har fått meg til å gråte. Noen ganger fordi det var så trist, andre ganger gråt jeg av glede. Det er sjeldent bøker får meg til å føle så mye. Sorg, glede, frykt, spenning, lettelse, frustrasjon og hjertesorg. Jeg vet ikke helt om dette er så lett å forstå, men det er akkurat slik det har vært å lese disse bøkene. Det har vært en følelsesladd reise sammen med Todd og Viola. (Det er som om Patrick Ness har revet hjertet mitt ut av meg og hoppet på det. Ok, det hørtes litt voldsomt ut...)
Alle karakterene utvikler seg og blir mer kompliserte og mer grå enn svart hvit. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal synes om Mistress Coyle og Mayor Prentiss. Jeg greier ikke å hate eller like noen av dem. Alle har sine grunner, og da blir det vanskeligere å mislike dem. Oppi det hele har vi Wilf, den gamle mannen som har hjulpet Todd og Viola tidligere. Han er så søt og snill og det er umulig å ikke like ham. Han er bare så utrolig skjønn.
1017, the Spackle, får fortelle sin historie. Han har fått sin egen synsvinkel, og jeg føler at jeg endelig forstår ham litt. Historien hans er forferdelig, og den forklarer hvorfor han hater Todd så kraftig som han gjør. Jeg vet ikke om jeg likte 1017 eller ikke. Det som er helt klart er at jeg syntes synd på ham.
I deler av boka var det en del snakk om vann. Det gjorde meg utrolig tørst. Har du noen gang opplevd det før? Å bli tørst når det er snakk om vann eller sulten når det er snakk om mat. Jeg blir tørst av å sitte å skrive om det...
Boka er FULL av plot twists, finner ikke noe godt norsk ord. Noen mener at Rick Riordan er kongen av plot twists. Han er prinsen. Patrick Ness er kongen. Det er aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Det skjer noe uventet nesten hver eneste side. Det er en av grunnene til at disse bøkene er så fantastiske som de er. Jeg elsker det, samtidig som det gjør meg utrolig frustrert. Når man tror at Todd og Viola endelig er trygge, kan man være ganske sikker på at de ikke er det. Patrick Ness finner en ny måte å ødelegge for dem vær du sikker.
Jeg elsker designet på disse bøkene. De er så enkle når de ser dem på avstand. Kommer du nærmere, ser du at de er dekket av skrift. Det er utrolig lekkert og nydelig!
Til slutt vil jeg bare si at disse bøkene er fantastiske, og jeg anbefaler dem for alle!!!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHe forgives me for all of it, tells me I don't even need to be forgiven, tells me I did the best I could, that I made mistakes but that's what makes me human and that it's not the mistakes I made but how I responded to 'em and I can feel it from him, feel it from his Noise, telling me how I can stop now, how everything's gonna be all right-
Why can't we learn to live with how we are? And whatever anybody chooses is okay by the rest of us?
People say they want freedom, but what they really want is freedom from worry. If I take care of their problems, they don't mind being told what to do.