Bokelskere.no

Vi endte opp med samme terningkast:) Er enig med deg at det er ingen minneverdig bok. Jeg også syns den var kjedelig og savnet mer grøssende elementer. Og ting var altfor lett å gjette seg frem til. Så det virker som vi er enige om at boka var elendig:)

Det er vel en hel mengde å velge mellom og det er vel interesse og smak som bestemmer. Jeg savner Falkberget og Kinck på lista di bare for å nevne to norske.

Jeg skal komme med en liten advarsel. Det blir grønt rundt en tomatplante så husk det når du skal ha den innendørs, men den holder fluer vekk også.

Fy søren. Hvordan jeg skal forklare denne boka på en fornuftig og forståelig måte er for meg en gåte, for dette er en av de snodigste bøkene jeg har lest noen gang.

Denne boka samleste jeg med Birthe (vi har samlest Gaimanbøker før) og Marianne. Birthe ga opp Good omens (noe jeg skjønner godt. Hadde lyst til å avbryte den mange ganger selv, men har ikke samvittighet til å avbryte bøker). Marianne elsker boka og har lest den mange ganger oppgjennom åra. Jeg derimot ... jeg hatet boka, virkelig! Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde lyst til å pælme den i veggen, kaste den i containeren, eller bare rive boka i filler. Jeg gjorde selvfølgelig ingen av delene. En bok er en bok. Men det føltes ut som om jeg brukte en evighet på å lese boka og tålmodigheten ble virkelig satt på prøve.

Good Omens er en bok som er svært vanskelig å forklare fordi det er en bok som ikke gir noen mening, og det er vel "meningen" også. Men hvordan forklare en bok som ikke gir noen mening? Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare selv om dette blir den mest falmende anmeldelsen jeg noensinne skriver. Boka handler om en apokalypse som er på vei og som består av mellom himmel og helvete. Og i boka følger vi en engel og en demon. De prøver merkelig nok å stoppe denne apokalypsen ved å samarbeide med hverandre. De er nødt til å gjøre denne jobben selv om de ikke er så motiverte. De har jobbet sammen i flere år allerede er og er på en måte vant til å jobbe sammen. Og når de hører om denne apokalypsen som skal skje i følge boka, neste lørdag vil de sammen sabotere denne apokalypsen. Flere rare ting skjer i boka naturligvis, men det er så hinsides at det må oppleves istedet for at jeg prøver å beskrive det. Det blir bare feil.

Lenge har jeg grudd meg på ordentlig å skrive om denne boka fordi den er utrolig sær og merkelig. Det blir som å prøve og forklare The Rocky Horror Picture Show (hater musicaler ellers, men den elsker jeg). Den musicalen er hinsides og har ikke noe fornutift i seg. På samme måte er det med boka Good Omens, bare at den liker jeg ikke. Jeg slet virkelig med å lese boka. Ikke at den var vanskelig å forstå, men klarte bare å lese noen få sider av gangen fordi den interesserte meg ikke og jeg ble ikke engasjert i lesingen. Jeg liker engelsk humor generelt (The Graham Norton Show, Mr. Bean, Dame Edna osv), så jeg trodde kanskje jeg ville få sansen for denne boka, men det fikk jeg ikke. Jeg vet at boka er høyt elsket av andre og har veldig mange fans, men jeg greide bare ikke å like den.

Har lest noen bøker av Gaiman før. The Graveyard Book er vel den eneste boka jeg har virkelig likt av Gaiman før og nylig avdøde Terry Pratchett har jeg ikke lest noe av før, men har hørt mye om Discworldserien hans. Jeg syns bare ikke at denne boka som de skrev sammen var noe festlig i det hele tatt. Jeg interesserte meg ikke for noen av karakterene. Humoren syntes jeg ikke var så festlig og handlingen i seg selv ble bare utrolig sært. Jeg liker sære ting og er utrolig sær selv, men boka for meg ble altfor sær. Jeg følte bare en enorm lettelse da jeg ble ferdig med boka for jeg brukte flere måneder på å bli ferdig med den. Pleier som regel ikke å bruke så lang tid på å lese en bok, men det var bare det at jeg grudde meg hver gang jeg skulle lese videre i den fordi jeg likte ikke boka. Og å lese en bok som ikke er interessant, spennende, eller festlig blir på en måte som å lese pensum. Tvangslesing og som kjent avbryter jeg jo ikke bøker.

Så jeg beklager på det sterkeste over at jeg ikke ble noen fan av denne populære boka og at denne anmeldelsen ikke gir noen menning. Men som sagt så er dette en bok for meg som er vanskelig å beskrive og man må bare lese den for å skjønne hvor sær den egentlig er. Good Omens var dessverre ingen bok for meg og det er synd for jeg ville virkelig like den, men fikk det bare ikke til. Jeg gikk bare ikke overens med boka. Sånn er det med den saken.

Kan gi deg linken fra youtube som jeg fant om skogvokteren som utforsker Suicide Forest for å prøve å forhindre folk å ta selvmord. Hvis jeg finner den dokumentaren igjen kan jeg sende deg linken hvis du er interessert. Håper på om tilbakemelding om boka når du har lest den ferdig. Syns den virker spennende og jeg er jo gal etter alt som har med grøss å gjøre, enten det er skrekkbøker, vandrehistorier elller hva det måtte gjøre. Er spesielt interessert i japans folketro fordi de har så mange vandrehistorier som virkelig fascinerer. Også har jeg hørt at japanere forteller hverandre spøkelseshistorier når det er sommer. For deres sommer bruker å være så varme at de forteller spøkelseshistorier for å kjøle hverandre ned:)

Skjønner hva du mener. Finner alltid skrivefeil i bøker jeg leser og det er utrolig irriterende. Det var ikke bare det som irriterte meg angående boka, men syntes den var nokså forutsigbar og ikke så intens som jeg hadde håpet på:/ Liker bøker med overnaturligheter og skremmende elementer, men boka hadde lite av alt:/ Spent på å vite hva slags terningkast du gir den:)

I dette tilfelle så jeg at noen hadde lagt ut en link til forlagets hjemmeside, se her. Send en mail og skriv litt om deg selv og dine lesevaner, så tar de kanskje kontakt med deg også :)

Det er verdt turen for det er vakkert i gruva. Det gir inntrykk. Har selv ikke lest Bergskatt, men jeg har lyst. Har lest forferdelig lite lokalhistorie. Jeg bor ikke på Løkken (bor mellom Orkanger og Trondheim, nærmere Orkanger enn Trondheim), men kan vel kalle det lokalhistorie likevel?

I gruva på Løkken har jeg vært fem - seks ganger. Bor ikke langt unna, (noen få mil unna) og var der gjennom skolesammenheng. Veldig fint i den gruva og glad jeg ikke har klaustrofobi:)

Jeg elsker Japan selv om jeg aldri har vært der. Greia med meg og Japan er at de har så mange flotte vandrehistorier som jeg er helt hekta på. Og jeg har også hørt om Suicide Forest. Så det som dokumentar på youtube som jeg kom over en gang. Det jobber også en skogvokter der som ser over stedet om noen prøver å ta selvmord og hvis han kommer over noen som forbereder seg på å ta livet sitt der, prøver han å overtale dem til å ikke gjøre det. Har lyst til å lese den boka du leser i nå. For jeg liker mørke saker.

Selv skal jeg begynne på en ny bok i kveld (ble ferdig med Alex av Pierre Lamaitre i går). Boka jeg skal begynne på i kveld er Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr (historisk roman) og om natten leser jeg: Den hjemsøkta trappa av Jonathan Stroud (skrekk for ungdom). Før helga er over og hvis jeg har energi til overs skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.(krim)

God helg og håper på en liten tilbakemelding fra deg angående boka Suicide Forest. Jeg elsker jo skrekk:)

God helg til dere også.

Jeg har nylig blitt testleser hos Liv Forlag. Jeg fikk det første manuset på mail i går, og jeg gleder meg til å begynne på det i helgen. Det eneste jeg foreløpig vet er at det er en krimbok. Det blir spennende å lese og vurdere en bok før den går i trykken.

På lydboken hører jeg på Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Saken begynner å nærme seg en oppklaring nå og det er vanskelig å legge fra seg mobilen. Jeg synes det er genialt å høre lydbok på mobilen når jeg går til og fra jobb. Jeg skaffet meg abonnement hos Storytel for noen måneder siden og det er helt supert.

Jeg har hatt abonnement hos Storytel i et par måneder nå, og jeg må si at jeg så langt er veldig fornøyd. Jeg vet at mange sier at utvalget av bøker er ganske begrenset, men jeg har da i alle fall funnet flere bøker jeg ønsker å høre. Det fine er jo også at mange av bøkene er tilgjengelige både som lydbøker og e-bøker, så man kan velge om man vil høre på boken eller lese den selv, eventuelt om man ønsker å gjøre litt av begge deler. Prisen er kr 169 pr måned, og jeg synes ikke det er så ille å betale 5-6 kroner pr dag. Jeg synes det er perfekt å ha en bok på øret når jeg går til og fra jobb. Det er også supert med lydbok når man er ute på reise, jeg kan ofte bli litt bilsyk hvis jeg leser på bussen eller på toget, men med lydbok er ikke det noe problem :)
Du kan prøve Storytel gratis i 14 dager, så anbefaler at du i alle fall prøver det. Jeg har ikke angret.

Jeg leser: Alex av Pierre Lemaitre (Syns den er litt oppskrytt), og som nattlektyre leser jeg: Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud.

Grøssere skal da ikke være kjedelig ...

Et barnløst ektepar flytter inn i et hus som ligger øde til og som har mye historie. Huset tilhører Carlies slekt. Nå er det hennes tur til å overta. Huset fascinerer henne og hun blir øyeblikkelig forelsket i det. Hennes mann, Jon, derimot er mer skeptisk. Han har en følelse av at det er noe galt med huset. Ikke designmessig sett, men selve atmosfæren. Han får en konstant følelse av at noen ser på ham; at noen følger hver deres minste bevegelse og opplever stadig merkelige ting. Han er mer utsatt for dette enn Carlie. Jon merker ikke bare en ubehagelig følelse, men han ser også figurer og at noen bruker usynlig, fysisk makt på ham. Det er ingen tvil om at han vil vekk fra huset, men klarer han å overtale Carlie til å flytte til et annet sted siden hun er blindt forelsket i huset?

Grøss er som kjent min favorittsjanger innen bøker og film. Det er en sjanger jeg aldri blir lei av uansett hvor dumt det blir enkelte ganger, men av og til kommer man da over grøssende perler selv om det er svært sjeldent. Jeg vet ikke om det er alderen eller om det er jeg som har sett mange grøsserfilmer og lest mange grøsserbøker at jeg føler meg kurert, men innerst inne håper jeg at jeg en dag blir skremt igjen. Det er jo lov å håpe, men det er bare synd at det er ingenting som skremmer eller overrasker lenger. Det er et stort savn. Jeg hadde håpet på at Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) ville føre til noe nytt, men det gjorde det dessverre ikke. Boka består ikke av annet enn standardelementer i grøssersjangeren. Her er det figurer fra fortiden, mystiske skygger, lyder, folk som blir dyttet av usynlig kraft og mye mer som er typisk innen grøssersjangeren. Det er ikke noe nytt. Det er synd for man blir hverken overrasket eller skremt. Det var som å lese en helt hverdagslig historie.

En annen ting som irriterte meg i boka bortsett fra de typiske elementene en grøssersjanger inneholder, er hovedpersonene Jon og Carlie. De irriterte meg grundig på mange måter. Greit at de står hverandre nære, spesielt siden de ikke har barn og respekterer hverandre høyt og de gjør hva som helst for hverandre. Men det som drev meg til vanvidd var at de alltid stilte dette spørsmålet til hverandre: "Are you okay?" Når en av dem har mareritt. "Are you okay?". Når den ene ser litt syk ut: "Are you okay?". Når en av dem får et rart uttrykk i ansiktet: "Are you okay?". Herregud, omtrent hele boka består av at de stiller hverandre dette spørsmålet: "Are you okay?". Det blir altfor mye pluttipluttiplott for meg. Dikke, dikk. To voksne som duller med hverandre som om de er småbarn. Det blir for latterlig.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) for det meste er allerede sagt. Boka bydde ikke på noe nytt innen grøssersjangeren, historien var altfor forutsigbar og kjedelig, og karakterene gikk meg for det meste på nervene. Jeg savnet mer mystikk, flere grøssende elementer (som skiller seg ut) og en dypere historie. Dette ble for lettvint og kjedelig. Godt at boka var kort og lettlest. Savner å lese grøsserbøker med intens atmosfære og skremmende faktorer. At boka er såkalt basert på en sann historie, gjorde den ikke mer spennende ...

Ps: Boka inneholder også noen gamle bilder av folk som visstnok skal ha bodd i huset tidligere ...

Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det.

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.

I helga skal jeg psyke meg opp til å møte opp på min mors 70 - års dag førstkommende tirsdag. Jeg hater slike anledninger for smalltalk er noe av det verste jeg vet (jeg mestrer det bare ikke), og jeg har ikke noe forhold til slekta ellers heller. Men det er snakk om en kveld, så det må jeg vel overleve og hva gjør man ikke for sine foreldre?:)

Men i mellomtiden blir det lesing i helga og jeg leser i: Stalker av "Lars Kepler" og Historiefortelleren av Jodi Picoult. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Alex av Pierre Lemaitre før helga er over. Kommer ikke til å bli ferdig med alle disse, men håper jeg leser ferdig minst to av bøkene før helga er over.

Ellers er det stille og rolig som vanlig, og jeg kjeder meg fordervet, haha. Jeg og denne kjedsomheten.

God helg til dere også.

Ny bok fra en av mine hyller: Frithjof Sælen, Der bor en Bager. Og etter det jeg ser så er jeg alene om denne boka på Bokelskere. Det er et hefte på noe over hundre sider og er gitt ut til bakerfirmaet Ditlef Martens as i Bergen i forbindelse med firmaets 200 års jubileum i 1953.
Boka har mye tekst fra myter om korn og brødbaking fra Egypt og fremover. Bakgrunnen til familien Martens er rikt beskrevet sammen med bakerlivet for to hundre år siden. Den siste delen av hefte er utstyrt med mange bilder som viser hvordan et moderne storbakeri ble drevet i 1953.
I min barndom fant jeg denne boka i min fars bokhylle og jeg bladde mye i den som smågutt, for jeg orket ikke å lese. Boka forsvant, men da jeg for få år siden kom over boka da biblioteket hadde loppemarked, måtte jeg kjøpe den.
Er det andre som har boka?

Ingen kan redde denne selvhateren ...

Det er ingen hemmelighet at jeg hater hvordan jeg ser ut, jeg hater hvordan jeg er og jeg hater den personen jeg har blitt. Jeg vasser i selvforakt. Jeg hater alt som har med meg å gjøre. Jeg har heller ingen drømmer eller mål. Og fremtiden min har jeg ingen tro på. Så jeg tror at ingen mental coach kan forandre synet på meg selv og livet ellers. Jeg er heller ingen fan av såkalte selvhjelpsbøker. Jeg har ingen tro på at de er til noen hjelp, men leser såkalte selvhjelpsbøker som interesserer. Alt er avhengig om hva temaet er. Men at de skal hjelpe, tror jeg neppe. Jeg leser noen slike bøker hvis de inneholder interessante temaer.

Øyvind Hammer har blant annet vært mental coach for skiskytterkongen Ole Einar Bjørndalen. Før Hammer ble mental coach var han selger, og han beskriver som disse yrkene som veldig like. I boka beskriver han sitt yrke som mental coach, hvordan han jobber som motivator; å inspirere andre til å tenke, handle og leve litt annerledes når man er misfornøyd. Hvordan gjøre ting bedre og få det bedre med seg selv. Det er bare noen få ting han skriver om. Han tar også opp temaer som motivasjon, tips til å komme seg videre etter å ha slitt med noe, tilstand og han har også med en metode som han kaller "Dra i strikken" (noe jeg ikke vil gå nærmere innpå for de som ikke har lest boka for jeg vil ikke røpe noe). Han skriver også litt om samarbeidet med Ole Einar Bjørndalen, hvordan de jobbet sammen og Bjørndalens feiler og seire.

En annen kjent mental coach er Erik Bertrand Larssen. Jeg leste hans bok Bli best med mental trening i 2013 og jeg har sett litt av programmet hans på TV, og det han og Øyvind Hammer har til felles er: at man må gå ut av komfortsonen for å nå høyere mål og mål generelt. Personlig har jeg ikke sans for mentale coacher, men foretrekker Bertrand Larssen fremfor Hammer fordi Bertrand Larssen virker tøffere, mer brutal. Men ærlig talt. Tror ikke noen av disse eller andre mentale coachere hadde hatt en eneste sjanse til å endre mitt tankemønster. Jeg er altfor negativ og jeg har gitt opp meg selv for flere år siden. Tror ikke noen kan forandre på det ...

Hammerkoden er interessant å lese. Som sagt har jeg ingen tro på selvhjelpsbøker; at det skal virke, men leser enkelte slike bøker hvis det inneholder temaer som interesserer meg. Boka består av enkle grep til hvordan man kan forandre livet sitt, og har med noen personlige erfaringer. Selv synes jeg innholdet i boka blir litt for tynt. Syns ikke boka inneholder mange nok eksempler på at Hammerkoden virkelig virker. Syns boka kunne ta med folk som har brukt Hammerkoden for å se om livene deres har blitt bedre etter det eller ikke. Det var et stort savn. Og tipsene om å tenke annerledes, hvordan forandre på små ting og vaner i livet var ikke spesielt motiverende eller tankevekkende. Skulle ønske han gikk hardere til verks ved å bruke en mer spennende skrivemåte for måten han skrev på var egentlig ganske tørt og kjedelig. Det blir litt vel monotont i lengden. Hammerkoden var lettlest og informativ, men boka ga meg dessverre ingen inspirasjon eller motivasjon til å forandre på noe. Boka ga meg dessverre ingen lyst til å utføre noe som helst og mentale coachere skal jo liksom motivere ...

Veldig enig med deg. Ble glad i serien og likte de tretti første bøkene da serien besto av mange overnaturlige ting, overtro og mystikk, men så ble det mindre av det og etter hvert ble mye gjentagende. Kommer til å savne fossefallgjengen for det var en serie jeg lett ble avhengig av, men etter så mange bøker i serien mistet de siste bøkene dessverre magien:/