"Sometimes I get so excited thinking about my morning coffee," Mr. Söderblad said, "I can't fall asleep at night."
Finally he abandoned the Italian idea altogether and fixed on the only other lunch he could think of - a salad of wild rice, avocado, and smoked turkey breast. The problem then was to find ripe avocados. In store after store he found either no avocados or walnut-hard avocados. He found ripe avocados that were the size of limes and cost $3.89 apiece. He stood holding five of them and considered what to do. He put them down and picked them up and put them down and couldn't pull the trigger. He weathered a spasm of hatred of Denise for having guilted him into inviting his parents to lunch. He had the feeling that he'd never eaten anything in his life but wild-rice salad and tortellini, so blank was his culinary imagination.
He lowered the blinds and drank the wine, and brought himself off again and again, and ate two more cupcakes, detecting peppermint in them, a faint buttery peppermint, before he slept.
[...] he suspected that the minimum price of further conversation with her would be an overpriced lunch of mesquite-grilled autumn vegetables and a bottle of Sancerre for which he had no conceivable way of paying.
In Denise's kitchen, after shopping, she peeled potatoes immaculately or rolled out simple doughs while the cook contrived lagniappes for a child's palate: wedges of pear, strips of homemade mortadella, elderberry sorbet in a doll-size bowl of elderberry soup, lambsmeat ravioli Xed with mint-charged olice oil, cubes of fried polenta.
She'd quit school and worked to save money for a year, had taken six months in France and Italy, and had returned to Philly to cook at a thronged fish-and-pasta place off Catharine Street.
She taught them how to make spinach pasta and how to tango.
"There's a poached salmon in the fridge. A crème fraîche with sorrel. A salad with green beans and hazelnuts. You'll se the wine and baguette and the butter. It's good fresh butter from Vermont."
I have heard the pigeons of the Seven Woods
Make their faint thunder, and the garden bees
Hum in the lime-tree flowers; and put away
The unavailing outcries and the old bitterness
That empty the heart. I have forgot awhile
Tara uprooted, and new commonness
Upon the throne and crying about the streets
And hanging its paper flowers from post to post,
Because it is alone of all things happy.
I am contented, for I know that Quiet
Wanders laughing and eating her wild heart
Among pigeons and bees, while that Great Archer,
Who but awaits His hour to shoot, still hangs
A cloudy quiver over Pairc-na-lee.
For that pale breast and lingering hand
Come from a more dream-heavy land,
A more dream-heavy hour than this;
And when you sigh from kiss to kiss
I hear white Beauty sighing, too,
For hours when all must fade like dew.
But flame on flame, and deep on deep,
Throne over throne where in half sleep,
Their swords upon their iron knees,
Brood her high lonely mysteries.
Og måtte rosensykens ild
I tunger små som kingelspinn
Og kvikksølvgift og råtten krill
I deres rumper trenge inn;
Skal nok lese Elskeren, har hørt den er bedre enn Moderato Cantabile.
Nei (men skulle selvfølgelig gjerne kunnet lese på fransk). Går på skrivekunstlinja på Nansenskolen og har den på "pensum". Påskeunderholdning er det kanskje ikke, men et mord er i hvert fall med.
The people in flight from the terror behind – strange things happen to them, some bitterly cruel and some so beautiful that the faith is refired forever.
Andre este ut i størrelsen på det lemmet som kalles naturens plogmann, slik at den ble helt utrolig lang, stor, svær, kraftig, sterk og staut i antikk stil, så til de grader at de kunne bruke den som belte idet de surret den fem-seks ganger rundt kroppen. Og hvis man så dem når de var på sitt beste og hadde vinden i ryggen, så skulle man ha trodd at de hadde sin lanse i angrepsposisjon for å stikke ned turnerningsdukken. Men denne slekten er utdødd etter hva kvinnene sier, for de klager hele tiden over at: De finnes ikke lenger disse svære, osv.
Da sa en av kvinnene med profetisk patos, «Han er født med full hårvekst. Han kommer til å utrette store ting, og hvis han lever lenge, kommer han til å bli gammel.»
How can we live without our lives? How will we know it's us without our past? No. Leave it. Burn it.
The first lie Julio told Emilia was that he had read Marcel Proust. He didn't usually lie about reading, but that second night, when they both knew they were starting something, and that that something, however long it lasted, was going to be important, that night Julio made hos voice resonant and feigned intimacy, and said that yes, he had read Proust, at the age of seventeen, one summer, in Quintero. At that time no one spent their summers in Quintero anymore, not even Julio's parents, who had met on the beach at El Durazno, who went to Quintero, a pretty beach town now invaded by slum dwellers, where Julio, at seventeen, got his hands on his grandparents' house and locked himself up to read In Search of Lost Time. It was a lie, of course: ha had gone to Quintero that summer, and he had read a lot, but he had read Jack Kerouac, Heinrich Böll, Vladimir Nabokov, Truman Capote, and Enrique Lihn, and not Marcel Proust.
That same night Emilia lied to Juliofor the first time, and the lie was, also, that she had read Marcel Proust.
Jeg har tidligere skrevet at alle romanene til Banana Yoshimoto (dette er den sjette jeg har lest) handler om mennesker som blir kjent med hverandre etter at noen dør, og det handler denne om også. Denne romanen handler om fire mennesker som forholder seg til hverandre etter en forfatters selvmord. N.P. handler om de tre barna hans (en av dem er en halvsøster av de to andre) og Kazami som tidligere var kjæresten av en oversetter av denne forfatterens bøker. De forholder seg til hverandre en sommer i Tokyo (det er viktig at det er sommer, for Kazami elsker sommeren). Som i Yoshimotos andre romaner, er rom også viktig i N.P. Bl.a. er det en beskrivelse av leiligheten til Sui, halvsøsteren, som knytter den til havet og til halvbroren hennes.
Når jeg leser det jeg har skrevet om Kjøkken, så tenker jeg at det er ikke så mye nytt å skrive om N.P., som om alt jeg har skrevet om Kjøkken passer til også N.P. Folk som dør, relasjoner, forflyttelser og om avslutninger, jeg finner ikke noe nytt om N.P., men likevel er den en bok for seg selv, likevel er alle bøkene til Yoshimoto bøker for seg selv, de glir ikke over i hverandre, jeg blir ikke lei fra den ene til den andre. Men så er det likevel noe å si, når jeg tenker meg om, for dette er den beste boka av Yoshimoto jeg har lest til nå. Stemingen her er bare enda mer ekstrem, det er noe med den stemningen, i samtalene, atmosfæren, så mye blir sagt uten å bli skrevet, det er så mye mellom linjene. Hvordan får hun det til, hvordan får hun det til. Jeg vil bare sluke meg i enda en ny bok av Yoshimoto, men nå vet jeg ikke om det finnes flere en gang, vel, da får jeg bare lese henne på nytt igjen, da.
Miniroman av en av Chiles nye talenter, som Pedro Armona-Calvarez anbefalte under en samtale på Victoria i Bergen om Amerika i litteraturen tidligere denne måneden. En miniroman er den sannelig, jeg leste den i løpet av en tur med bybanen på vei til forelesning og tilbake igjen. Faktisk var jeg ferdig med Bonsai da det fortsatt var seks stopp igjen og jeg bare Å, faen, hva skal jeg gjøre nå da? Stirre ut i lufta? (Jeg hadde Bonsai på lesebrettet og kunne derfor egentlig begynne på The Corrections av Jonathan Franzen som jeg også hadde på lesebrettet, men jeg liker ikke å begynne på en ny bok rett etter at jeg har lest en ferdig, jeg må liksom fordøye den forrige først). Jeg måtte stirre ut i lufta.
Men ikke bare var det kjipt at romanen var ferdig fordi jeg hadde seks stopp igjen på banen, men fordi Bonsai sluttet så brått. Jeg kunne ikke skjønne at den sluttet. Var det ikke mer? Ikke at jeg følte at boken var kort, det visste jeg jo, men at den sluttet så brått. Den sluttet like brått som jeg kom inn i den etter det første setningene. Jeg var helt bergtatt. De to første kapitlene er fantastiske. Jeg glemte nesten å gå av der jeg skulle av, så inni boka var jeg. Og da forelesningen om Horats og Pindar og Petrarca begynner, tenker jeg på Julio og Emilia i Bonsai, det unge paret som ligger i senga og leser dikt og romaner og noveller mens de røyker marihuana og lyver for hverandre at de har lest Marcel Proust, ja, visst har de lest Marcel Proust, uten at noen av dem vet at den andre også lyver. Ingen av dem har lest På sporet av den tapte tid.
Gleder meg til å lese flere av Zambras miniromaner, faktisk kjøper jeg meg The Privat Lives of Trees omgående.
Der. Ja. Et trykk på amazon.com.
The Private Lives of Trees er min.