Bokelskere.no

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Så kult! Eg har tall-mål sjølv for lesing, av samme grunn som du nemner: glede meg over litteratur. Og då hjelper det iallefall meg med det vesle dyttet det er å ha eit mål å nå, og å ikkje la lesinga forsvinnne heilt i travle periodar. Det er litt som ein muskel, konsentrasjonen og lesegleden.

Diktsyklus om Illiaden med god rytme og fin flyt

Bok 3 i serien "Ville poter", nydelige illustrasjoner, men i overkant mye menneskeliggjøring av dyr synes jeg, men jeg er vel strengt tatt ikke i målgruppa heller.

Det er vanskelig å si, men jeg tror at valg av dyr, elgen, kun kom av sult, behovet for mat. Og elgen er et stort dyr med mye kjøtt. Nå skjer det jo det uvanlige at elgkalven fortsetter å holde seg i nærheten av Doppler, det oppstår et bånd mellom dem.

Sekvensen om det store kjønnsorganet ser jeg på som et uttrykk for Doppler sin måte å snakke på, dvs. rett fram, dette er kun en faktaopplysning.

Hva tenker du?

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.

Historiske romaner er ofte kjedelige og tørre, men det hjelper med horrorelementer.

En spennende vri
The Hungerer veldig løst basert på Donnerfølget. Boka starter i 1846, og en gruppe mennesker reiser fra Illinois til California. Noen blir med i gruppa på grunn av problemer de trenger å komme seg vekk fra, og noen ønsker å komme vekk, i håp om et bedre liv. Når noen oppdager at de er i ferd med å gå tom for mat, er det ikke mange som tar det på alvor. Og hva er skapningene som lusker i nærheten? Er de skapninger som elsker menneskekjøtt, eller er de noe annet?

Dette er en stor bok. Den er på nesten fem hundre sider. Jeg har ikke noe i mot sakte oppbygging, for til gjengjeld får man mye atmosfære. Men i de første to hundre sidene handlet det vel mye om kjærlighet, sjalusi, og litt slåssing blant mennene. Mya drama om hvem som skal lede reisefølget. Det føltes til tider mer som drama enn horror.

Ujevn spenning
Hvis intensiteten og spenningen var som de siste åtti sidene, ville jeg ha likt boka enda bedre. Blandingen mellom historisk fiksjon og horror var noe ujevnt. Men skapningene som var mystiske og morsomme å lese om.

En god bok som ble en smule "ødelagt" med litt for mye drama og slutten var heller ikke så imponerende. Det var noe forhastet og det drepte atmosfæren for tidlig. Men likte Katsus notat på sluten om hvordan det er å skrive historisk fiksjon. Det rettet oppnoe av skuffelsen.

Fra min blogg: I Bokhyllaskriv lenkebeskrivelse her

Også eg har lese Isslottet av Vesaas - opptil fleire gonger. Likte den betre og betre….

Denne helga har eg lese ferdig Svar på brev frå Helga av B Birgisson! Det var ei bok som verkeleg gjorde inntrykk på meg - ikkje minst språkleg! Trur eg kjem til å lese den meir enn ein gong - sjølv om den også kunne vere litt krevjande!

Har ikkje hatt så veldig leselyst dei seinare vekene, men eg skal fullføre julegåva mi: Lorden av Renberg! Er litt usikker på kva eg skal sei, men trur eg ventar til eg har fullført…
Har ikkje lese ei einaste bok på fleire veker- ynskjer at leselysta mi skal kome tilbake ….

Jeg leste, som flere her, Isslottet i min ungdom, og gjenleste den for et par år siden. Den gjorde nesten enda mer vondt da. En gripende og allmenngyldig fortelling jeg sterkt kan anbefale.

Det har med min egen historie å gjøre. Jeg er interessert i mange ting, men de lange linjene som skaper oversikt og forklarer hvordan teknologi endrer liv og samfunn, det er litt som å få en åpenbaring. "Bokens folk" kom ut i fjor, og den er ambisiøs nok til å trekke linjene frem til vår tid. Forfatteren er god til å finne treffende eksempler fra historien og se etter hvordan det ellers sto til der og da. Så fortellingen om bokens folk skjer ikke i et vakuum. Vi få et lite innblikk i hva de drev med på den tida. Boka starter med hvordan Jesu ord ble spredd av de første disiplene, og så var vi i gang. Han peker på fortellingens kraft, som jeg ikke trenger å gjøre rede for her. Den, og så behovet for å spre det du selv tror på.

Noen dager etter fødselen til ett av barna mine kom ei venninne på barselbesøk med vin, sjokolade og en bok. Boken var Is-slottet av Tarjei Vesaas. Artig var det å oppdage at Vesaas hadde gitt en av hovedpersonene i boka samme navn som den nyfødte babyen vår. Jeg likte boka, men hadde neppe gitt den til noen i barselgave selv.:)
Denne helga har jeg tenkt å lese Elizabeth Strout sin bok Tell me Everything.i denne boka møtes Olive Kitteridge og Lucy Barton - og det blir det sikkert god litteratur av.

Dikt leses hver dag - og dagens dikt er:

Den neste mil
Du har gått den eine mil med meg
nå går eg den neste mil
med deg, og vi talar
om våre liv, om Virginia Woolf,
Albinoni, tidevatn, gamle
og nye dagar, vennskapskjærleik,
om sår som aldri vil gro
og vi gir kvarandre balsam, vi har
eit rikhaldig reiseapotek, både
tåredroppar og lattersalver.

Åse-Marie Nesse