Bokelskere.no

Over skulderen hans, gjennom tårene, det bleke ansiktet til Malcolm, fastfrosset i den falske søvnen. Jeg tenkte: Hvorfor oss? Hvorfor skjer dette med oss? Hvem er det som bestemmer disse tingene?Hvem bestemmer at en dag er det akkurat dette mennesket, denne familien som skal til pers?

Hvorfor er det ingen som advarer deg, om morgenen, om at noe fælt skal skje?Hvorfor aner du ingenting mens du står i dusjen,koker vann til Earl Greyen, åpner post, leser mail?Hvorfor får du ingen tegn, hvorfor har du det ikke på følelsen, at himmelen skal falle ned i hodet på deg, at telefonen skal ringe, at du skal få en forferdlig beskjed? Hvorfor er det slik at når du har født et barn, etter alt slitet, all smerten, når barn blir lagt på magen din, ennå varmt, ennå vått, så tenker du bare på lykken, på gleden, og ikke på katastrofene som skal komme, disse dramatiske øyeblikkene som gjennomborer et liv?Hvorfor er man så dårlig forberedt? Men hvordan skulle det ellers være? skulle man hver morgen, mens man står og pusser tennene, si til seg selv: Er det i dag det skal skje, eller kanskje i morgen? Skal man herde seg selv, forberede seg på at man hvert øyeblikk kan miste et barn, en forelder, en ektemann, en søster, en bror, en vennine? være beredt? Beredt på det verste? Hva slags liv ville det bli?

Oversettelsen samsvarer ikke med produktet. Det fungerer overhodet ikke. Det er en katastrofe. En Katastrofe!. Jeg hadde lyst til å be henne veie ordene sine. Jeg hadde lyst å kjefte henne huden full, denne pyntedokka satt der på det kritthvite <<Zen>>- kontoret sittmed høyhælte sandaler, armbånd i massivt sølv og svart, glansfylt hår.Hun kunne godt ha brukt et annet ord enn <<katastrofe>> om en så hverdagslig ting som oversettelse. Visste hun hva ordet <<katastrofe>>innebar? En sønn i koma, for eksempel?

Jeg fikk øye på dongeribuksa til Malcolm som hang til mørk på radiotoren. Dongeribuksa hans. Synet av den kjentes som et kraftig støt. Dongeribuksa hans. Marsvinet hans i fanget mitt. Sønnen min som svevde mellom liv og død, og dongeribuksa hans som hang til tørk, og Marsvinet som malte i fanget mitt. Noe kolossalt, noe forferdlig vokste inni meg. En følelse av kvelning, av urettferdighet, av Panikk. Tenk om Malcolm ikke våknet. Tenk om han døde i løpet av natten. Han kom til å dø, og jeg kom til å bli sittende igjen med alle tingene som var en del av dagliglivet hans. Jeg Skulle tynges ned av alle disse tingene, klærne hans, tannbørsten hans, skoleheftet hans, rulleskøytene hans, datamaskinen hans, joggeskoene hans, marsvinet hans, alt dette, og ikke ham. Ikke lenger ham. Leve uten ham. Leve med hans død. Svare på spørsmål. Si: Jeg har to barn, men sønnen min er dø. Si: Sønnen min er dø. Si de ordene.

Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring og dette er livet. Det er det livet er!. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.

Det å miste noen man elsker, er ikke noe som går over, det er noe man kommer til å ha med seg resten av livet.Man lærer seg å leve med det. Og hvordan man har det, kan endre seg fra dag til dag, uke til uke. Derfor skulle jeg ønske at vi mennesker hadde blitt flinkere til å lære å leve med hverandre i øyeblikket, ikke forvente det ene eller det andre av hverandre. Dersom en person klarer å glede seg over en hendelse i livet sitt allerede et par uker etter at han har mistet noen han er glad i, er det vel ingenting som er bedre enn det?

Barn er utrolige. Sivert trodde hun var i Amerika. Nå, litt senere, har han fortalt meg at hun er i lufta, leser Ole Brumn og er glad. Jeg tror vi har mye å lære av dem, hvordan de i det ene øyeblikket kan ha det helt forferdlig, og kun noen minutter senere føle at alt er som det skal være, og smile igjen. De er gode på leve i nuet.

Noe av det viktigste jeg har fått erfare de siste fire årene, tror jeg er nettopp det å leve livet fullt ut i begge ender av skalaen. Med det mener jeg å oppleve de verste nedturene man kanskje kan tenke seg, men også noen av de største oppturene og gledene jeg tror man kan oppleve. Jeg tror det er enormt viktig å la seg <<leve>>begge deler. At man må tørre å la seg selv kjenne på smerten for også å få vikrelig utbytte av toppene. Det jeg prøver å si , er at jeg tror mange mennesker gjør mye for å skåne seg selv for det som er vondt, trist og smertefullt. Ved å gjøre dette, blir resultatet at alt blir litt middels, tror jeg. Det skal vanskelig la seg gjøre å leve bare på de gode dagene.

Jeg sier: Lev ut drømmen. Ikke bli gammel og bitter over ting du ikke fikk gjort. Lev!Nyt! Og ikke minst: Elsk!

Har du noen gang tenkt på hvor spesiell en enkelte dag er? Man opplever aldri den samme dagen to ganger. Rutinene og vanene er der, men ikke den samme dagen.

Det er mange som er flinke til å nyte nuet, men jeg tror alle som legger planer for fremtiden helt fram til pensjonisttilværelsen, har en arroganse i seg. Først da er det lov å slappe av og nye mest mulig. Alt det man har jobbet opp. Man jobber i 45 år, for så å bli pensjonert, slik at man kan nye livet. Men er det sikkert man er her når man er pensjonist, da?

Det er viktig med slike øyeblikk som vekker deg og minner deg på hva du er så heldig å ha. Nyt det og ta vare på alle som betyr noe for deg.

Desverre er det mange som rett og slett ikke gir kroppen den tiden og respekten den fortjener. Det viktigste er å lære seg å lytte til hva den forteller.

Jeg var allerede klar over at ingenting kom til å bli som før igjen. At livet mitt var snudd opp ned. vips. på noen sekunder.

Så da jeg ble syk, skjønte vi plutselig litt mer av dette å prioritere riktig. Å være sammen og nyte tiden vi hadde sammen med hverandre. Dette har blitt mer og mer viktig for oss begge etterhvert som sykdommen har strammet taket - både tiden med hverandre og tiden med familien. Det er den viktigste tiden man har.

P.s: Livet er 10 prosent hvordan du har det, og 90 prosent hvordan du har det[...]

Det finnes en lærdom i alt, og alle gaver, utfordringer og erfaringer kan brukes videre. Uten dem er livet ingenting. Hvordan føle glede om man ikke har følt sorg? Hvordan føle kjærlighet om man ikke har følt hat? Hvordan føle livet om man ikke har følt døden nært?

Hver dag er en gave!Hver eneste time,dag,uke og måned, og hvert eneste år, bør takkes for.

Har tenkt litt på dette i det siste. Jeg har nemlig fått det for meg at hver kveld er lille juleaften , og hver dag er juleaften. Og hvis man tenker seg om, bør man vel glede seg til hver neste dag man får?