Bokelskere.no

Etter ei frostnatt

Kven kunne sjå i myrkret
kor livet stridde?
I morgonljoset
blomane stod
svarte og svidde.

Nådelaust nækjer dagen
det natti dulde.
Å blome, blome!
Har du óg kjent
denne pust av kulde?

Inst inne

Det som vi inst inne
ynskjer og vil
er at nokon skal veta
at vi er til.

Over vår svivande
lengsels bru
ustanseleg går
eit deg og eit du.

Voksterkraft

Alt som du møter
vil noko med-deg.
Ingen ting
hender på slump.
Alt skal gje næring
til dine røter.

Tunge og myrke
møter deg dagar.
Dei skal du
takke for òg.
Takke av di dei vil
røyne din styrke.

Alt det du møter
gjer noko med-deg.
Motgang og mismod
rislar med
voksterkraft
kring dine røter.

Vondt er å veta -

Vondt er å veta seg vanvørd.
Vondare u-ansa vera,
vera den ingen blir vár.

Verst er å ropa
og ikkje få svar.
Gå moldvegen gjennom livet
uten å setja
eit einaste fâr.

Spørja seg sjølv
før den store kvild:
Kva gjorde du her?
Har du nokon gong kjent
du var lukkeleg til?

-og sidan kverve
inn i den store tomleik,
i natti som gløyper deg,
stor og still.

I byen ser jeg deg overalt, i vindusglass i butikkene og i speil og i jakker og kropper og ansikter, selv om jeg ikke vet om noen som ligner på deg, ingen her har krøller som deg og ingen har hender som dine[...]

Det er rart, hvordan en by kan knyttes så sterkt til et menneske, hvordan et navn, en lyd,et bilde kan bringe frem det viktigste i henne, hente henne fra ingensteds og plassere henne foran ham. De sier Bergen og hun er her, han leser en an anmeldelse av platen til Phoenix og han ser henne danse foran ham i stuen[...]

Når de sjeldne forlater oss, blir tomrommet så uendelig stort...

Det er et tøft liv å erkjenne og leve med sine begrensninger, med daglige utfordringer, med praktiske problemer, med å forholde seg til hjelpeapparatet, med å erkjenne på ensomheten og finne sin egen plattform for ens eget liv.

Det er avgjørende for meg at jeg har akseptert det som skjedde, den erkjennelsen er viktig for å komme videre. Hadde jeg ikke klart å erkjenne fakta slik de ble, så hadde jeg ikke klart å glede meg over det livet jeg lever nå. Erkjenner du virkeligheten, så klarer du nedturene bedre.

Mange små og hverdagslige ting kan virke som selvfølgeligheter. Men de er ikke det. Tenk på det når du holder kjæresten i handa, løfter barna eller barnebarna dine mot himmelen, klemmer dem godt, kaster deg på sykkelen og suser ned til brygga med fiskestanga bakpå, besøker familien når det skal feires bursdag, smører matpakka hver morgen og ikke minst kler av og på deg selv.

Det har gått noen år siden skaden, og jeg tenker ikke lenger så mye på det som skjedde. Men det hender jo tankene sveiper innom. Samtidig tenker jeg at jeg har lært utrolig mye av mitt nye liv. Jeg drømmer noen ganger om hvordan ting kunne ha vært. Det er ingen tvil om at det noen ganger er tungt å leve med mine begrensninger der jeg ligger i senga og ikke kan røre meg. Men jeg må tvinge meg til å tenke på det som er positivt. De gangene jeg er deppa, går det stort sett fort over. Da tenker jeg: Jeg gleder meg til... jeg gleder meg til... Det handler om få tankene inn på et annet spor. Jeg er ikke bitter - egentlig aldri vært særlig bitter. Det som skjedde i Kristiansand, var maks uflaks. Ingen har skyld. Det hjelper verken med bitterhet eller andre negative tanker. Jeg er, etter forholdene, godt fornøyd med det livet jeg har. Som jeg pleier å si: jeg har det bra, men er bare litt slapp i armer og bein. Men jeg er ikke helt fornøyd før jeg oppe og går. Inntil jeg går, må jeg forsette å ha troen - og trene. Sånn er situasjonen NÅ. Så må jeg gjøre det beste ut av dette. Vi får se om et år hvor jeg STÅR da...

Tid og evighet

Flyktig er livet.
I høstens aften:
en rolig stund.

Jeg som går
og du som blir:
høst i begges hjerter

The poetry of earth
is never dead.
~ Keats

For ordet fanger aldri virkeligheten. Ordet tilnærmer seg virkeligheten. Det er alltid en distanse, et halvdunkelt, spenningsmettet rom bak språket, og i dette rommet eksisterer diktningen. Og livet.

Hun nærmet seg en mann som hun nærmet seg en lukket bok, med den samme begjærlige nysgjerrighet og spenning som hun alltid følte før hun startet lesingen. Hennes erfaring hadde dessverre vist at menn så altfor villig åpnet seg, ble lettleste, banale, forutsigelige, røpet slutten. Jo mer de strevet for å gjøre seg interessante, jo mer sprellet de seg ut av hennes interessefelt. Inntil hun irritert smelte boken igjen.

En måte å holde ulykkene på avstand, er å bruke telefon på virkeligheten. Å bruke telefon abstraherer alle konfrontasjoner, pulveriserer problemene, reduserer alle beskjeder, anklager, bønner og trusler til en sprakende sekvens i kullmembranen, så mekanisert og fjern at den blir helt uvirkelig, umulig å ta helt alvorlig. Ja, alt blir bare til å le av; utydelige, opphissede signalfrekvenser langt, langt borte fra.

Du må ikke glæmme å lytte til hjertet ditt ka som enn skjer.

Kjærlighet måtte gå begge veier. Fina måtte skjønne det? Ingen kunne tvinges til å elske en annen. Det var ikke kjærlighet, men eiertrang.

Det var rart å være hjemme igjen. Maria følte seg nesten som en fremmed. Det var merkelig hvor fort man kunne venne seg til å bo andre steder, og det virker som en evighet siden hun hadde bodd her, selv om det bare dreide seg om et par uker.