Bokelskere.no

Jeg synes det er flott at du tar fatt i dette problemet, jengeno, for journalistikk kan i verste fall være en skam for språket vårt. Jeg tror imidlertid at du har gitt deg i kast med et flerhodet troll. Kanskje vi trenger et offentlig oppnevnt språkpoliti som ilegger bøter og gapestokk for slett språkbruk i offentlige media?

Agathe Christie er svært dyktig i sitt håndtverk. Hun skriver i en krimtradisjon der krimhelten ressonerer seg fram og bruker sin intelligens og sitt intellekt for å komme fram til den skyldige. Det er et stramt og stilistisk mønster i hennes bøker. Ofte er de bygget opp rundt at en eller flere ugjerninger er begått i en form for lukket rom (et låst hus, et tog i konstant bevegelse etc.)

For meg blir settingen i seg selv forutsigbar. Plottet inviterer til at leseren gjetter seg frem til hvem skurken er. Og til slutt er den skyldige den man minst kunne tenke seg. Som hjernetrim fungerer romanene utmerket. Men for meg blir ofte rammen om fortellingen mer et kunstig tablå enn realisme. Og karakterene mer stereotyper enn virkelige mennesker.

Dessuten liker jeg krim der helten jobber seg systematisk fram mot en løsning der han eller hun må krysse grenser for egen komfort. Og der oppklaringen av forbrytelsen heller foregår i en (evt. virtuell) kloakk enn blant den britiske overklassen.

Men for all del: Innenfor sine rammer og sin tradisjon er Christie en mester. Det er bare ikke helt min greie.

Jeg liker å lese krim der forfatteren

• levendegjør persongalleriet for meg gjennom tydelige karakterskildringer gjerne ved bruk av uvante og nyskapende språklige grep
  
• bruker spennende metaforer og bilder som ikke har vært brukt tidligere
  
• velger et miljø for sin fortelling som fascinerer meg, enten fordi det er kjent, eller fordi det på en eller annen måte vekker en historisk eller geografisk interesse
  
• følger kjente kriminalfortellings-mønstre, men uten forutsigbarhet
• skaper sympati for "helten" ved å appellere til min rettferdighetssans
  
• skaper spenning gjennom gradvis å avsløre plottet, gjerne ved en kombinasjon av villedning og veiledning
  
• legger igjen spor i teksten som gjør det mulig for meg å gjette meg til hva som egentlig har skjedd
  
• gir fortellingen liv gjennom et fargerikt språk mest mulig fritt for klisjeer og velbrukte sammenlikninger
  

Forfattere som får til dette, synes jeg er Michael Connelly, Robert Wilson, Ian Rankin, Henning Mankell, Arnaldur Indridason og Gert Nygårdshaug. Men det finnes selvsagt mange flere.

Det verste er når man trenger en bok og ikke en gang husker hvem man lånte den bort til. :S

Undrer meg litt at ingen har nevnt Jan Guillous bøker om Hamilton. Kanskje vel så mye action som krim, men de var veldig populære for noen år siden. Og jeg liker Hamilton godt som alternativ til alle de subbete anti-heltene. 10 tykke bøker.

Jo er vel sånn ca. 1,80, med frisk hudfarge, klart blikk og stø gange. Tror nok en snauklipt og litt sliten Seim hadde passet bedre. :)

Men nå som Scorsese skal regissere Snømannen blir det sannsynligvis ingen nordmann i hovedrollen. Med Leonardo diCaprio, Matt Damon og Mark Wahlberg i stallen blir det nok Hollywood-preg over Harry, selv om ingen av disse passer til beskrivelsen akkurat.

Nesbø gir ikke mange hint om hvordan hans helt ser ut. Men det er ganske klart at han er betydelig høyere enn forfatteren (194 cm), at han er tydelig alkolisert og slank, nesten mager. Han har lyst, kortklipt hår og er blek i huden. Dette er hentet fra Nesbøs egen beskrivelse. Han bør jo vite best selv. :)

Mitt beskjedne ønske er Erlend Loes Fvonk. Mitt ikke så beskjedne ønske er praktutgaven av Larousse Gastronomique på engelsk.

Jeg har sett endel kunstverk av denne forfatteren som har gjort et dypt inntrykk på meg. Jeg tenkte derfor denne boka virkelig var noe for meg, formen hørtes jo også spennende ut. Men jeg ble skikkelig skuffet. Som roman er den ganske død. Som filosofisk tankelek er den i beste fall svært ujevn.Jeg finner en del utgangspunkt og spørsmålstillinger som er spennende, men blir sittende igjen med en ubehagelig følelse av å bli belært på tynt grunnlag av en tankegang som er oppgjort en gang for alle på forhånd. Og verst av alt, boka ble lang og kjedelig for meg. Nei, denne falt ikke i smak hos meg.

Hei Brit, du har bedt meg å vurdere dette som en anmeldelse. Jeg synes kanskje du bruker mye spalteplass på å skildre hva boka handler om. Dette er kanskje nødvendig, da det er et omfattende verk. Jeg kunne likevel tenkt meg å lese litt mer om hvorfor du likte Bjørnstads bok, litt om evnen til å framstille hovedpersonen troverdlig, om forfatterens språklige virkemidler ("overdrevent svulstig" står jo litt i motsetning til at du likte boka så godt), kanskje også noe om oppbygging av historien, prøve å sette flere ord på grunnlaget for din sekser. Hva var det som fenget deg?

Du har selvsagt rett. Lier er ingen debutant, men likevel en av våre nyere krim-forfattere. Så vidt jeg kan huske debuterte han for 5-6 år siden.

For øvrig ser det ut til at jeg kom meg sånn noenlunde opp på skinnene igjen.

Hm. Har lett for å bli misforstått her inne så jeg skal forsøke å være tydelig. Bær over med meg!

Diskusjonen startet med at Ambjørnsen uttalte seg kritisk om én krimbok spesielt og forlagenes utgivelse av norsk krim generelt.

Jeg tror den diskusjonen tok av i pressen fordi Ambjørnsen er profilert som forfatter. Det er et navn mange kjenner. Han blir oppfattet som en autoritet. Folk lytter til det han sier og regner med at det stemmer fordi han er en etablert forfatter og kritiker.

Jeg mener at Ambjørnsen ikke nødvendigvis har rett. Norske forlag utgir et stort spekter av litteratur. I forhold til folketallet har vi stor variasjon av utgivelser innen mange genre. Jeg har selv kritisert forlagene for å fokusere på bøker som selger og glemme debutantene (Dette er statistikk: Det utgis mindre enn 10 romaner (av totalt over 2000 utgivelser) i året av debuterende forfattere.) Her er det mye å hente. Nettopp derfor reagerte jeg også på at Ambjørnsens vrede gikk ut over, nettopp, en debutant.

Men det er en helt annen diskusjon.

Når altså folk oppfatter Ambjørnsen som en ekspert de skal lytte til når det gjelder litteraturforståelse og han tar til orde mot forlagene (som jeg selv synes balanserer godt mellom smale og brede utgivelser), så stiller jeg meg dette spørsmålet: Hvilke kvalifikasjoner har Ambjørnsen som gjør ham til ekspert på andres bøker? Som gjør at vi bør lytte til ham? For selv om han er en god forfatter så er det jo ikke sikkert at hans meninger om det andre skriver er basert på en faglig vurdering.

Jeg har lest det Ambjørnsen skriver om krim, og det er lite substans i hans kritikk. Den koker stort sett ned til det i litteraturvitenskapen svært ukjente begrepet "jabb". Dersom Ambjørnsen hadde lagt vekt på språket, på velbrukte metaforer, på bokas oppbygging, på karakter- og miljøskildringer, på det fortellertekniske, på forfatterens evne til å skape spenning, så hadde jeg kunnet forstå hans vrede.

Jeg synes vi skal være kritiske til dem som kritiserer, særlig til de som vet at de i kraft av sitt navn blir oppfattet som fagfolk vi bør lytte til. Nei, man må selvsagt ikke ha formell utdannelse for å uttale seg om kunst og kultur. Men om man gjør det i riksdekkende presse så hadde det vel ikke vært så dumt om man samtidig hadde en utdannelse i det man uttaler seg skråsikkert om.

Uff, dette ble langt.

Til slutt: Min bemerkning bunner kanskje også av at jeg arbeider mye i land der man verdsetter formell utdannelse på en helt annen måte enn det vi gjør her hjemme. Det er faktisk ganske unikt i europeisk sammenheng at man kan bli oppfattet som en autoritet på et område uten å ha noen utdannelse i det. Så kanskje jeg nettopp mener at om man seriøst skal anmelde kunst og kultur så bør man ha en viss faglig bakgrunn. Og dersom det i seg selv virker ufattelig på mine opponenter her inne, så blir jeg faktisk litt bekymret for at høyere utdanning helt kan ha mistet sin betydning.

Det er ingen som har sådd tvil om Ambjørnsens dyktighet som forfatter.

Ambjørnsen har et talent. Han er en dyktig forteller. Det har han sannsynligvis ikke lært på skolen. Jeg har tidligere sammenliknet med musikk. En talentfull musiker behøver ikke å kunne en eneste note.

Jeg skiller likevel mellom det å utøve en kunst man behersker og å kritisere andre kunstnere. Gjør det at du er en god forfatter deg automatisk til en dyktig anmelder? Ikke nødvendigvis.

Jeg sier ikke at du er ignorant. Jeg sier at det er ignorant i forhold til en person som har valgt å ta en høyere utdannelse å si at en utdanning ikke har betydning i forhold til det å ha autoritet på et fagområde. Jeg mente heller ikke at anførselstegnet betyr en nedvurdering av litteraturen, men kanskje av litteraturen som fagområde.

Når vi vurderer kvalitet på litteratur er det mye synsing ute og går. Noen liker det ene og noen det andre. Likevel finnes det også objektive kriterier å måle kvalitet på litteratur utfra. Det jeg savner er kanskje litt fokus på faglig vurdering av litteratur.

Til slutt: Jeg sier heller ikke noe sted i denne debatten at jeg mener en høyere utdannelse er betingelse for å være en god forfatter. Fri og bevare meg vel! Det finnes utallige eksempler på at det ikke er tilfelle. På samme måte som det finnes talentfulle musikere som ikke kan en eneste note og billedkunstnere som aldri har lært kunsthistorie.

Men når det gjelder å uttale seg kritisk om det andre har utgitt eller det andre har skrevet, mener jeg bestemt at det er en fordel å ha litt faglig tyngde.

Der du ser det spekulative, velger jeg å se det konstruktive. Vi havner sannelig helt forskjellig ut, selv om jeg er helt sikker på at det er svært mye vi er enige om også.

Grunnen til at vi havner forskjellig ut kan sikkert analyseres i det uendelige Jan, men jeg velger å holde meg til at krimlitteraturens plass i norsk utgivelsepolitikk trenger Ambjørnsens kritikk, og jeg er sikker på at større faglig tyngde kan følges opp av andre. Er vi virkelig så fornøyde med norskee romanutgivelser, selv om norsk litteratur tilsynelatende selger som "hakka møkk" i utlandet? Kan norske utgivelser anno utgitt etter år 2000 trenge en kritikk? Svaret er ja, og svaret er ja også om det kan sies at Ambjørnsens påpekelse av "jabb" er en tynn start. Men det er en start Jan, som har min fulle støtte.

Ingen ting er svart/hvitt, min venn. Jeg har også stort utbytte av å lese Lagercrantz' tanker om litteratur og om litteraturkritikk. Og jeg har ikke sagt at jeg ikke ønsker synsing om litteratur i et størst mulig mangfold. Det er jo derfor jeg er her inne!

Det blir likevel noe spekulativt for meg når en kjent forfatter tordner over en hel genre i norsk utgivelsespolitikk, uten å legge på bordet en eneste faglig vurdering eller begrunnelse annet enn å finne et ord, en knagg, som den nidkjære pressen kan henge norsk krim på: Jabb. Svært analytisk.

Anbefaler deg å lese Olof Lagercrantz "vårt sekel är reserverat åt lögnen". OL var svensk litteraturkritiker i en årrekke. I flere artikler behandler han forskjellige typer kritikere. Hans hovedmoment er at litteraturkritikken ikke bør være tillagt de med utdannelse alene, snarere at han ser fordelen med forskjellige typer bakgrunn. Forfattere, med sin type kunnskap, har alltid vært benyttet som litteraturkritikere i pressen. Forstår jeg deg dithen at du ikke ikke lenger ønsker dette?

Får en følelse av at du snakker mer om litteraturviternes ståsted Jan, der det er en selvfølge at en akademisk utdannelse er ledende. Men selv innen litteraturvitenskap kan, mener jeg, og støtter jeg, faget tilføres bidrag av til dels uvitenskaplige deltagere, og til og med utføre viktige bidrag. Det viktige er at ens bakgrunn i form av livsvisdom tas med i regnstykket, og det understreker også viktigheten av å stå "ute", når det å være "inne" kan gjøre blind.

Du støtter en svært formalistisk tillempning her Jan, som jeg ikke har mye til overs for. Det er mange veier til Rom, og hva med blinde pianister? hva med bidrag innen matematikken utført av ikke-matematikere, bidrag innen faget historie utført av ikke-historikere?

Ja, jeg mener at de som skriver i dagspressen om noe bør ha greie på det de skriver om.

Jeg reagerer på at du setter Litteraturfaget i anførselstegn. På samme måte som billedkunst og musikk er litteratur et fag der man kan ta utdannelse for å bli dyktig i faget. Det er temmelig ignorant overfor en musiker som har studert musikk i 7 år å si at musikk er jo noe alle kan drive med og uttale seg om med samme autoritet.