Bokelskere.no

Mitt første møte med forfatteren. Boka er veldig sterk. Grusom, deprimerende, men også vakker. Man er liksom ikke overrasket over at vold og ondskap skal dominere en bok fra Maos Kina. Men det som er spesielt er at det er ikke først og fremst maktapparatets vold du møter. Det er de små menneskenes ondskap mot hverandre som preger boka. Samtidig som skjebnetroen og maktesløsheten får deg til å oppleve at det er jo slik det er, slik det har vært og slik det nok kommer til å bli. Her i menneskenes verden. Samtidig mye varme, mye humor, mye levende skildring av menneskeliv og natur. En sørgelig god bok.

Mitt første møte med forfatteren. Boka er veldig sterk. Grusom, deprimerende, men også vakker. Man er liksom ikke overrasket over at vold og ondskap skal dominere en bok fra Maos Kina. Men det som er spesielt er at det er ikke først og fremst maktapparatets vold du møter. Det er de små menneskenes ondskap mot hverandre som preger boka. Samtidig som skjebnetroen og maktesløsheten får deg til å oppleve at det er jo slik det er, slik det har vært og slik det nok kommer til å bli. Her i menneskenes verden. Samtidig mye varme, mye humor, mye levende skildring av menneskeliv og natur. En sørgelig god bok.

Jeg er mangeårig fan av Ken Follett. Han kan som få fortelle en historie som belyser et historisk emne, samtidig som han menneskeliggjør det gjennom personene sine.De to første bindene i denne siste trilogien skuffet meg imidlertid litt. Lerretet ble litt for stort, personene litt for overflatiske. Samtidig skildret han begivenheter som for meg var velkjente gjennom mange andre bøker, både fiksjon og dokumentar. Denne siste boka likte jeg bedre. Han har greid å begrense fokus litt, og personene lever bedre. Grepet med å skildre verdensbegivenheter gjennom de store politikernes assistenter fungerer fremdeles godt, synes jeg (som aldri kan glemme Upton Sinclair og hans Larry Budd).Avslutningen med Berlinmurens fall blir litt tam, men jeg forstår at han måtte ha den med. Men alt i alt: Jeg har kost meg gjennom 1100 sider.

Jeg er mangeårig fan av Ken Follett. Han kan som få fortelle en historie som belyser et historisk emne, samtidig som han menneskeliggjør det gjennom personene sine.De to første bindene i denne siste trilogien skuffet meg imidlertid litt. Lerretet ble litt for stort, personene litt for overflatiske. Samtidig skildret han begivenheter som for meg var velkjente gjennom mange andre bøker, både fiksjon og dokumentar. Denne siste boka likte jeg bedre. Han har greid å begrense fokus litt, og personene lever bedre. Grepet med å skildre verdensbegivenheter gjennom de store politikernes assistenter fungerer fremdeles godt, synes jeg (som aldri kan glemme Upton Sinclair og hans Larry Budd).Avslutningen med Berlinmurens fall blir litt tam, men jeg forstår at han måtte ha den med. Men alt i alt: Jeg har kost meg gjennom 1100 sider.

Så hyggelig! Jeg syns Kaoshjerte var skikkelig bra og håper både du og barnebarnet er enig med meg.

Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.

Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.

Vil du lese mer om hva jeg syns om Kaoshjerte?Da kan du besøke bloggen min; http://www.solgunnsin.blogspot.no/2014/10/lise-forfang-grimnes-kaoshjerte.html

Jeg har lest en norsk utgave, oversatt fra tysk av Geir Pollen. Uten å ha lest originalen får jeg lyst til å rose oversetteren, for det norske språket er fantastisk. Innviklet og snirklete som alltid hos Sebald, men fascinerende og svært rikt. Boka må leses langsomt. Jeg sitter og ønsker at jeg hadde lest bare litt mer av alle de bøkene og forfatterne han filosoferer ut fra, men det har jeg jo ikke. Likevel blir jeg bergtatt. Hans prosa er fortryllende. Jeg kjenner på gleden ved å være med å tenke dype tanker...

Jeg prøver å lese med åpent sinn, men det blir for sært for meg. Noen vakre setninger trekker opp, av og til kan jeg få en iling av gjenkjennelse og forståelse av noe jeg ikke kjenner eller forstår, men jeg orker ikke dvele, og drives over i en skumlesing som ikke gir meg noe som helst.

Stig Larsson er en fantastisk skribent. Drivet, språket og fortellerteknikken river meg med. Synd da bare at innholdet egentlig ikke interesserer meg så mye.

Sterk og tankevekkende selvbiografisk roman. Snakk om løvetannbarn!

Så fint - håper du får/fikk en god leseopplevelse, selv om boka er trist.

Kjærlighet i Lappland

I en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark sitter
”det elendige avkommet etter en rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.

Det er oktober 1944, og jordmora, hun som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av Guds nåde.

I 1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem. Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:

”Min Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”

Skoltejenta Masja

Villøye krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari. Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges skjebne.

Johannes er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.

Fangeleir nær Alta

En sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i Kåfjord i september 1943.

Teksten er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.

Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på originalspråket.

Dette er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk, grovt og av en annen verden.

Terningkast 6

Denne omtalen finnes også på www.solgunnsin.blogspot.com og en revidert utgave er trykt i Altaposten 21. oktober 2013