Bokelskere.no

Har ikke lest noe av damen. Ikke biene en gang. Bør jeg det?

Les Alkymisten. Det tar deg en kveld. Den tross alt solgt i 66 millioner eksemplarer og oversatt til omtrent alle språk som fins. Den er uten tvil Coelhos beste, og selv om det sås generell tvil om hans evner som forfatter her inne, mener jeg boka er verdt de få timene det tar å lese den. Glad blir man også. Jeg mener å huske det. At jeg ble litt glad av å lese den.

Kjenner ikke Fakta om Finland. L er kanskje den svakeste jeg har lest av Loe. Debutromanen Tatt av Kvinnen mener jeg er direkte genial i sin enkelhet og struktur. Så vidt meg bekjent var det første gang noen gjorde noe tilsvarende som dette skjønnlitterært i Norge. Jeg tenker da på paragraf-formen, på det overforenklede språket, på handlingen som drives framover av forstørrede bittesmå øyeblikk.

For meg var Volvo også en fin fortsettelse av Doppler. Ikke like stor i sin tematikk, men desto morsommere. Volvo-boka er den boka jeg ser mest av Paasilinna i. Og det er ikke noe dårlig skussmål.

Ja, India er fascinerende. "En passende ung mann" er stor i alle henseende. "Midnattsbarn" av Salmon Rushdie likeså. "Sirkusbarn" av John Irving er en spektakulær røverhistorie,det samme er "Den uekte" av Hari Kunzru. "Så kom regnet " av Louis Bromfield er stor underholdningslitteratur.Som du sier - det er vanskelig å velge. "Slumdog millionaire" er også ei flott bok med mange kvaliteter.

Jeg må innrømme at det er et helt nytt navn for meg. Jeg ser imidlertid på nettet at jeg absolutt burde ha hørt om henne. Takk for påminnelsen, lama.

Kanskje jeg burde lese den da. Gi ham en ny sjanse på en måte?

Uten sammenlikning for øvrig?

Selvsagt skal vi si hva vi mener. De når neppe så langt som Rio uansett.

Du reklamerte godt for den, Arthur! (Altså teposeboka.) Seriøst.

Dyp var deprimerende lesning, men sterkt gripende likevel. Faglig fikk jeg litt utbytte av at de drev og målte havbunnen utenfor svenskekysten. Muligens kuriøst at jeg for tida driver med digitalisering av nettopp de målingene.

Vel, Coelho har fått nok pepper her inne egentlig. Men jeg kunne ikke dy meg. Alkymisten var helt OK. Har bare lest et par andre og de var riktig dårlige. Vi faller vel lett for fristelsen her inne å rive folk ned fra pidestallene hvis vi har en negativ leseropplevelse eller to. Greit nok. Alle bør kunne takle en ærlig uttalelse.

Kan han det?

Liker krimbøkene hans. Og likte Dyp. Tea-Bag har jeg ikke lest. Bør jeg?

Og ja: Utrolig hva de bøkene lærte meg om selve livet. Clay-bøkene altså. Av Kane lærte jeg bare å sitte innerst i baren med ryggen mot veggen.

Clay Allison var min helt. Han hadde mer draget på damene enn Kane. Eller kanskje han bare var mer opptatt av sex. I hvert fall hadde Hallbing med de første Allison-bøkene mer spenning å by på for en gutt på 12. Kan enda huske forsidene. De forutså silikonens introduksjon mange år senere. PS De første Clay Allison-bøkene må ikke forveksles med den senere sexy-western-serien, der Sverre Årnes overtok forfatterskapet. Han kan ikke skrive. Korreksjon: Jeg liker ikke hans skrivemåte. Han er forøvrig kjent for tegneserien Soga om Sigrid og romanseriene Vaterlandsjenta og Blodsbånd.

Gleder meg allerede til Stille dager i Mixing Part. Skal bare gjøre unna et par andre først. :)

Det lurte jeg også på ... :)

Vi kan uansett være enige om at Solstad er til venstre for midten.

Det motsatte av pageturner er å bla bakover fordi du sovna og ikke fikk med deg det du leste.

Ellers kjøper jeg din motivasjon for Solstad-lesing. For meg er det vel ganske enkelt nysgjerrighet av type: Nå må det vel skje noe snart?

Handlingsdrevet spenning er absolutt å foretrekke. Skål!

Men Arthur, hvis du leste to av bøkene hans, så må de ha gitt deg et eller annet? Det er dette ubestemmelige jeg har problemer med å ta fatt i med denne forfatteren. Noe som likevel får meg til å ville lese videre. Kanskje det er så enkelt som at det av og til er godt å lese om nesten ingen ting?

Behovet oppfylt? Er det mulig?

Jeg blir aldri klok på Solstad eller hans bøker. I utgangspunktet inneholder de ofte en eller flere små bagatellmessige fortellinger, men så er det noe med språket hans som får meg til å holde hardere i bokpermen og ikke gi slipp.

For meg startet det med Irr! Grønt! som jeg kjøpte for 18 kroner i 1979 og som jeg fortsatt mener er Solstads beste.

Denne bursdagsboka, som du refererer til her, heresa, er den siste jeg leste av ham. Jeg sitter igjen med litt av det samme inntrykket som deg. Mange detaljer. Underlige sammenstillinger av to tilsynelatende helt separate fortellinger. Likevel er det altså noe der ...

Jeg får vel se å bli ajour en dag med de neste nummererte verkene hans også. :)