Bokelskere.no

Øynene kunne fortelle mye om folk. Det var ikke for ingenting at de ble kalt sjelens speil.

Fortia får du likevel ikke tilbake. Se heller til framtia, det e den vi må forholde oss til.

Sorgen har mange ansikt. At du e i stand til å glæde dæ over livet igjen, betyr at du e kommet et skritt videre, ikke at du ikke sørge. Det e jo ikke bra å dyrke sorgen, men det e viktig at man gir sæ sjøl tid til å bearbeide tanka og følelsa.

Folk reagere forskjellig i gitte situasjona - du på din måte, æ på min.

[...] Men det spille ingen rolle hvor man drar, eller kor langt. Sorgen følge med. Det nøtte ikke fløkte fra sæ sjøl.

[...] det hjælp ikke åflykte fra minnan. Dæm vii alltid være der, uansett kor du befinn dæ.

Større sorg enn å miste banet sitt finnes ikke!

Men hvis den impulsen,erfaringen, denne annerledesheten som Stian blir borte i samfunnet vårt, hvis alt det han på grunn av sin annerledeshet har presset frem hos andreforsvinner, så vil det forandre oss. Vi vil miste noe jeg anser som verdifullt: Aksepten og toleransen for det som ikke er helt som oss selv.

I et numment bryst av sorg finnes det ikke noe viktigere enn det: bekreftelsen på at livet går videre. Grunnen var borte, men vi skulle gå gjennom livet til vi fant grunn igjen.

Hva gjør det med Stian og hans folk? Å gå gjennom byen og bli stirret på, ikke fordi folk synes du er pen, men fordi du er annerledes - hva gjør det med deg?

For meg er alminneliggjøring og synliggjøring er viktig. Det er grunnen til at jeg iblant legger ut bilder av Stian på sosiale medier - jeg vil at han skal synes i samfunnet. Jeg vil at verden skal se ham.

Det er blitt en slags sannhet at har du Down Syndrom, er du breddfull av kjærlighet og klemmer og er alltid bare blid og glad. Men sånn er det ikke. De er mennesker, på godt og vondt. De er forskjellige, med forskjellig temperament, og med gode og dårlige dager.

[...]jeg tror at alle mennesker er skattkister, med mange skatter i seg.

Forholdet mellom Stian og meg har klare likhetstrekk med en helt vanlig søskenhistorie. Det er også så enkelt som det, en historie om et søskenliv. Og kanskje er det jeg ønsker å vise; det er ikke så annerledes. Mye av livet som leves er det samme som i en hvilken som helst familie. Det kan også sies slik: Jeg vil alminneliggjøre Stian. Og gjennom dette ufarliggjøre ham.

Men kan man velge bort noe man ikke vet hva er? Kan man mene noe om noe man ikke vet hva er? Ønsket mitt med denne boken er å tilføre debatten en nyanse som handler om relasjoner og erfaring. Erfaringer med virkeligheten er kanskje noe av det som sterkest kan påvirke livet vårt.

På dager med stress eller forvirring, vil du lettere få orden på tankene ved å krabbe litt.

Nok en gang ser jeg livet i Bergen for meg. Et liv der skolen fortalte hvor mislykket jeg er. Der jeg hele tiden ble fortalt hva jeg ikke får til. Et liv hvor jeg følte at min intelligens og verdi som menneske ble vurdert ut ifra hva som sto på karakterkortet. Strøk man på skolen, strøk man i livet.

Det er fascinerende hvordan man fra starten av livet automatisk tar til seg lærdom som en svamp. Jeg passer nabobarna innimellom for å få litt penger til å feste, og spørsmålene slutter aldri. Hvorfor må mennesker spise? Hvorfor kan jenter kun få barn, og ikke gutter, er ikke det... urettferdig? Hvorfor, hvorfor,hvorfor? . [...] Men hvorfor stopper det ? Hvorfor stopper trangen til å smake nye smaker, som en baby som putter forskjellige ting i munnen for å kjenne om det er godt? eller trangen til å reise, som barnet hele tiden tøyer grensene til foreldrene ved å se hvor langt ned i gaten han kan gå før han får beskjed om å komme tilbake. Når slutter det? Når i livet finner man ut at, nei, nå har jeg smakt nok, jeg liker grandis eller taco best og trenger ikke å smake på mer. Eller nå har jeg utforsket Bergen, jeg vet hvor jeg liker gå, og er ikke interessert i hva som gjemmer seg der ute. Er det slik at man blir fornøyd og ikke orker å utforske mer? Eller tenker man bare ikke over det, og plutselig har man nok?

Fra man går ut av ungdomsskolen, skal man liksom ha en plan for hva vil gjøre resten av livet. Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil med livet, det eneste jeg vet, er at jeg trenger en pause. Rett og slett en god, lang pause.