Eg tar til å le høgt av min eigen vits. Eg sit her åleine og ler. Folk stirer bort på meg. For ein augneblink er eg lykkelig.
Hjartet opnar seg. Hjartet lukkar seg. Hjartet blir mjukt. Hjartet blir hardt. Om hjartet opnar seg på feil tidspunkt eller blir hardt når det burde vere mjukt, er ein i trøbbel. Meir trøbbel er i vente dersom hjartet blir mjukt når det burde vere hardt.
Det er iallefall mye eting, slåssing, drikking og prat om kvinnfolk!
Gjør ikke noe at det er orkan utenfor. Forbaska herlig bok.
I was always embarrassed by the words sacred, glorious and sacrifice and the expression in vain. We had heard them, sometimes standing in the rain almost out of earshot, so that only the shouted words came through, and had read them, on proclamations that were slapped up by billposters over other proclamations, now for a long time, and I had seen nothing sacred, and the things that were glorious had no glory and the sacrifices were like the stockyards at Chicago if nothing was done with the meat except to bury it.
Life isn't hard to manage when you've nothing to lose.
Hvis mine foreldre hadde gitt meg lov til å besøke den egnen jeg var i ferd med å lese om, ville jeg hatt inntrykk av å ta et avgjørende skritt i retning av sannhetens erobring. For om vi føler at vi bestandig er fanger i vår egen, personlig farvede opplevelse av tingene, så er vårt fengsel ikke ubevegelig: vi befinner oss snarere underveis, i en uavlatelig higen efter å komme ut over oss selv, efter å tre i kontakt med omverdenen
Gud hjælpe Poesien, ved Politikens Hjælp sættes den paa Vand og Brød!
When the soul of a man is born in this country there are nets flung at it to hold it back from flight. You talk to me of nationality, language, religion. I shall try to fly by those nets.
She was alone and still, gazing out to sea; and when she felt his presence and the worship of his eyes her eyes turned to him in quiet sufferance of his gaze, without shame or wantonness. Long, long she suffered his gaze and then quietly withdrew her eyes from his and bent them towards the stream, gently stirring the water with her foot hither and thither. The first faint noise of gently moving water broke the silence, low and faint and whispering, faint as the bells of sleep; hither and thither, hither and thither: and a faint flame trembled on her cheek.
Why write I still all one, ever the same,
And keep invention in a noted weed,
That every word doth almost tell my name,
Showing their birth, and where they did proceed?
O know, sweet love, I always write of you,
And you and love are still my argument;
So all my best is dressing old words new,
Spending again what is already spent
fra sonette 76.
Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.
Den første boka i trilogien om Jonas Wergeland. Apropos middelmådighet, middelmådighet er noe Jonas Wergeland hater. Han frykter tanken på å være en del av massen. Jeg prøver å akseptere min middelmådighet ved å forestille meg selv som en fisk i fiskestim. Det er skikkelig fascinerende med fiskestimer som beveger seg som om den var ett individ. Eller flokker av fugler som beveger seg som om de var ett individ.
Her er forresten et fint utdrag om frokosten og kjærligheten: Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.
Elsker avsnittene som beskriver hvor opptatt Margrete er av brød. Elsker at kjæresten min ikke lenge etter at jeg hadde lest disse avsnittene, foreslo om vi ikke skulle begynne å bake brød. (Selv om jeg svarte noe sånt som: Hæ? Bake? Vi kan jo bare kjøpe brød på butikken?)
Dere kan jo bare le av at jeg leser dette, men jeg synes den var sjarmerende. Minst like sjarmerende som Carries dagbok, som den er en oppfølger til. DESSUTEN kan jeg være smart og si at Summer and the City har paralleller til Sylvia Plaths Glassklokken. F.eks. så handler jo begge to om to jenter fra distriktsamerika som drar til New York City for å være med på en skriveskole og slå seg opp. Begge to drikker en masse vodka. (Nå begynte jeg forresten å tenke på redaktøren til The Paris Review.) Begge to henger med mediamenn.
Ok. Jeg innser at det var en dårlig parallell, siden alle fortellinger som skjer i NYC jo handler om media- eller bokbransjen. Dessuten ender det langt i fra så galt med Carrie i Summer and the City som med Esther i Glassklokken. Selv om det ikke går helt smertefritt for Carrie heller. F.eks. mister hun manuskriptet sitt og den eneste andre versjonen av det befinner seg et sted langt utenfor NYC, hvilket betyr at hun må skrive et nytt et innen høytopplesningen hun skal ha om et par dager. Et manuskript som ikke er like bra som det forrige, og høytopplesningen blir ikke dårlig, bare middelmådig. Ting går ikke skeis i Summer and the City. Ting går så som så. Ting går middelmådig. Sånn som det går for de fleste av oss.
It is a far, far better thing that I do, than I have ever done; it is a far, far better rest that I go to, than I have ever known.
Principles are the stuff of comedy.
The truth is, I was not cut out to be a seductress. I did not even approve of the word, with its overtones of lacy underwear and French perfume.
Wer den Dichter will verstehen, muß in Dichters Lande gehen.
Mathematicians are like Frenchmen: whatever you say to them they translate into their own language and forthwith it is something entirely different.