Bokelskere.no

Først publisert her:
http://kathleen-bean.blogspot.com

Når jeg først begynner å lese i Bare ukedager av Cecilie Aurstad, tenker jeg at den høres ut som en bok fra Flamme Forlag, jeg tenker: herregud, den er typisk Flamme, en bok om unge, pene (middelklasse)jenter i tyveårsalderen som farter rundt i Oslo, driver med noe kreativt og er forelska, forelska, av og til lykkelige, av og til med kjærlighetssorg, men aldri uten gode venner, litt Oslo 31.august light og i jenteversjon, og ikke minst som i bøkene til Flamme-forfatteren Linn Strømsborg. Bokas hovedperson, et jeg, beskriver det tilogmed selv: Lørdag* Jeg har nyvaska hår og strykejern i skapet, bøker i hylla og ting organisert i mapper på Macen, penger på kontoen, kulturell kapital i kofferten, nye sko fra Isabel Marant og sengetøy det lukter tøymykner av, 400 venner på Facebook og 60 000 på BSU, grønnsaker i kjøleskapet og medlemskap på Sats, blomster i vinduskarmen og guttevenner som liker meg, planer for helga og pynteputer på senga, stearinlys i skapet, deltidsjobb i butikk og 5,2 i snitt, ullundertøy og skiutstyr og noen å dra hjem til, et variert kosthold og nybarberte legger, blader i bunker og regninger som er betalt, en lys framtid og mange planer og ting jeg gleder meg til, ok musikksmak og vip-kort på Fisk og Vilt og orden i sakene og bilder på veggen [...] Jeg tenker at det er tåpelig, som om forfatteren har fulgt en oppskrift for å havne i denne, tja, kategorien av litteratur som har blitt utgitt i løpet av de siste årene, men jeg blir etterhvert blidere stemt. Tanken på at dette bare er enda en sånn bok forfølger meg gjennom hele lesningen av Bare ukedager, men samtidig lar jeg meg forføres og underholdes av beskrivelsen av min generasjon. For bokas jeg er nitten år, hun er nitten år og driver med det samme som jeg gjorde da jeg var nitten år, som også venninnene mine gjorde da vi var nitten år, og som sikkert tusenvis av andre nittenårige har gjort og fremdeles gjør. Men ikke bare er det der gjengjennelsesfaktoren ligger, bokas jeg er nemlig forelska i en fyr, de har et forhold uten navn, et jeg og et du, hele boka er bygd opp over et jeg og et du, som gjør ting sammen, men aldri snakker sammen, og jeg er så forelska, forelska, hun tenker på ham hele tiden når han ikke er der, og hun ønsker hele tiden å nå ham, lurer på hvor han er, vil være med ham, men gjør aldri noe med det. I stedet venter hun bare, det går bra, hun prøver å være tålmodig. Eller hun går ut på byen fordi hun da kanskje kan komme til å møte på ham, i stedet for å bare spørre ham: Skal vi sees? Hun er så forelska at det nesten er destruktivt, men bare for henne selv, ikke for noen andre. Samtidig er hun et selvstendig menneske, hun er ikke needy forelska på noen måte, hun trenger ingen mann, hun er bare forelska i akkurat dette spesifikke individet, dette du-et. For som hun selv skriver: Lørdag* Regina Spektor sutrer fra høyttaleren, jeg ber henne skjerpe seg og slutte å være så dramatisk. Jesus, alt handler ikke om gutter, og noen kommer til å elske deg til slutt, du er altfor bra og kul til å ende opp aleine. Dessuten er du kjendis (det samme som jeg pleide å tenke om Maria Mena) og når hun liksom hvisker ut svarene til en kjendis i et blad hun leser og svarer på spørsmålene selv, i dette tilfellet "Om du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?": Definitivt en pusekatt, de trives godt alene, men er glad i kos og selskap likevel.

Jeg-et er heller ikke forelsket i et bilde, for verken du-et eller forholdet mellom jeg-et og du-et er perfekt. I Ildfuglen av Hedda R. Robertsen, en annen bok om unge tyve-ish-noe jenter som bor i Oslo og som også ble utgitt i høst, har ei av jentene et forhold til foreleseren sin på universitetet, som riktignok er så godt som gift med en annen, men bortsett fra det, dvs. forholdet dem i mellom, er perfekt. Amalie, som denne jenta heter, tviler aldri på ham på egenhånd, det er som om tvilen på dette forholdet hun befinner seg i kommer utenfra, fra venninnen hun bor med som kommenterer forholdet. Det er venninnen som maser på Amalie at hun må gjøre det slutt; det må bli slutt på dette forholdet deres som består av champagne, hotellrom og pent undertøy btw. Jeg-et i Bare ukedager reflekterer i større grad selv over forholdet, selv om også hun har en bestevenn som hun drikker kaffe og spiser pizza med på søndager mens de ser på TV3. Denne personen er imidlertid svært vag, som alle de andre personene i romanen. Alle bortsett fra jeg-et og du-et befinner seg i en slags skygge utenfor det hele. De griper ikke inn når jeg-et stadig må bli med du-et på legevakten i fylla, som jeg aldri helt skjønner hvorfor: Gjør han noe dumt i fylla, er det fylla som har skylda for at han skader seg? Eller har en eller annen form for angst? Kanskje begge deler. Anyways: *Lørdag Driter i hva jeg gjør så lenge vi ender opp sammen senere.*

Verdt å kommentere er også de bitende kommentarene om "de andre", f.eks.: Jeg tror hun prøver å bli venner, men vi har ikke noe til felles, hun spiller fotball og handler klær på Vero Moda, så jeg sa jeg fikk besøk selv om det ikke var sant og De jentene som klina først og leia hender og farga håret selv og la på seg i puberteten og glemte å utvikle personlighet og flytta sammen med kjæresten etter videregående og kun kjøpte klær på kjedebutikker, Zara for det mest, og lager album på Facebook og drar på ferie til Syden og henger med gamle venner [...] ville aldri falt for en som deg. Det er de jentene som har kids nå når vi ikke lenger er nitten, men tjuefire. Jeg lurer imidelertid på om Cecilie Aurstad ikke er litt arrogant, men jeg bryr meg ikke, det er ikke meg det går utover. Og det er nettopp det som gjør at jeg også tenker at dette må være en ganske snever bok. Hva med de andre? Alle som ikke er nitten år og henger på Grünerløkka? Generelt sier boka noe om forelskelse, og det kjenner de fleste til, men er det nok? Nei. Utvalget bøker om dette emnet er stort. Jeg ler og underholdes av boka, jeg ville kanskje anbefalt den som en underholdende bok til jenter på min egen alder, fint som noe lett å lese rett etter eksamen (som jeg gjorde), men jeg ville definitivt ikke satset på denne som julegave til eldre, litteraturinteresserte mennesker, og med eldre, da mener jeg omtrent alle over tretti.

Jeg har lest Fuglane flere ganger og det er mye å si om den. Jeg ser at mange skriver at de føler med Mattis, og jeg gjør også det, men av og til blir jeg også irritert på ham. Å, tenker jeg, kan du ikke bare la være å snakke om det der nå da. Jeg føler med de andre i romanen, som blir irretert på ham, f.eks. Hege som flere ganger ber Tusten om å gi seg med det han begynner å snakke om, eller når hun blir kjølig og trekker seg tilbake. Jeg kjenner meg også igjen i oppgittheten til flere av de andre.

Coldness in Love

And you remember, in the afternoon
The sea and the sky went grey, as if there had sunk
A flocculent dust on the floor of the world: the festoon
Of the sky sagged dusty as spider cloth,
And coldness clogged the sea, till it ceased to croon.

A dank, sickening scent came up from the grime
Of weed that blackened the shore, so that I recoiled
Feeling the raw cold dun me: and all the time
You leapt about on the slippery rocks, and threw
The words that rang with a brassy, shallow chime.

And all day long that raw and ancient cold
Deadened me through, till the grey downs darkened to sleep.
Then I longed for you with your mantle of love to fold
Me over, and drive from out of my body the deep
Cold that had sunk to my soul, and there kept hold.

But still to me all evening long you were cold,
And I was numb with a bitter, deathly ache;
Till old days drew me back into their fold,
And dim sheep crowded me warm with companionship,
And old ghosts clustered me close, and sleep was cajoled.

I slept till dawn at the window blew in like dust,
Like the linty, raw-cold dust disturbed from the floor
Of a disused room: a grey pale light like must
That settled upon my face and hands till it seemed
To flourish there, as pale mould blooms on a crust.

Then I rose in fear, needing you fearfully,
For I thought you were warm as a sudden jet of blood.
I thought I could plunge in your spurting hotness, and be
Clean of the cold and the must.--With my hand on the latch
I heard you in your sleep speak strangely to me.

And I dared not enter, feeling suddenly dismayed.
So I went and washed my deadened flesh in the sea
And came back tingling clean, but worn and frayed
With cold, like the shell of the moon: and strange it seems
That my love has dawned in rose again, like the love of a maid.

D.H. Lawrence.

Jeg må bare si, du har mye fint å se frem til.

La meg også dele en link til D.H. Lawrence sine dikt, hos ham er det også mye fint: ja, det er jammen her du skal trykke!

Jeg må innrømme at jeg ikke har giddet å tenke veldig nøye over saken, så bær over med meg, og jeg har dessuten nettopp kommet hjem fra en forelesning som beveget seg innom Freud; men altså, spørsmålet, hvorfor fornekte noe man liker så godt? Bare en flyvende teori, men uansett: jeg hevder de liker Fifty shades [...], de mener de ikke har lov til å like det, og derfor liker de det enda mer, selv om de gjerne vil gi inntrykk av at de ikke liker det. Hvordan det går an å like en slik bok er en annen sak, hvordan det går an å bli pirret av noe så distanserende som et langt samlebånd av klisjéfylte metaforer. Og forøvrig, for å karnivalisere (*snu på hodet) det siste spørsmålet ditt: man kan jo også spørre seg hvorvidt det er greit eller frigjørende for mannen å fremstilles på denne måten. Det er jo en forbannet teit rolle å bli tildelt. Ellers har jeg - i likhet med boken - lite å si.

Det finnes en haug med filmer og litteratur om å reise gjennom USA, og bra er det, for jeg blir visst aldri lei. Denne gangen har jeg lest Morten A. Strøksnes reiseskildring av veien fra Boston til Los Angeles. Tidligere i høst leste jeg Simen Kartvedts Vest for Eden, også en skildring av en reise fra øst til vest. Men mens Kartvedt stoppet ved de mest opplagte byene (og stedene) og skrev om dem, har Strøksnes i tillegg besøkt de mindre stedene, byer jeg aldri før har hørt om, og om bensinstasjonene, naturreservatene, om prærien, om rancher og menneskene der, om elver, indianere, hester, om jernbanen og Walmart. Strøksnes kjører og kjører, stopper, og han snakker med folk overalt. Han ender opp på feil kant av Detroit (men som han sier, finnes det egentlig noen riktig side av Detroit?); han spiller bort en haug med penger i Deadwood, et slags Las Vegas i miniatyr; han havner på en anti-Bush-fest i Salt Lake City, hvor han btw møter en haug med mormonere; går seg vill oppe på et fjell, men blir funnet av noen campere; besøker og skriver om The Black Hills, som ble lovet å være i indianernes eie for all eternity - helt til det ble oppdaget gull der. Samtidig skriver Strøksnes troverdig om de historiske hendelsene knyttet til stedene han besøker, med et nyansert blikk, i motsetning til Kartvedt i Vest For Eden, hvor jeg stadig vekk måtte stille spørsmål ved alle anekdotene og det som virket mer som halvsannheter enn virkelige fakta. Flere av tingene var det ingen referanser til heller. Det var syltynt og jeg kunne ikke la være å tenke at det var slett arbeid. Strøksnes derimot, har, uten å kommmentere med syrlige, europeiske USA-fordommer bak, skrevet en interessant og lærerik bok om vanlige amerikanere og myten Amerika, krydret med litterære referanser. Et Amerika som finnes langs veien, landet hvor alt er større enn her. Jeg har bare den amerikanske forfatteren og borgerrettighetspionéren Henry David Thoreaus ord om Amerika gjennom Strøksnes, men nevner dem likevel: Thoreau skriv at månen -- og sola -- ser større ut i USA enn i Europa. Lufta er klårare, himmelen verkar høgre. Torebraka har meir smell, lyna er skarpare. Fjella er høgre, elvane braiare og meir frodande, innsjøane, er større, skogane djupare. Og det er rart, men det er sant, himmelen ser høyere ut der, og himmelen er så blå som jeg aldri verken før eller siden har sett. Mens jeg leste boka, foruten å stadig vekk fortelle om det jeg leste til kjæresten min som lå i senga mi med mac-en, kjente jeg en lengsel etter å igjen sette meg i en bil og kjøre ut på highway-en og drikke kaffe langs veien. Apropos det skriver Strøknes om 'service areas': Eg stansar for å fylle bensin, for å få meg ein kopp kaffi eller noko å ete, for å finne eit motell - eller kanskje alt dette på ein gong. På vegen ser eg hundre slike plassar kvar dag. I utgangspunktet er dei uinteressante. Men dei er så uinteressante at dei overskrid alle grenser og blir mystiske. Dei er overalt, dei er kvardagen til svært mange folk. Deretter skriver han om svina Walmart, ikke hyggelig lesning, men interessant.

Rett vest er et prosjekt som det ikke går rett vest med. Strøksnes fanger Amerika-myten. Mens Vest for Eden føles som en samling brokker uten sammenheng med hverandre, er det en fin helhet i Rett vest. Stedene glir inn i hverandre, som nettopp når man kikker ut av bilvinduet og kjenner på avstandene mellom sted til sted, på verdens størrelse, fremfor f.eks. en flyreise, som kan gi inntrykk av at stedene i verden ikke er knyttet til hverandre, men uavhengige øyer, verdener uten sammenheng med hverandre. Jeg minnes da jeg var et veldig lite barn og så for meg hvert land i verden som sin egen planet, og mellom hvert av disse landene var det en hengebro (som forøvrig så ut som veldig store versjoner av Varoddbroa i Kristiansand alle sammen). Av og til lurer jeg på om det ikke er slik noen mennesker tenker at verden er. Poenget er: folk burde reise mer på jorda, på veien, og ikke tenke så mye på stedene de skal nå.

Enn så lenge, mens jeg venter på at tiden for å sette meg i en leiebil med automatgir er inne, får jeg nøye meg med å gå på kino og se filmatiseringen av Jack Kerouacs moderne klassiker On the Road. Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur har jeg allerede lest, hvis ikke hadde jeg anbefalt den også.