Bokelskere.no

I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst. Jeg regner meg selv for en antirasist. Det har jeg vært bestandig. Men nå er det antirasistene som er opptatt av hva som er riktig hudfarge. Da må jeg bare si takk for meg. Jeg synes de gamle retningslinjene var greie: Målet var å komme bort fra et samfunn der hudfarge spilte en rolle. Nå som det er omvendt, i antirasismens navn, er dette bare helt kokkelimonke. Jeg er 67 år, jeg er syk, jeg er for gammel til dette, jeg orker ikke å delta i den offentlige debatten lenger, det skal jeg love deg. Det frister ikke i det hele tatt, for det er blitt en betennelse i hele debattmiljøet. Alt blir tatt i verste hensikt.

Stahet var ikke annet enn vilje som hadde gått seg vill. Den måtte ledes på rett spor igjen. Det gjorde man ved å gi den et formål. Dette formålet måtte være så betydelig at man selv ble stilt i skygge. Der, i denne skyggen, kunne staheten bli til lojalitet, den fineste form for viljestyrke, som på sitt høyeste nivå er å ligne med kjærligheten. Den nye tiden vokste frem av den ørkesløse freden, dype studier og høye tanker.

Et drap var ikke noe du kunne lesse over på andres skuldre. Det måtte bæres selv.

Sammen med en bjørneforsker kom jeg over både et hi, gravd ut under en fururot, og beinrestene etter et elgkadaver. Forskeren fortalte meg at bjørnen, nei, den er ikke farlig. Stå rolig, nyt synet, og trekk deg fredelig tilbake, var hans råd. Eller gjør som en kollega av ham gjorde da hun kom over en bjørn på blåbærtur: Syng en finsk folkevise - da stikker den.

En annen snøffelaktig noksagt han heller ikke hadde hørt noe fra i løpet av sommeren, var Langeland - annet enn en kryptisk svarmail fra forlaget om at forfatteren "trengte skrivero". Men greit nok, Den Høyvelbårne Forfatter kunne med glede ro like til fiskeskjær for Christians vedkommende. Og dess mer ro, desto mindre sannsynlig var det at han rakk leveringsfristen.

Dansearenaen var det komplette kaos, et ugjendrivelig bevis på at Descartes hadde rett i at kropp og sjel er to separate ting. Engelske, tyske og skandinaviske forleggere i ukontrollert legemsutfoldelse er et livsfarlig fenomen, med armer som vindmøller og benføring som nyfødte kalver. Bortsett fra noen hovne ribben og knuste tær gikk alt bra for oss, helt til en feit tysk kulturforlegger, som stod rett foran meg, fant det for godt å slippe en uhyggelig høylytt promp. Midt mellom to låter! Det var det reneste giftgassangrep, straks spredte det seg en grusom odør utover dansegulvet. Kvelden var definitivt over for mitt vedkommende. Kulturforleggere my ass!

Det er bare naturlig at man setter spørsmålstegn ved vedtatte sannheter.

Han hadde bodd nordpå og hadde lært at om man bare gikk rundt grøten, fikk man aldri smake på den. Et ordtak han sikkert hadde funnet på selv.

Jeg vet ikke om jeg orker mer. Ordene ble presset ut av henne i korte støt. - For et liv. Vi flyktet hit, men fikk bare mer av det samme. Klaner, kontroll, islam og ... ære.

Uendeleg stort er menneskesinnet som gøymer minna om eit liv.

Slik er det blitt, sa Kate. - The Promised Land er blitt the Land of Thirst and Hunger.
Det var ei forferdeleg sanning ho gav ord til.

Folk hadde bruk for han. Dei trong han. Og det var den beste gåva nokon kunne gi eit anna menneske.

Om vi ikke beskytter de frittalende, forsvinner friheten, og det kan skje raskere enn vi tror.

Både globalismen og nyliberalismen har vist seg dysfunksjonelle og ødeleggende for samfunnet, akkurat som kommunismen og islam.

Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.

Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.

Livet på jorda opprettholdes gjennom en balanse mellom dyreliv og planteliv og vidundermiddelet for dette er fotosyntesen. Økt innhold av karbondioksyd i atmosfæren de siste 40 år sammen med aktiv skogplanting i land som India og China har økt jordens grønne dekke med mellom 15 og 20%, og gjennom det gitt økt matproduksjon og bedre levekår over det meste av jorden.

Å hjelpe ofrene for æreskultur er verken krenkende, fremmedfiendtlig eller rasistisk. Tvert imot er det å ta ansvar for samfunnsutviklingen. Ved siden av kunnskapsmangel er kanskje berøringsangsten den største trusselen for å motvirke de skadelige effektene av æreskulturen slik vi ser den i Norge og resten av Europa.
Hver enkelt av oss må ha lojalitet til ofrene for en skadelig tradisjon, ikke for de som ønsker å beholde den. Respekt for religion, kultur eller tradisjon er aldri et hinder for å stille personlige spørsmål. Situasjonen skal alltid opplyses best mulig.
Æreskriminalitet er nettopp kriminalitet.