Bokelskere.no

Ansikt mellom hender

Fjern, som om hun lytter på et selsomt
bud...så samler hun sansene sammen
og tiden får gå videre...en vår
står uforløst i hennes hud...

streifer du håret hennes der det møter
pannen, streifer du drømmen, du går
like inn og duggslår hennes sinn og
du er både sol og voldsom vind

Hender kan være harde, ru som bark
men innenfra, fra stammen, rører du
hennes uutsprungne liv, det indre løv
der kropp og drøm er fuget sammen...

Hender er så redde, sjelden tør de
favne ømt om det som springer, Men
streifer vel en tinning kanskje
Fuglespor og blomster-vinger...

Hender skal være varsomme, de kan
vekke uforløste hav av sommer, et
ansikt, et ansikt er en naken vår
der kjærlighet og sorger kommer...

Lyset tar nesten mer på....

Lyset tar nesten mer på enn jentene
Jeg er så kåt og galen av lyset
i mai, av insektsummet
som dirrer i kronenes blomsterprismer
Av dyreøyne som sevjer over
av blank morgen
Alt stiger som en flo i sansene mine
og inn i den nakne gale sjelen min
Jeg våkner om natten i min egen kropp
morildskimrende
Med blomstervatret hud glir vi
over i hverandres drømmer
På dypet av samme søvn
som trær og blomster
kjenner jeg lyset risle ned
i røttene som skjelver
svakt...

Som når vinter

Som når vinter
kommer til det unge treet
som til en skadeskutt hjort
Knærne knekker, men mykt løfter den
himmelen i sin krone
Da - plutselig er det vår
og treets gevir
løper fullt av blader og lys

Jeg strøk om og om igjen over disse runde formene for å kjenne dem like godt med hendene som med øynene.

Problemet er ikke at hun ikke ser en løsning på sitt problem. Problemet er at hun ikke ser at hun har et problem. (Finn Skårderud)

Og aldri har jeg følt meg mer hjelpeløs enn da jeg, overveldet av vissheten om at jeg var i ferd med å gå under - at jeg virkelig var i ferd med å glippe taket - knakk sammen i dusjen. Jeg husker at jeg desperat hulket: <<hjelp meg,hjelp meg>>, men uten å vite hvem som skulle redde meg eller hvordan. Jeg visste bare at jeg ville ha hjelp. At noe måtte skje.

Muren jeg hadde brukt år på å bygge, den jeg i begynnelsen hadde trodd skulle beskytte meg, føltes plutselig kvelende.Men fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle rive den ned, forsatte jeg bare å <<holde det gående>>

Og fordi underernæringen hadde ført til synsforstyrrelser, kunne jeg også ærlig meddele at jeg følte meg feit. Derfor klarte jeg ikke å se alvoret, derfor forstod jeg ikke hvorfor han maste om at det var så viktig å spise.

Men sulten var ikke fysisk. Den var en reaksjon på uro, desperasjon og håpløshet. Den var som et sug, et bunnløst sug, et begjær etter mat som etter hvert drev meg til å spise andres middagsrester, stappe i meg en halv kake uten engang å registrere smaken av sjokalde. Som om jeg - mens jeg grådig slukte spagetti rett fra kjelen - eksisterte i et tidsvakuum uten angst, stress, bekymringer og Kaos. Som om jeg fikk en pause fra alt. Til uroen jaget meg ut på badet.

Jeg var redd for å utforske hvem jeg egentlig var, redd for hva jeg ville finne.

Et ansikt ser annerledes ut i virkeligheten enn når du ligger aleine i senga hjemme og prøver å hente det fram for ditt indre øye.