Bokelskere.no

En slik bok vil bety utrolig mye for dem som ikke kan stå fram. En slik bok kan befri mange skjebner. Tenk på alle som må leve i skjul, som elsker noen, men som ikke kan vise det.

Mange av oss med somalisk bakgrunn har lært alt om skam og ære, men lite om å respektere annerledestenkende og ulike kulturelle og sosiale uttrykk. Vi har lært å ta vare på familien, at status i familien og klanen er viktig. Selvstendighet og hvordan man tar vare på seg selv som individ, har vi derimot lært mindre om. Mange av oss klarer ikke å tenke oss et liv uten familien. Troen på oss selv som individer, er ikke så sterk. At vi kan ta individuelle avgjørelser, tror vi som oftest ikke på. Vi er opplært til å tenke på familiens beste, verne om dens ære.

Jeg har stor tro på neste generasjon av nordmenn med innvandrerbakgrunn, både de homofile og heterofile. Håpet mitt er at de homofile vil ta et solid oppgjør med fellesskapets syn på legning, med æreskultur og kjærlighet, og at de heterofile på sin side vil respektere de homofile og anerkjenne legningen deres.

Det er ikke bare vennene mine som skal godta legningen min, det er familiene deres også. Det er ikke alle som kommer til å akseptere at datteren har ei lesbisk vennine. Homofile blir jo ikke akseptert i alle miljøer, det er forbundet med skam. Jeg skulle ønske jeg kunne leve som en fri person, uten dobbeltlivet, men jeg orker ikke å leve med trusler.

Er det ikke på tide å leve åpent og fullverdig? spør jeg henne. Hvorfor skal jeg hemmeligholde en viktig del av meg bare fordi noen mennesker nekter å akseptere en annen legning enn den hterofile, synes du ikke det er feigt? Amal, du er så forbanna sta. Jeg tror ikke du forstår hvor ille dette kan bli. Nå kommer mange somaliske familier til å lete etter hvem i deres familie som kan være homofil. Før var ikke dette noe tema. Nå kommer vi til å bli jaktet på. Er det frihet? Nå tør jeg snart ikke besøke hun jeg elsker lenge, i frykt for at mannen min skal forstå at vi har et forhold.

En dag er jeg sikker på at mange av de unge som er her inne hos Skeiv verden også kan stå fram som homofile uten at det vil koste dem så mye.

De fleste her inne er vant til en kollektiv kultur der du ikke blir sett som et eget individ. De kommer fra en kultur der det forventes at alle er heterofile. Flere av dem jeg møter har fått avslag på asylsøknaden av norske myndigheter, mange vet ikke hvor de kommer til å havne, hvor livet vil bringe dem.

Alle vet at de riskere livet hvis det blir oppdaget at de er homofile, forteller Mustafa.

På slike dager, når jeg har blitt trakassert på gata eller en fyr har ringt og for eksempel truet meg med steining, vokser sinnet mitt. Det er sånne som ham som ødelegger for den kommende generasjonen homofile minoritetsungdom. Det gjør meg rasende. og det gjør meg sikker på at denne kampen må kjempes. Det er ingenting som gjør meg så sterk som dette sinnet.

Internasjonalt er det sju land som har dødsstraff for homofile, og over 70 land gir fengselsstraff om homofil praksis blir innført. Flere land er i ferd med å innføre straff mot homofili, spesielt i Afrika. I Uganda diskuterer de om de skal innføre dødsstraff for homofile og hele tre års fengsel for de som ikke angir homofile. Det er klart at den internasjonale stemningen også gjør inntrykk på homofile med innvandrerbakgrunn i Norge. Særlig når de opplever at homofile asylsøkere fra land som Iran - hvor det nylig har blitt offentligjort at de første homofile er henrettet på grunn av legning - likevel sendes tilbake av norske utlendingsmyndigheter.

Jeg har tildigere hatt sex med disse mennene, jeg måtte ta livet av dem, jeg torde ikke la dem leve. Jeg har spart deg fordi vi er i familie, jeg har ansvaret for to kvinner og jeg har barn, jeg kan ikke lenger la mine følelser for menn kom mellom. Det beste du kan gjøre, er å reise vekk. Bestefar er stolt og glad over drapene. Han setter pris på at det ene barnebarnet har tatt ansvar - han er fast bestemt på at slike drap skal belønnes, ikke straffes.

De siste dagene er det imidlertid som om inntrykkene er blitt for mange. Det er som om vi gradvis blir stadig mer herdet i rettssal 250. Vi blir numne, og nesten for sterke. Som om skjoldet mot all djevelskapen er blitt for tykt. Den ene historien verre enn den neste. Jeg hører ordene og jeg ser sorgen, men griper meg selv i å rangere lidelser. Et verre og mer skamfullt ubehag kan jeg faktisk ikke tenke meg.

Men så kom Ina (22) inn i salen.

Det mest uskyldige vesen man kan tenke seg, og med et smil som jeg først trodde var naturlig nervøsitet.

Nå vet jeg bedre.

Smilet kom fra hjertet, et hjerte som utrolig nok fortsatt banker.

Det hun fortalte, måten hun fortalte det på, og forbauselsen i tingretten, den er i grunn umulig å gjenfotelle - men jeg skal likevel gjøre et forsøk. Fordi det må bevares, skrives ned og huskes.

Du har en helt fri rolle. Ikke stress. Ikke skriv før det føles helt rett, sa sjefredaktør Ljøstad.

Helt rett?

Alt føltes helt feil.

Nei, jeg ville ikke tenke på det. Ikke nå mer. Det var ikke lenger min historie. Det angikk meg ikke. Angikk meg ikke lenger. Måtte tenke på noe annet. På morgendagen. På livet mitt som begynte på nytt, livet vårt som begynte på nytt, på alt som lå foran oss, oss fire.

Jeg tenkte på hvor forsvinnende lite vi vet om livet når vi er seksten. Ingenting om hva som venter oss når vi runder førti. Ingenting om hva som kommer til å styrte ned i hodet på oss helt uten varsel. ingenting om alle prøvelsene, alt som gjør vondt. Ingenting om alderdommen som etter hvert kommer til å smyge seg inn i dette vonde, og som vi ikke kan gjøre noen ting med.

Hvordan greide folk å legge ting bak seg? Folk som ble utsatt for en ulykke? Folk som opplevde det verst tenkelige?Hvordan greide de det? Kanskje de aldri la det bak seg. Kanskje disse tingene, de aller tyngste tingene, de mest forferdelige, var noe man aldri la bak seg. Man måtte lære å leve med dem. Men hvordan?

Det vanskeligste var å holde ut. Holde ut. Føre et slags dagligliv i trass det forferdlige vi sto midt oppi. Og det å våkne om morgenen. Det øyeblikket man åpner øynene, ikke husker noe, kjenner seg lett til sinns, i alle fall tror man det. Og så kommer alt tilbake igjen. Tyngden som drar en ned, kveler en. Man kommer på at man har en sønn som ligger i koma, på sykehuset.Og at man må stå opp, må forsette. Leve livet sitt, trass i alt.

Da han var i magen min, hadde jeg vært redd for å miste ham. Nå var han ikke lenger i magen min, Men jeg var forsatt like redd. Kanskje er alle mødre slik. Kanskje er det dette som er å være mor, denne redselen som aldri forsvinner, som aldri gir slipp.