Bokelskere.no

Å være i live betyr å ha sans for humor, å ha en dyp, kjærlig egenskap, å ha lekelyst. Jeg er absolutt imot alle livsfordømmende holdninger. Og respekt for det guddommelige er blitt livsfordømmende. For å gjøre den livsbekreftende må lekelyst, humoristisk sans, kjærlighet og respekt forenes.
Ærbødighet for livet er den eneste respekten for det guddommelige, fordi det finnes ikke noe mer guddommelig enn livet selv.

Jeg prøver ikke å gi dere idealer - å si at du må bli det ene eller det andre. Jeg prøver ganske enkelt å hjelpe deg til å se at du allerede er det du trenger å være.
Bare gi slipp på alle lengsler, alle begjær, alle ambisjoner om å være en annen, slik at du bare kan være det du er.
Jeg ønsker ikke å dra deg bort fra din indre væren. Jeg ønsker å komme nærmere og nærmere din væren slik at du til slutt bare er igjen alene inni deg selv.

Tanker er erstatning for tilstedeværelse.

Vanligvis tror vi at intellektuelle er intelligente mennesker. Det er ikke sant. Intellektuelle lever bare på døde ord. Intelligens kan ikke det. Intelligens gir slipp på ordet - det som er dødt - og tar bare den levende vibrasjonen fra det.
Det intelligente mennesket følger hjertets vei, fordi hjertet ikke er interessert i ord; det er kun interessert i essensen som ligger i det som omgir ordene. Hjertet samler ikke på innpakningen, det drikker ganske enkelt essensen og kaster innpakningen.

Du må være oppmerksom for ikke å bli manipulert av andre, uansett hvor gode deres intensjoner er. Du må redde deg selv fra så mange velmenende mennesker, velgjørere, som stadig vekk råder deg til å være det ene, å være det andre. Lytt til dem og takk dem. De mener ikke noe vondt - men det er det de gjør.
Lytt kun til ditt eget hjerte.
Det er din eneste læremester.

Hva er feminisme? Ganske enkelt troen på at kvinner burde være like frie som menn, uansett hvor sprø, teite, forledede, dårlig kledde, feite, tynnhårede, dovne og selvtilfredse de er.

Min mening er at du kommer et godt stykke med feminisme, men deretter må du begynne å krangle. Når begynte man å blande feminismen sammen med buddhismen? Hvorfor i all verden må jeg, bare fordi jeg er kvinne, være snill mot alle andre? Og hvorfor må kvinner - på toppen av av alt annet - være så påpasselige med å være "søte" og "støttende" overfor hverandre hele tiden? Et slikt syn på søstersolidaritet synes jeg faktisk er ulogisk. Jeg legger ikke inn en tyve prosents "fordelsbonus" hvis jeg møter andre som går med behå. Hvis vedkommende er et rasshøl, så er hun det -

Så hold den velstelt og pen, men behold den som det den er ment å være: en god, gammmeldags, naturlig respektinngytende, voksen kvinnefitte.

Ventet og ventet. Det var hennes greie. Ordet ga henne en unnskyldning til å vente og gjøre lite annet. Ordet var ikke så mye en gave, som et dødsbringende virus med lang inkubasjonstid.

[...] For noen ganger var det kjærlighet man trengte, selv om man ikke ønsket den.

Lena ønsket seg en av- og på- bryter for kjærligheten. Så kunne man skru den på når man hadde det godt med seg selv, følte at man fortjente den, og var raus nok til å besvare den. Man kunne skru den av når man trengte å gjemme seg, eller var selvdestruktiv og ikke hadde noe i verden å gi.

Det man etterlater seg, er de menneskene man har elsket. Man etterlater en del av seg selv i dem.

Du må bare la folk få elske deg på den måten de selv er i stand til hadde Tibby sagt til Lena en gang.

Noen mennesker sa at den første måneden var verst. Andre sa at egentlig var det de første tre månedene. Sorg var som en nyfødt, og de tre første månedene var tøffe som faen, men etter et halvt års tid har du erkjent nederlaget, endret på hele livet ditt, og gjort plass til den.

Men du må ta sorgen med deg, du må forsette videre og integrere den i livet ditt, og da blir den lettere å bære over tid.

Krisesituasjoner ga deg en form og en plan å ta del i, men døden rommet ikke noen historie i det hele tatt. Den etterlot deg ingenting.

Nesten hver gang Eric kom hjem fra et eller annet sted, eller kanskje bare kom inn i rommet der hun oppholdt seg, skjedde det samme. En spesiell følelse, et lite smell inni hodet hennes, omtrent som et fjernt ekko av det drønnende smellet hun følte da hun så ham første gang på fotball - leiren like før hun fylte seksten.