Bokelskere.no

Det finnes ingen magiske alder der alle mulighetene dine forsvinner, Hope, sier han.

Vennskap og naboskap e ett, det kan vårrå bra nok, sier hun, - men den dagen det røyner på e det hos si ega slekt en skal finne støtte. Mang en har fått angre på at dem snudde ryggen til sine egne. E du uten slekt, e du fattig på jord'n. Da står du att en dag og e helt ålene. Hun blir ikke kvitt disse tankene. En plutselig innskytelse var det som gjorde at hun tok dem alle med på reisa. Nå kjenner hun at det er det som har vært målet med det. Det har vært ei drift i henne sjøl, "at dem skulle sjå rota dem e runne tå"

[...] Livet blir aldri slik vi planlegger det.

[...] jeg tror det er slik i livet at du får det du trenger når du har aller mest behov for det.

Hope, hør her - du kan ikke gå gjennom livet og innrette deg etter alle reglene og gjøre alt det folk venter av deg, uten å ta dine egne avgjørelser. Hvis du gjør det, ender det med at du våkner opp når du er åtti eller noe slikt og oppdager at livet har løpt fra deg.

Men livet handler om å ta sjanser, Hope. Hvordan skulle man ellers leve?

Det er aldri for sent å finne ekte kjærlighet, sier han og ser meg rett inn i øynene. Du må bare holde hjertet ditt åpent.

Jo flere ganger vi er blitt såret, desto vanskeligere er det å se den kjærligheten som er rett foran oss, eller å slippe kjærligheten inn i hjertene våre og virkelig tro på den, hvis du ikke kan akseptere kjærligheten, eller ikke kan få deg selv til å tro på den, kan du aldri virkelig føle den.

Ja. Det er en Gud , og han holder til himmelen, og han hører oss alle sammen. Det er bare det at her nede på jorden er vi litt usikre på hvordan vi skal tro på ham.

Hvis det er en ting jeg lærte av den tiden unge Rose tilbrakte oss, er det at vi alle snakker til den samme Gud. Det er ikke religionen som splitter menneskene. Det er godt og ondt her på jorden som splitter oss.

Vi er ikke eldre enn vi føler oss.

Det er menneskene selv som skaper forskjellene. Det betyr ikke at det ikke er den samme gud, alt sammen.

Med andre ord, jeg fortrenger det. Det er den holdningen jeg vanligvis inntar når livet går meg imot - jeg bare begraver hodet i sanden og venter på at stormen skal gå over. Av og til gjør den det. Men for det meste ender det bare med at jeg får sand i øynene.

Det vil være stunder da hun er klar som dagen. Da kommer hun til å huske alt, og hun vil være like mye til stede som du og jeg. Det er disse dagene du må gripe fatt i, for det er aldri noen garanti for at det vil komme flere av dem.

Men du vet aldri hva som kommer til å skje i morgen eller dagen etter der igjen. En dag, en uke, en måned kan forandre alt.

Cherie, jeg ser på at stjernene forsvinner, sa hun et øyeblikk. Hvorfor? spurte jeg. Fordi selv om du kan ikke se dem, er de der bestandig. [...] det er godt huske at du ikke alltid behøver å se noe for å vite at det er der.

Av og til er det bare ikke meningen at ting skal bli slik som vi tror.

Når jeg besøker Mamie, får jeg alltid lyst til å gråte, for selv om hjemmet hun bor på, er muntert og vennlig, er det grusomt å se hvordan hun forsvinner. Det er som å stå på dekket av en båt og se at noen blir trukket under av bølgene, samtidig som man vet at det ikke finnes noen livbøye å kaste ut til vedkommende.