Bokelskere.no

For mamma var jeg en tikkende bombe. Hun risikerte at bomben ville gå av før eller siden. At noen vil tro på meg og finne ut hva som faktisk hadde foregått. Mamma ønsket selvfølgelig ikke at dette skulle skje, og sørget derfor at jeg ikke hadde troverdighet .

Barnevernet er et foreldrevern. De sviktet! Nektet å forstå at noe var galt!

Hvorfor Mamma?
Hvorfor dropper du deg?
Hvorfor slo du meg nesten i hjel?
Hvorfor hjalp du meg ikke når jeg ble voldtatt?
Hvorfor hjalp du meg ikke når Arild banket meg?
Hvorfor tvang du meg til å løpe naken ned på gata?

Hadde Barnevernet grepet inn og stoppet mamma og Arild den gangen, så hadde ikke mamma kunnet reist til Alvdal og forsette. Det hadde ikke blitt en Alvdal - sak og Mariel og Toby kunne vært spart.

Mamma fortalte også at hun var overbevist om at jeg hadde aspergs syndrom ( meget høyt fungerende autist). Alle veier første tilbake til mamma hver gang. Ingen tvilte på henne. Jeg var sjanseløs hele veien. Et barn! Et barn som som bare ønsket kjærlighet og aksept fra mine nærmeste, min familie. I stedet endte jeg opp med en ødelagt barndom, jeg var understimulert og utsatt for grov omsorgssvikt.

Jeg ser jo nå at gjennom barneårene mine har det etter hvert vært opplest og vedtatt at jeg løy, stjal og laget dramatiske episoder nesten daglig. Hvis noen tok kontakt med mamma, hadde hun svar som de slo seg til ro med. Det var noe galt med meg. Jeg var syk i hodet. Et problembarn. Dette sa mamma til alle offentlige instanser som var inne i bildet. Det går igjen i alle saksdokumentene, og dem ble det mange av opp gjennom årene.

I hele mitt tolv år lange liv hadde jeg følt meg usigelig alene og ensom. Det var ingen steder å få trøst og varme. Ingen steder å få nærhet og omsorg. Følelsen av ensomhet ble bekreftet da mamma kort tid etter at vi hadde hatt visning på huset, ba meg om å pakke en pose med ting jeg ville ha fra rommet mitt og gå ut av huset. Hun ba meg stille meg ved søppelkassene ved veien. Jeg ble kastet ut som søppel. Alt jeg fikk ta med meg var to plastposer med noen ting fra rommet mitt. Jeg fikk ikke lov å ta med meg noen klær, så alt jeg hadde var det jeg gikk og sto i. Aldri har jeg følt meg så alene og så redd da jeg forlot huset.

Mamma har aldri sagt til meg at hun er glad i meg. Jeg kan heller ikke huske en eneste positiv ting hun har sagt til meg. Eller om meg. For henne har jeg tilsynelatende alltid vært en byrde. Skammen over at mamma ikke har villet vite av meg, har jeg båret med meg hele live.t Den sitter dypt i meg, omtrent som den har blitt en del av min personlighet: jeg er det uelskede barnet. Det har vært en stor og vond byrde å bære.

Hele livet har jeg higet etter hennes oppmerksomhet. Livet fram til nå har i veldig stor grad bestått i å søke mammas kjærlighet og anerkjennelse. Jeg har grepet hvert minste lille tegn på oppmerksomhet, positiv eller negativ, hun har gitt meg. Stort sett har det vært avvisninger, men hver smule hun har kastet til meg har jeg begjærlig tatt til meg. Lengselen etter Mamma er noe jeg har levd med så lenge jeg kan huske. Men den skal ikke lenger fortære meg slik den gjorde i mange år etter at mamma ikke lenger ville ha meg.

At en mamma ikke er snill mot sine egne barn, er så grunnleggende galt i forhold til den virkelighetsoppfatningen de fleste av oss har at vi ubevisst velger å se en annen vei fremfor å se virkelighetens grufullhet i øynene. Når dårlig omsorgsevne går over til ren sadisme og ondskap - da er det vanskelig for et vanlig menneske å forstå.

Når jenta ropte: voldtekt, voldtekt!, sa folk: hun roper voldtekt hele tiden. Når hun kom på skolen med kroppen full av blåmerker og sprukken leppe, så lærere og helsesøster en annen vei. For mor hadde alltid en god forklaring, og Eline, hun var en lystløgner. Det var noe mor hadde sagt til alle, og ingen trodde på de utrolige historiene den lille jenta fortalte.

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg forsøkt å fortelle omverdenen hva jeg har utsatt for. Allerede som helt liten forsøkte jeg på barns vis å få hjelp. Også dette står beskrevet i papirene jeg nå har i hendene mine. Men hjelpen kom aldri, for det var ingen som hørte på meg. Det var ingen som trodde på meg.

Vi søker, leter og spør for å forsøke å finne våre sannheter og sannhetene til dem vi bryr oss om, og i blant, når vi minst venter det, blir mysterier vi ikke engang ante fantes løst mens alt annet blir ubesvart.

Vi skaper alle vårt eget liv, men på grunn av valg eller omstendigheter lar enkelte av oss være å skrive eller fortelle sin historie ferdig.

Kanskje det er det kjærlighet gjør; glatter ut livets harde kanter, betenker oss med et mykt sted å lande når vi faller og begrenser antall blåmerker når vi gjør det.

Hele livet er et sjansespill, Teddi.

Moren min sa bestandig at hver dag er en gave , og at hvordan vi velger å pakke den opp, er avgjørende for vår lykke.

Vet du, jo eldre jeg blir, desto mer synes jeg livet minner om et kortspill. Vi vet aldri hvilke kort vi får utdelt.

Vi vil bestandig bli husket for sporene vi etterlater oss.