Forlaget skriver: 18-åringen Prableen Kaur overlevde massakren på Utøya ved å spille død mens kameratene ble henrettet rundt henne. Jeg er Prableen handler om en uvanlig jente. Prableen skriver fengslende om sine indiske familierøtter og utleverende om en skoletid preget av mobbing, depresjoner og alvorlig sykdom i familien.
Dette er en inspirerende beretning om å snu nederlag til seier. Prableen forteller like medrivende om sin politiske oppvåkning som om hvordan religionen gir henne styrke. Hun tar oss med på innsiden av AUF og beskriver det politiske spillet i korridorene på Arbeiderpartiets landsmøte. Det er et unikt vitnesbyrd: om å oppleve det utenkelige, om sjokk, sorg og plutselig berømmelse, om å virke uberørt av tragedien på overflaten, men ha det vondt inni seg.
Jeg er Prableen er en bok om å være AUF-er, sikh og nordmann i 2012 – skrevet av en av de tydeligste representantene for de overlevende fra Utøya.
Slik var vi begge
ingen
i
en verden
av både og. Hverken eller
var
vår
adresse, i det
som
u
tve
tydig
var
Denne har jeg bedt biblioteket "mitt" å kjøpe inn da den kommer. Høres ut som en flott bok! :) Takk for tips!
[...] og jeg skulle be ham ta på meg, forsiktig, mellom skulderbladene, på det følsomme stedet vi tilfeldigvis hadde oppdaget under vårt lekne samvær, og så andre steder, overalt, med sine lange smidige fingre som vandrer over meg med en dristighet og en mykhet som i et vakkert språk.
Visse ting må man tro på for å se dem.(Ralph Hodgson)
Minnene er så nære at jeg føler ditt nærvær over alt.
Mennesket snubler av og til over Sannheten, men de fleste karrer seg opp og skynder seg videre som om ingenting hadde skjedd.( Winston Churchill)
[...] Hjemmet er der hjertet er[...]
[...] Noen ganger ble hun helt forundret over hvor mange tanker som fikk plass i hodet hennes.
Men hvordan skiller man mellom tiltrekning og forelskelse?[...]
Ikke noe er så virkningsfullt som å dra tilbake til et uforandret sted, for å finne ut av hvordan du selv har endret deg. (Nelson Mandela)
Vi skjønte ikke at vennskap er større og sterkere enn den tiden vi tilbringer sammen. Det lærte vi den første sommeren.
Vi deler trærne.
Vi deler gress og løv.
Vi deler vinden.
Regnet mitt er ditt.
HUDSKRIFT
Eg mel tyttebæret sund
mellom tunga og ganen
og matar deg med munnen
Eg riv blåbærlyng opp med rot
og skriv dikt over den kvite kroppen din
Når du speglar deg
kan du ikkje lese dette
Når du kler deg naken
kan eg lese deg
GJER DEG MJUK
Seint om kvelden
Det er berre deg og snøen
og snøen ligg heilt avslappa og ventar
Gøymt og gløymt er stokk og stein
Du er varm nok no
Kle deg naken
gjer deg mjuk
legg deg ned
SVØMMETAK
langs hennes
hud.
Fingertuppene
blomstrer. Språket
har ikke
våknet. Ordene hverken
fins
eller
ei.
Kroppene
er uten bokstaver.
Juliregn
Nu vandrer juliregnet gjennom natten
og stilner ordene, den siste uro
i vårt hjertes landskap
Sammen hviler vi
i dette blomstermørke
hånden din i min, din ånde
mot mitt kinn på puten
lyttende til trærnes sus
røst som hvisker
sommerdrømmer når vi går
mot søvnens skoger
Alt er godt
Vi hviler i hverandre
din ensomhet i min
og min i din, forsonet
mens juliregnet, tungt av stillhet
vandrer gjennom natten
Lengst inne
Lengst inne
der vår kjærlighet er ensom
uten ord og ords bedrag
Lengst inne
der vår svakhet føder svakhets
grensløse styrke
Er vi alltid sammen
uten krav og løfters nederlag
Lengst inne
Er vi alltid sammen
vergeløst
og tryggere enn alt.
Poesiens etiske verdi ligger ikke i at den forteller oss hva vi skal føle eller hvordan vi skal handle, men i at den bringer tingene til liv i vår bevissthet - gir dem den virkelighet som er nødvendig for at vi skal kunne omfatte dem med sympati og medfølelse.
VIII
Skjønt ennu skal vi snu oss om å se
tilbake
drømme drømmen om en vei
tilbake
Så fjernt er nu det nære
Det fjerne altfor nært
og illusjonen om en fremtid
bak en fortids blå ruiner.
Men ennu ventende
så tomme ligger våre hjerter
venter deg
Dine hender som skal knuse
ensomhetens speil og splintre
bilde av vårt eget ansikt
meningsløst og ventende.