Bokelskere.no

Jeg har alltid trodd at jeg har lest denne før. Det er i hvertfall det jeg har innbilt meg selv (og sagt til andre når jeg har disset empirewaist-litteratur). Jeg tror kanskje jeg har tatt feil. For da jeg leste denne nå igjen, i anledning pensum, kunne jeg ikke huske noenting. Jeg trodde jeg visste hva som kom til å skje med Catherine og Heathcliff. Jeg satt og ventet på at ting skulle skje som aldri skjedde, og jeg tror jeg har forvekslet disse to med et annet berømt kjærestepar innenfor engelsk litteratur, kanskje Jane Eyre og typen hennes, men jeg skal ikke si noe sikkert, for som sagt, jeg har jo trodd feil før. For alt jeg vet har jeg kanskje ikke lest Jane Eyre heller. Kanskje har jeg ikke lest alle bøkene til Jane Austen. (Jo, det har jeg og de handler alle sammen om det samme.) Kanskje har jeg ikke lest Ringenes Herre, jeg bare tror jeg har gjort det! Kanskje jeg ikke har lest Nabokovs Lolita heller, jeg bare går rundt og sier at det er yndlingsboka mi! Kanskje har jeg egentlig ikke lest noenting, jeg bare går rundt og innbiller meg det? Hjelp!

Neida.

Jeg har i hvertfall lest Wuthering Heights nå da, og jeg ble overrasket. For den gir meg merkelige vibber og jeg venter hele tiden på at noe skal skje, men det skjer ikke, og så er boka over og så... å. Men? Og det er det som er overraskende, at den bare går slik som den gjør uten at den kommer til et punkt. For jeg tenkte på forhånd at den kom til å være veldig typisk. Jeg hadde tenkt at den kom til å være Jane Eyre-ish (seriøst: jeg har faktisk lest den). Noe den ikke var i det hele tatt. (Og så kunne jeg sikkert skrevet en haug mer, men jeg tror kanskje jeg sparer det til eksamen.)

Jeg likte begynnelsen av denne diktsamlingen, bl.a. diktet Det skjer... Deretter begynte hun å lovprise det såkalte hellige folk og Israel og da fikk jeg helt avsmak og gikk over fra å tenke litterært til politisk i stedet.

Poesien til Mia Berner minner meg om prosaen hennes, og ikke misforstå meg: jeg elsker prosapoesi, men diktene til Mia Berner kjeder meg litt. Jeg vil heller ha den rene prosaen hennes. F.eks. som i Tretten eller Fordi der er slik jeg ror.

Alle de siste bøkene jeg har lest av Anna Gavalda har enten vært noe dritt eller middelmådige (muligens går det ut på det samme). Alle bøkene hennes er det, bortsett fra Saman er ein mindre aleine, som er så fin, så fin. Ene og alene pga. den er det at jeg gir henne nye sjanser hele tiden. Men sorry ass, Eg vil at nokon skal vente på meg er middelmådig den også. Riktignok er den bedre enn f.eks. Lykka er ein sjeldan fugl, men 'helt greit' er ikke noe å trakte over.

Eg vil at nokon skal vente på meg består av mange noveller som alle handler om kjærligheten på en eller annen måte. Jeg synes imidlertid at alle novellene bare er forskjellige versjoner av én. I grunnen føles hele forfatterskapet hennes slik. At alle bøkene hennes bare er oppgulp av den ene og samme historien. Nei, det er ikke noe vits i å sløse mer tid på Anna Gavalda.

Denne fikk jeg anbefalt av ei venninne, personlig på sms, så da måtte jeg nesten gå og låne den. Fiffig at i løpet av tiden jeg leste boka, dukket ordet 'mnemoteknikk' opp flere ganger andre steder i livet; enten så var det dét, eller så begynte jeg bare å legge merke til ordet.

Kart over Simon Strangers fiktive by Nem. Nå da. Boka handler om en fiktiv, europeisk by, og Simon Stranger skriver om små hendelser som fører til den neste som fører til den neste, av type sommerfugl-effekt, noe jeg er ganske opptatt av. Eller dvs. at det er noe jeg tenker på med jevne mellomrom. Jeg tenker f.eks. på hva om jeg ikke hadde tatt på meg akkurat den T-skjorta den dagen, da hadde ikke A kommentert den i Cs påsyn, og da hadde ikke C kunnet si at det var kult at jeg likte det bandet, og da hadde ikke vi kommet i snakk og hadde ikke vi kommet i snakk, hadde ikke jeg fått akkurat den plata anbefalt, og hadde jeg ikke fått den plata anbefalt, så hadde jeg ikke hørt den sangen som jeg begynte å synge høyt på et halvt år etterpå på en festival og tiltrukket meg Ds oppmerksomhet, og da hadde ikke vi to sittet på kafé to år etterpå og drukket kaffe og snakket om bøker, og hadde ikke det skjedd, hadde ikke jeg lest den boka som fikk hjertet mitt til å svulme osv. (Dette var bare et eksempel, om enn et dårlig ett, men kun fordi jeg ikke vil utbrette den virkelige historien av tilfeldigheter som utgjør mitt liv her.) Mnem handler altså om dette. Men til tross for det, så klarer ikke boka å engasjere meg. Jeg brukte fryktelig lang tid på denne boken, enda den var av den lettleste typen, rett og slett fordi dens evne til å engasjere var så liten at den nærmest kjedet meg og jeg ofte kviet meg fra å plukke opp denne hver gang jeg hadde lyst til å lese (og plukket opp andre bøker i stedet).

Digget diktsamlingen Stockholm sier, så jeg måtte jo lese Durnaks første roman også. Den handler om Victoria som drar og besøker noen slektninger i USA, og så er den proppfull av popkultur; tittelen er jo hentet fra Bonnie & Clyde (eller var det Thelma & Louise?). Og jeg elsker popkultur - når den er skrevet om på en raffinert måte. Det synes jeg ikke den er her, jeg synes det blir litt platt. Hele romanen er litt intetsigende egentlig. Det eneste jeg husker er når Victoria møter ei jente som snakker og snakker på en eller annen butikk et eller annet sted i USA, om et norsk band, og ber om en vennedate (genialt konsept egentlig, hvorfor gjør man ikke sånt?), hvorpå Victoria forteller om det til slektningen sin som synes det er en dårlig idé, men Victoria går for å møte jenta på vennedate likevel, en date som den andre jenta ikke møter opp på. Det var det. Neida, jeg skal ikke være så negativ: jeg elsket coveret. (Men ikke en gang hva angår coveret kan denne konkurrere med Stockholm sier, for coveret til Stockholm sier er et av de fineste bokcoverne jeg vet om, tror jeg.) Og jeg gir absolutt ikke Durnak opp. Jeg skal jo lese Så Berlin.

Opprinnelig skrev jeg ned Banana Yoshimotos Kitchen på lista mi over bøker jeg skal lese, men kom tilfeldigvis over Hardboiled & Hard Luck på biblioteket, så det ble min første Banana Yoshimoto-bok i stedet. Boka består av to lengre noveller (eller to korte bøker). Hardboiled handler om ei jente som er ute på tur og tenker på et menneske som stod henne nær som døde for ikke så lenge siden, og noe her fikk meg til å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go, men ikke mye, bare litt. Hard Luck handler også om enda ei jente som mister et menneske som står henne nær, men det betyr ikke at disse to historiene mister seg selv i hverandre. De er to helt separate historier, de står begge to godt alene. Jeg likte begge to veldig godt; etter at jeg hadde lest begge to prøvde jeg å reflektere over om jeg likte Hardboiled eller Hard Luck best, men hver gang jeg hadde bestemt meg for én av dem, kom jeg på alt jeg likte ved den andre og ombestemte meg. Hele tiden var det slik frem og tilbake. (Ikke at det sier så mye egentlig, jeg som ikke klarer å velge tomater på butikken en gang.) Ser i hvertfall fram til å lese Kitchen. Og ps: ELSKER at forfatteren heter Banana.

Å, nå fikk jeg kjempelyst til å lese denne! Gleder meg!