Tolv tommeltotter
Jeg har tolv tommeltotter
i kjærlighetsbygging
snekrer de skjeveste
tårn du kan tenke deg
Som truer med å falle sammen
hvert øyeblikk, men likevel
de skrangler og rister
stønner og roper
fordi de lever, tross alt
Og jeg vil heller bo i
mine trekkfulle tårn
hele livet, enn en dag
i et murhus
som er dødt
Eclipse
Vi er som to himmellegemer
kretsende rundt den samme sol
ute av stand til å komme nærmere
ute av stand til å bli fjernere
Men når vi passerer hverandre
får vi et nytt lys
et sort og brennende lys
som fortærer oss levende
og alt rundt oss blir mørke
Alt liv kommer i ubalanse
mens vi i noen minutter
får et glimt av alt vi går glipp av
for så å gli bort ifra hverandres bane
og livet går videre for alle andre
Skodderidder
Det er for enkelt, tenker jeg
og reiser videre, inn i tåka igjen
vil ikke tro på det enkle, for bak
der ligger en fornektelse, et
kompromiss, og da vil det bare
begynne å gro, klø,
vokse utover
Så jeg rir planløst videre,
snubler gjennom skoddeheimen,
søker sammenhenger,
legger puslespill med brikker av luft
Og en dag,
langt inn i framtiden
vil jeg innse at det var reisen
som var løsningen, ikke målet
Du kan ikke vite hva valgene fører til. Følg hjertet. Det vet alltid...
Kunne jeg virkelig velge hva jeg ville med livet mitt, eller ble jeg skylt av gårde, uansett om jeg strittet imot eller fulgte strømmen?
Livet er ikke en forutbestemt vei fra fødsel til død, Kristin, husker jeg at Farmor ofte sa mens hun levde. Det er en stor by med mange gater, og du kan gå hvor du vil. Vi vet ikke på forhånd hvor veiene ender opp eller hvem vi møter. Det kan være de trangeste smugene som er verdt å bry seg med.
Der det er vilje, er det vei, hadde farmora pleid å si[...]
Karl - Bertil fortsatte ivrig og glad med å lyse opp samfunnets skyggeside med sine stjerneskudd av vennlighet. Han banket på de sprukneste dører, antastet de mest loslitte gatevandrere, gav seg i snakk med de ensomme gamlinger og la pakker mellom flaskene foran de vemodigste løsarbeidere på Ølkneipa.
Man må gjøre sin plikt her i verden , sa Karl - Bertil til sin mor og så litt ekstra sliten ut. Et vel utført arbeid gir en indre tilfredsstillelse og er den grunn hele vårt samfunn hviler på.
For slik er livet: Du får aldri ro,
i kroppen slåss det triste mot det glade.
Der finnes viljen til å være god.
Der finnes lysten til å skade.
For mennesker kan gjøre stygt til pent
og stort til smått, det lave til det høye,
alt hvitt til svart, og skittent om til rent
når de, nissen, har en splint i øyet.
Kan hende nissen er et speil som gjør
at menneskene vet hvem de skal være?
Og når de ser ham streve med sin bør,
forstår de hva de selv må kunne bære?
Så nissen har erfart at man må streve.
Men meningen med livet er å leve.
Når barn og nisse møtes slik en kveld,
vil barna kunne ane nissens smerte.
Og uten at de kanskje vet det selv
ler barna veien åpen til hans hjerte.
De treffer blink selv om de skjøt i blinde,
og nissen lagrer latteren i minnet.
Har egentlig delte meninger om denne boka. Boka hadde et for enkelt og svulstig språk. Det legges opp til at du ikke kan tenke selv. Karakterene og selve historien har for lite dybde slik at historien i seg ikke blir troverdig. Alt ( mye) er gått over en harelabb bare for å få fram budskapet. Det virke som forfatteren brenner mer for budskapet enn historien i seg selv.
Men på et forunderlig vis så appellert historien til meg allikevel. Jeg følte sterkt med karakterene og hjertet mitt både smeltet og gråte. Jeg måtte noen ganger tørke noen tårer. Jeg synest budskapet med boka var utrolig bra og siden det ikke er pakket inn så lyser det STERKT igjennom. Dette er boka jeg vil gi til flere og som ikke leser så mye til vanlig. Men det tør jeg ikke fordi det kan gi et sterkt og kanskje smertefullt spark i ræva. Det er akkurat derfor jeg vil gi disse personene denne boka.
Det er over tre år siden dei døde denne hausten, og det er liksom ikkje like vondt å tenke på dei som det var i byrjinga. Det er ikke den same overraskande bølgja som fer gjennom kroppen, som er like vond kvar gong eit minne, eit ansikt, ei stemme dukkar opp så plutseleg og her og der og alle stadar.
Virkeligheten slår deg i trynet av og til[...]
Samtidig er det noe utenfor meg selv, noe uforklarlig og uangripelig som forandrer følelsene enten jeg vil eller ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å fremkalle det aller vondeste, ved å legge meg i senga hans, lukte og kjenne, ved å stirre på bilder av ham, se ham i øynene og stryke pekefingeren over neseryggen hans, kinnene og panna, så er det ikke lenger det samme. Det gjør ikke like vondt, det er ikke den samme smerten.
Det er rart å kjøre den samme strekningen til jobb som jeg gjorde for to år siden, før Tarjei døde. Rart at jeg har kjørt her så mange ganger da han var i live uten at jeg tenkte over det, at Tarjei fantes i verden. Nå fylles hele de seks kilometerne med tanker om at han ikke gjør det.
Hva gjør man egentlig på en grav, annet enn å se og tenke og savne, når det praktisk er unnagjort? Når blomstene er vannet, lyset tent?
Det er desember 2012 og over fem år siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han ikke lever. Eller fremdeles sitte som nå, på jobb uten å gjøre noe, tenke på hva vi skal ha til middag, og automatisk se for meg fire middagstallerkener, beregne fire laks - som om Tarjei fremdeles levde og Julie fremdeles bodde med oss.
Hun og jeg var de neste nye innflytterne på mange år, og vi var uansett annerledes enn de andre, fordi vi ikke hadde vokst opp der, ikke visste om alle løypene og stiene i alle skogene, alle snarveiene og alle de gamle hemmelighetene i alle familiene.
Livet er tilfeldig, og valgene man tar, er ofte tilfeldige.