Bokelskere.no

Halloween er vel den eneste "høytiden" jeg liker og selv om jeg leser horror året rundt, så leser jeg litt ekstra horror på denne tiden likevel, spesielt nå som det er høst og min favorittårstid. Tidligere denne uka ble jeg ferdig med The Awakening of Sunshine Girl som er bok to i The Haunting of Sunshine Girl trilogien av Paige Mckenzie. Jeg leste også ut Blind forbannelse av John Saul. Den ble jeg ferdig med i går.

Nå for tiden leser jeg This House is Haunted av John Boyne (samme forfatter som skrev The Boy in the Striped Pyjamas). Jeg leser også Havboka av Morten A. Strøksnes og The Waste Lands som er tredje bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Håper ikke at oktober tar slutt med det første for det er min favorittmåned. Mørketid, kjølig luft, vind, regn og Halloween:)

Den leste jeg i 2010. Det tok sin tid å bli ferdig me den og den er motløs lang, men det er verdt det:)

Nok en bok som "prøver" å sjokkere.

På tide å gå videre
Er det en ting jeg er lut lei av er det at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med Gone girl og Piken på toget. Jeg har ikke noe i mot at disse bøkene er likt av andre, men det var ikke noe for meg, til tross for at jeg liker psykologiske thrillere. Nesten alle psykologiske thrillere blir for tiden sammenlignet med disse to bøkene som om det nesten ikke eksisterer andre bøker, og synes heller ikke at Gone girl eller Piken på toget fortjener all oppmerksomheten de får. Det er bare det. Valgte å ta sjansen på denne boka til tross for disse sammenligningene. Jeg synes ikke den er så lik de andre to nevnte bøkene uansett og heldigvis ble ikke disse to bøkene nevnt på omslaget på denne boka, noe den skal ha ros for. Man får nesten lyst til å si: Gratulerer.

Men nok om det. I Jeg lar deg gå blir vi kjent med Jenna Gray på godt og vondt. En tragisk ulykke forandrer tilværelsen hennes totalt, og det er dessverre en ulykke hun må leve med resten av livet. Det var ikke hennes skyld, men likevel er skyldfølelsen stor. Og er det mulig å flykte fra fortiden? Hun gjør i hvert fall et forsøk ved å flytte fra Bristol til et øde sted i Wales. Der prøver hun å leve videre til tross for sorgen og tapet. Hun starter et nytt liv og skaffer seg nye rutiner, holder en lav profil. Det er nesten som om hun har avskåret seg fra omverdenen med vilje og det uten grunn, men mennesker reagerer på sorg på forskjellige måter. Det er ingen fasitsvar på hva som er det riktige å gjøre når man er i sorg og hvordan man skal gå videre i livet etter et stort tap. I mellomtiden, mens hun er i en sorgprosess jobber politiet i Bristol fremdeles med saken og er ute etter rettferdighet.

Hvor er det store sjokket?
Som regel liker jeg psykologiske thrillere og lest noen spennende bøker fra den sjangeren oppgjennom årene, men nå begynner det å bli en stund siden sist. Synes mange blir vel like i formelen og når en finner en formel, kommer andre forfattere med lignende formler istedet for å komme med noe nytt og overraskende. Jeg lar deg gå er en av de bedre bøkene fra den psykologiske thriller sjangeren, men det betyr ikke at denne boka havner på favorittlista av den grunn. Det skal mye mer til. Men grunnen til at jeg liker denne i motsetning fra de andre psykologiske thrillerne jeg har lest i det siste er at den har en mer nøktern fortellerstemme istedet for den hysteriske og paranoide stemmeleien som det har vært mye av i det siste. Denne psykologiske thrilleren inneholder også bedre karakterbeskrivelse og mer dybde i selve plottet. Men den manglen den har som mange andre psykologiske thrillere er at den "lover" et stort overraskelsesmoment og når den kommer, er den ikke så stor likevel, dessverre, men heller det motsatte. Man blir ikke overrasket og sjokkert som man håper når man leser en psykologisk thriller. Man hever ikke en gang et øyenbryn, og da blir det litt stusselig. Ingen dårlig bok for all del, men man skal ikke bli sittende igjen og etterlyse det store sjokket heller og lure på om det var "alt"? Var det dette jeg "ventet på?" Savner noe som sjokkerer, fillerister meg og som setter dype spor med den store avsløringen fordi det er altfor lenge siden sist.

Til tross for at "det store sjokket" ikke var noe sjokkerende i det hele tatt, er dette likevel en god bok på mange andre måter. Den er realistisk i fortellemåten, historien har en del smådrivende partier og man blir godt kjent med karakterene. Så Jeg lar deg gå er absolutt leseverdig. Men som sagt, jeg savner den store "wowfaktoren" når jeg leser en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jula blir nok aldri det samme igjen ...

Joe Hill er som kjent Stephen Kings sønn, sønnen av min forfatterhelt. Lenge var jeg skeptisk på om jeg ville lese noe av Hill eller ikke for det er lett å tenke at man kan havne i den og den bransjen så lenge man har en kjent far eller mor, ha et kjent familiemedlem i det hele tatt. Da kan man gjøre "hva som helst" uten å ha noen form for talent selv, for det skjer jo så ofte at barn blir skuespillere, artister osv, bare på grunn av at de har noen i familien som jobber i samme bransje. At man kommer langt bare man har et kjent etternavn og det blir for lettvint. Selv om noen har et kjent etternavn eller er i slekt med noen som er kjent, betyr det ikke at man har talent av den grunn.

Men siden Joe Hill er sønn av min store forfatterhelt og spesielt siden han skriver i samme sjanger som sin far, så tok min nysgjerrighet over skeptisismen og jeg valgte til slutt å gi Joe Hill en sjanse, og da valgte jeg hans noe mer ukjente bok, NOS4A2.

Kreativ bok som er vanskelig å forklare
Legg merke til tittelen: NOS4A2 (Nosferatu, akkurat som vampyrfilmen). Boka kan på en måte fremstilles som en vampyrbok på grunn av tittelen og begynnelsen, men det er det ikke. Dette er noe annerledes og kanskje enda dystrere enn vampyrer. Aner ikke hvordan jeg skal forklare denne boka på en "fornuftig" måte, men jeg skal prøve. Bunn i grunn er denne boka om Victoria McQueen som antageligvis er mellom 7 - 9 år. Det er en ungpike som kommer fra et noe "vanskelig" hjem. Foreldrene krangler ofte, men de har også fine stunder sammen, så det er en familie det går veldig mye opp og ned med. Hun er helt forelsket i Raleigh Tuff Burner sykkelen sin. Det ingen vet er at hun har en hemmelig evne. Hun har en evne til å finne ting som er forsvunnet. Når hun sykler, forestiller hun seg en slags gammel bru som dukker opp og som fører henne til det som er forsvunnet.

Slu karakter
Og så har vi Charlie Manx som alltid dukker opp i en Rolls Royce Wraith (1938 - modell) og på bilskiltet hans står det nemlig NOS4A2. Han er barnekidnapper, og har evnen til å kjøre inn i vår verden og inn i en annen verden som han kaller Christmasland. Der er det jul dag og natt, hver dag, året rundt. Det er dit han frakter med seg de kidnappede barna, men det er bare en unge som klarer å flykte, og det er Victoria McQueen. Deres vei møtes også igjen senere i livet. Er hun like heldig da?

NOS4A2 har blitt beskrevet som horror, noe jeg er litt uenig i da den ikke har skremselsfaktorer og mangler andre faktorer for å kalle den "fullkommen" horror. Vil heller si den bekker litt mot thrillersjangeren, nærmere bestemt mørk thriller, men det er ikke noe negativt med det. Selv om horror er min favorittsjanger, så er thrillere slett ikke verst det heller, så lenge man treffer på de "riktige" bøkene. Boka kan virke uoverkommelig siden den er på over 700 sider. Det er ingenting å frykte fordi lesingen går lett, nesten av seg selv, så det føles ikke ut som man leser en stor bok. Joe Hill skriver veldig flytende og karakterene i seg selv er spennende. Han klarer å holde interessen og nysgjerrigheten oppe hele veien.

Selv om Joe Hill ikke kan måle seg med sin far så er han heller ingen uvitende forfatter og han har faktisk talent. Han har noe å bidra forfatterbransjen med. Dette kommer ikke til å bli min siste bok av ham. Så er spent på å utforske forfatterskapet hans videre.

NOS4A2 er kanskje den mørkeste boka jeg har lest så langt i år og bør kanskje ikke leses av småbarnsforeldre.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fin bok som ga meg mye. Jeg leste boka i små perioder innimellom annen lesing, og her var det mange underlige krumspring . Det hele begynner med en helt konkret oppgave som ender opp i en betraktning langt bortenfor oppgaven, og så helt nye betraktninger langt vekk fra den første. Men det var bestandig en rød tråd som det ble verdt tilbake til. Dette var nesten som mine samfunnsfagstimer, det er bestandig ett tema, men hele tiden kommer det tanker ut fra et ord i teksten eller en kommentar fra en elev, og så var vi ute og vandret i den videre verden og kunsten ble ofte å finne tilbake til dagens tema. Mye "unødvendig kunnskap" ble lært, som krydder i hverdagen, ikke helt nødvendig, men du verden hvor tamt alt blir uten krydder.
Slik er det også med Havboka. Her er det utrolig mye av det vi ikke trenger å vite, men allikevel er det som krydder og beriker oss.
Det er mange som har skrevet kommentarer til boka og den har fått høye terningskast. Tidlig i boka var jeg klar over at dette ville bli en ren sekser. Litt utover i boka ble jeg litt i tvil og at en femmer ville være det mest riktige, en sekser bør jo være helt perfekt. Men etter en del grubling ble det en sekser likevel.

Det er så sårt å lese om disse vettskremte ungene som blir sendt til andre siden av kloden, hvertfall for en som var fostermor i veldig mange år. Vettskremte og usikre på framtiden var de også, samt at de ikke fikk noen form for empati eller omsorg.
Ei lesverdig bok, så absolutt, handlingen kommer til å sitte lenge i meg.

Hvor ofte er det normalt å glemme før man bør ta det alvorlig?

Det er helt normalt å glemme litt; blant annet hvor man skal og hva man skal gjøre. Det skjer med oss alle. Men det er ikke normalt når dette problemet oppstår gang på gang. Dette skjer med Alice. Under en løpetur kjenner hun ikke igjen omgivelsene rundt seg, og ofte glemmer hun hvor hun skal og hva hun skulle til å gjøre. Hun glemmer til og med hvem hennes nærmeste er for det er ikke alltid hun kjenner igjen dem. Hun oppsøker en nevrolog i all hemmelighet og får vite at hun er rammet av tidlig Alzheimers sykdom og hun er bare femti år. Hvordan er dette mulig? Og hvordan skal hun fortelle og forklare dette for familien uten å bli sett på som en sykdom, for hun vil bli sett på som den samme, nemlig Alice Howland. Hun jobber tross alt som professor ved Harvard og er livredd for å miste alt hun har jobbet så hardt for. Det er ingenting som skremmer henne mer enn det.

Ingen damelitteratur
Dette er en bok jeg hadde hørt mye om på forhånd, men i og med at jeg var på en måte redd for at dette ville være en chick - lit bok, så derfor utsatte jeg den en god stund, men selv om bokomslaget og baksiden høres noe ut som chick - lit så er det ikke det. Jeg har ikke noe i mot chick - lit og leser det av og til, men det er ingen favorittsjanger. Jeg var interessert i denne boka først og fremst fordi konseptet hørtes noe spesielt ut. Og etter at jeg fikk vite at boka ville bli film, ble jeg bare enda mer nysgjerrig på boka og fremskyndte den litt, og jeg angrer ikke. Den kan også fint leses av både menn og kvinner.

Det Lisa Genova klarer er å få frem den realistiske biten, både av forklaring på sykdommen, hvordan det påvirker hovedpersonen selv og utfordringene hun møter underveis, og få frem frustasjonen i det hele, både fra hennes perspektiv og de nærmeste. Man får kjenne på hvordan maktesløsheten hiver seg over en når noen man er glad i blir rammet av sykdom.

Viktige opplysninger i søkelys
For noen kan det kanskje bli litt vel mye snakk om sykdom i boka da forfatteren forklarer grundig hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg, man får mange genetiske detaljer. Det kan kanskje bli kjedelig og noe masete for noen, men selv syntes jeg det var interessant og en viktig og relativ del å ta med. Det er ikke alltid man tror at unge folk kan bli rammet av en slik sykdom, men det kan faktisk dessverre skje.

Jeg har også sett filmatiseringen med Julianne Moore i hovedrollen og som hun vant sin første Oscar for. Det er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett og jeg så den kort tid etter at jeg hadde lest boka. Det var selvfølgelig noen scener som ikke var med i filmatiseringen, men slik er det med alle filmatiseringene, man får ikke plass til alle scenene. Syntes likevel at filmen var veldig tro mot boka. Det ble ikke gjort mye forandringer, bortsett fra stedsnavn og at hun jobber ved Columbia universitet i filmversjonen istedet for Harvard. Det eneste som irriterte meg litt var at Kristen Stewart var med i en slik film for hun har på en måte ikke i en slik film å gjøre. Mener ikke å henge henne ut altså, men synes bare at hun er en kjedelig skuespiller fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk. Det er ikke mange filmer jeg har sett henne i, men de jeg har sett så har hun det samme ansiktsuttrykket uansett hvilken situasjon hun er i.

Alltid Alice er en viktig bok å få med seg samme om man kjenner noen med denne sykdommen eller ikke, for den gir et menneskelig innblikk i utfordringene en pasient med denne sykdommen møter underveis. Dette er ingen tåreperse (har aldri grått av en bok) hvis noen er redde for det, men den er sårbar, og informativ bok om når livet tar en uventet vending. En fin bok å få med seg hvis man vil ha noe realistisk og minnerikt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Følger Lazy Masquerade jeg også, og Urmaker, Corpse Husband og Mr. Nightmare som er i samme youtube kategori der de leser opp andres personlige skrekkhistorie, og må si at Mr. Nightmare er min favoritt, fordi han har den perfekte stemmen for dette og hans kanal har mye skrekkelig atmosfære. Så han må du sjekke ut siden du også liker den kategorien. Jeg er vel for gammel for slikt, men skrekk er skrekk og det er og blir en favoritt. De leser opp skrekkhistorier som andre skal ha opplevd og det er opp til oss lyttere å tro på det eller ikke.

Jeg har lest mange serier og trilogier (fra start til slutt) selv om jeg ikke har vært fan seriene jeg har lest og lest hele serien selv om de har bestått av flere hundre sider, men Harry Potter ble jeg ikke noen fan av rett og slett og jeg har heller ikke samvittighet til å avbryte bøker, det kan jeg heller ikke siden jeg startet en bokblogg for ti år siden. Så jeg leser hver bok fra begynnelse til slutt samme om jeg liker den eller ikke. Harry Potter bøkene leste jeg bok 1 - 4 før jeg startet å blogge, men sluttet å lese den fordi jeg var mer interessert i å lese andre bøker i stedet. Så de siste ti årene har jeg ikke avbrutt en eneste bok og leser den ferdig samme om jeg liker den eller ikke. Har ikke samvittighet til å avbryte.

Jeg liker sære ting jeg også, men foretrekker nok mest sarkasme når det kommer til humor. Det er den eneste humoren jeg "forstår meg på" fordi jeg er ganske sarkastisk selv og kan av og til gå over streken, men, men, sånt skjer av og til, samme om man mener det eller ikke:)

Og jeg kommer til å se The dark tower filmen uansett spesielt nå som jeg leser bokserien. Det var bare tilfeldig at jeg begynte å lese den nå for det var etter at jeg startet å lese serien at jeg fant ut at det ville bli film. De prøvde å filme bokserien før en gang, men de måtte gi opp, men det tror jeg ikke de gjør denne gang. Men skal vente til filmen kommer på blu-ray/dvd for foretrekker å se filmer alene for går man på kino blir man forstyrret av folk som holder på med mobilen hele tiden og eller folk som hele tiden snakker med hverandre under filmen. Det er irriterende så har sluttet å gå på kino for flere år siden:)

Håper du sjekker ut Mr. Nightmare kanalen på youtube for der er det mange gode skrekkhistorier som du kan kose deg med i høst:)

Ps: Gratulerer med dagen som var i går:)

The Dark Tower blir ikke serie, men en film. Den skal jeg også se. Ikke på kino, fordi har ikke gått på kino på flere år så venter til den kommer på blu - ray/dvd:)

Jeg leste fire bøker i Harry Potter serien og ga opp resten av serien. Jeg likte bok tre godt, men jeg ble aldri noen fan og kommer aldri til å bli det. Jeg ble dessverre ikke bitt av Harry Potter basillen. Sånn er det.

Jeg tenkte å lese 11/22/63 i sommer da jeg kjøpte boka, men andre bøker kom i veien og siden november uansett nærmer seg, så hvorfor ikke? Og er man en nerd, så er man en nerd:) Oktober er favorittmåneden for da er det skikkelig høst (favorittårstiden) og det er jo selve skrekkmåneden. Selv om jeg ikke blir redd av filmer og bøker lenger fordi jeg tror jeg er kurert etter å ha lest mye og sett mye av sjangeren:) Men liker skrekk fremdeles likevel, det er jo noe underholdende med det. En barnslig fryd, kan man kalle det;)

Og det stemmer det at King bruker forskjellige karakterer som dukker opp i forskjellige bøker av ham. Synes det er litt fiffig:) Skjønner ikke hvor han tar ideene sine fra, for det virker som om han aldri går tom for inspirasjon.

Leste Naiv Super for mange år siden, men husker jeg ikke likte den så godt. Jeg har veldig sær form for humor og liker det sære, men den boka ble litt for sær for meg. Men liker Doppler og boka L bedre av Erlend Loe. Har ikke lest oppgfølgeren til Doppler ennå, men det har jeg lyst til.

I fjor leste jeg Glassbarna av samme forfatter, og må si at jeg likte denne et lite hakk bedre, selv om det hakket ikke er så stort.

Simona er hos mormoren sin en ukes tid. Noe hun har gledet seg lenge til siden de har et godt og spesielt forhold. De står hverandre nære, men Simona oppdager at noe er annerledes med mormoren siden hun virker konstant sliten. Det er også noe rart med huset. Merkelige ting skjer og mystiske lyder oppstår. Det merkeligste av alt er statuene i hagen. Det virker som de rører og flytter på seg. Gjør de det selv, eller er det noen som driver gjøn med Simona? Hva er det som egentlig foregår?

Frittstående serie
Steinengler er tredje bok i Glassbarna serien og disse bøkene kan fint leses som enkeltstående bøker fordi de har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. Det er samme hovedkarakterer (Simona og vennene hennes; Billie og Aladdin), men det er nye handlinger (mysterier) i hver bok, så man trenger ikke å lese denne serien i kronologisk rekkefølge. Andre boka, Søvlgutten, har jeg ikke en gang lest, men følte ikke at det var noe jeg burde ha lest før jeg leste Steinengler, for følte ikke at det var noe som manglet på den måten, så det er ikke en serie man må lese "slavisk". Det er en serie av enkeltstående bøker av samme forfatter.

Enkel og stemningsfull
Denne barneboka er veldig enkel lesing for oss voksne, men likevel stemningsfull. Jeg fikk spesielt sansen for bestemoren. Hun virker egentlig kul og varm. Det er som om man blir kjent med henne personlig fordi man blir kjent med henne på flere plan. Spenningsfaktoren derimot var dessverre ikke så høy som forventet av en bok fra denne sjangeren. Dette er spenning blandet med noen grøsserelementer. Det som er synd er at dette blir for typisk for meg når det gjelder grøsserelementer. Merkelige ting som skjer, stemmer fra intet, rare lyder og karakterer som tror de innbiller seg ting. Ikke spesielt nyskapende for å si det sånn. Man tror jo ikke at barn er spesielt kravstore, men alle er forskjellige og krever forskjellig ut av bøker, og av og til får man ikke det man vil ha ut av en bok. Og for oss voksne er Steinengler noe forutsigbart, og blir noe tungtrødd i lengden da ikke noe overrasker, men stemning og atmosfære har den. Det blir mer "koselig" lesing enn skremmende lesing.

Både Steinengler og Glassbarna virker som en del av en serie som kan minne litt på Nancy Drew, der samme personene tilfeldigvis ender opp i det ene mysteriet etter det andre, bare i en forenklet versjon.

Steinengler er mer forutsigbar og koselig lesing enn skremmende for oss voksne, og kanskje mer spennende for yngre lesere? Det kommer an på om unge leseheseter er lettskremte eller ikke. Vet jo at denne boka er beregnet for barn, men det trenger ikke å bety at de er mer lettskremte enn voksne? Dette kan være en fin introduksjon til yngre lesere som vil utforske mysterie og horrorsjangeren nærmere nå som Halloween er rett rundt hjørnet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det King og Tarantino har til felles, er at de sjokkerende på hver sin måte og at de liker å eksperimentere med forskjellige sjangre:)

Hvis jeg var deg ville jeg ha lest boka IT før man ser filmatiseringen for det er måten jeg foretrekker å gjøre det på i hvert fall. Bok først, film senere så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok. For som regel er bøkene bedre bedre en filmatiseringen. Noen ganger, svært sjeldent har jeg sett filmer der filmen er bedre enn boka, men det er ikke ofte det skjer:)

Du minner om meg da jeg var ung. Man visste tidlig hva man likte og ikke likte og som ung likte jeg sjokkerende ting da også. Bøker og filmer som kunne sette meg på prøve.

Er spent på hva du synes om 11/22/63. Den skal jeg også begynne med etter hvert. Har tenkt å begynne på den i november på grunn av tittelen. Tåpelig, jeg vet, men er man nerd så er man nerd:) Har høørt mye positivt om den og at det er en av Kings beste nye utgivelser.

En reise med fergen Baltic Charisma kan virke idyllisk, men det blir alt annet enn det ...

Favorittsjanger
Jeg er en person som leser horror året rundt, ikke bare når det er høst (favorittårstiden). Grunnen er fordi det er og blir min favorittsjanger. Jeg har likt horror helt fra jeg var liten og selv om det er min favorittsjanger, så betyr det ikke at jeg liker absolutt alt av horror. Ofte tar det lang tid mellom godbitene.

Mats Strandberg er mest kjent for Engelsfors - trilogien som han skrev med Sara Elfgren for noen år siden, og som er en av de få ungdomstrilogiene jeg har likt. Den var både mørk, spennende og noe annerledes enn andre ungdomstrilogier jeg har lest tidligere. (Trilogien består av bøkene: Sirkelen, Ild og Nøkkelen). Den skilte seg litt ut fordi den hadde noen ingredienser man ikke er vant til fra andre ungdomstrilogier/serier. Derfor ble jeg litt nysgjerrig på Fergen som Mats Strandberg skrev alene og som er horror for voksne. Dessverre opplevde jeg det som alt annet enn horror ...

Med Fergen er det mange forskjellige passasjerer om bord, men de har likevel mer til felles med hverandre enn de tror. Fleste av dem er bitre og noe usikre, både på seg selv og andre, og har "ekstra bagasje" med seg. Noen tror at dette blir bare nok en vanlig tur, men denne turen over Østersjøen blir alt annet enn vanlig.

Ikke det jeg betegner som "horror"
Denne boka blir stemplet som horror, noe som er litt feil da dette ikke er "ren" horror. Horror for meg er frykt, snikende uhygge, creepy historie og mange undertoner. Jeg regner ikke Fergen med som "ren" horror fordi den har ikke noen av disse punktene. For meg ble denne boka mer komisk enn skremmende. Det finnes jo skrekkomedier, men tror ikke det var meningen med denne boka. Den ble heller ufrivillig morsom og da blir det ikke den boka man forventer. Dette var en bok jeg ikke greide å ta helt seriøst og likte ikke den retningen den tok. Da er det lett å føle seg "lurt". Horror med forskjellige vesener er ikke "ren" horror for meg. Da beveger det seg inn i mer i den apokalyptiske verdenen. Det er en verden jeg liker også, men valget mellom horror og den apokalyptiske sjangeren, så foretrekker jeg nok horror. Det har mer atmosfære og uhygge. Derfor regner jeg ikke denne boka som "ren" horror.

Det er mye med Fergen jeg ikke liker, men det Mats Strandberg skal ha skryt for er karakterbeskrivelser. Kapitlene er delt opp fra karakterenes perspektiv og man får et dypdykk i de karakterene. Man får vite hvordan de er som personer, hvordan de tenker og betrakter omgivelsene. Det er det mest interessante med boka og den utrolig negative stemningen. Den er nesten til å ta og føle på. Og man blir også godt kjent med både personalet og passasjerene.

Ellers ble dette en noe kjedelig reise og det tar lang tid før historien tar seg opp. Som sagt tidligere så har jeg ingenting i mot saktegående bøker, da blir man bedre kjent med karakterene, men av og til er ikke det nok. Man vil ha litt av alt, og det fikk jeg ikke her.

Fergen er ingen ordentlig horror, men heller underholdende og noe komisk bok, så de som forventer seriøs horror blir dessverre skuffet. Man kan trygt slå av alle lys og gå til sengs etter å ha lest denne, for dette er alt annet enn skremmende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Må bare advare at første IT filmen er veldig lang, men verdt det. Boka er bedre og jeg er en av de få som liker filmen. Så ja, det kommer en nyversjon neste år, men så gammeldags som jeg er så foretrekker jeg originalene. King er kanskje litt Tarantino aktig, bare at Tarantino legger mest vekt på action og King mest vekt på horror. De har sin egen greie selv om de blander sammen sjangre.

Vi virker litt like når det gjelder innstillinger. Jeg også prøver å ikke ha for store forventninger til bøker og filmer og mye annet for da blir man ikke så altfor skuffet, men likevel har jeg lett for å bli skuffet likevel. Jeg er jo 33 år og har lest mye oppgjennom årene, og da blir man automatisk mer kresen og det er ikke meningen å være det, men man blir det med årene. Likevel prøver jeg å nullstille meg før jeg skal lese en bok eller se en film, for noen få ganger blir man positivt overrasket. Selv om det er sjeldent er det fint og verdt det de få gangene man blir positivt overrasket.

Så har ikke kommet over mange godbiter i det siste innen bøker og filmer, men det skjønner man med alderen. Man blir mer kritisk med årene og stiller litt strengere krav, slik er det med meg i alle fall.

Beklager for sent svar, men det er ikke hver dag jeg er online. Det stemmer at IT er også filmatisert og en nyversjon kommer også neste år (tror jeg). Den tror jeg ikke jeg skal se fordi jeg foretrekker originaler fremfor nyversjoner. Jeg er litt gammeldags:)

The dark tower er ikke typisk apokalyptisk verden og ikke ren apokalyptisk sjanger. Det er en serie som er western blandet med science fiction, fantasy og horror. King har blandet sammen mange sjangre og gjort det på en ypperlig måte, så håper du får sjansen til å lese denne serien en dag.

Fint at du utforsker voksenlitteratur. Da jeg var ung, for lenge siden, leste jeg mest voksenlitteratur istedet for ungdomslitteratur. Nå leser jeg bøker både for barn, ungdom og voksne fordi jeg liker å holde meg oppdatert innenfor alle målgruppene:)

Så gøy. Jeg har også boka 11/22//63 ulest. Kjøpte den tidligere i sommer og har planlagt å lese den i november. Jeg har lest mange mursteiner, ikke bare av Stephen King, men av en del andre forfattere også, så man blir vant til mursteiner jo mer man leser av dem. Den lengste boka jeg har lest som jeg kan huske på i farten er IT av Stephen King som er på over 1000 sider på engelsk:) Han skriver noen korte bøker også, men er kjent for å skrive stort sett mursteiner. Kos deg med 11/22/63. Den skal jeg også lese om ikke lenge. Og håper du får mulighet til å lese The Dark Tower serien også.

Historien er ok, men fortellerstilen blir for omstendelig for meg. Jeg syntes hele boka var full av beskrivelser av interiør og klær – detaljer som har lite eller ingenting å si for handlingen.

Synes at The Girl Who Loved Tom Gordon/Piken som elsket Tom Gordon er en av de svakeste bøkene jeg har lest av ham og syntes heller ikke at den var noe skummel. Så den er ikke en av hans beste. Har lest noe av Darren Shan og han er ikke så verst, men synes ikke han er noe drøyere enn Stephen King. Men det er om å prøve seg frem og utforske forskjellige forfatterskap og finne ut hva man liker og ikke. Det er det jeg har gjort og gjør. Selv om jeg leser fra mange forskjellige sjangre, og liker andre forfattere også, så er og blir Stephen King min forfatterhelt:) Sånn er det bare. Så det er bare å utforske videre, enten om det er bøker av Stephen King eller av andre. Og gjerne gi meg tilbakemelding om du bestemmer deg for å lese noe mer av Stephen King, og håper du finner noe som fascinerer enten det er bøker av ham eller noen andre:)

PS: Stephen King er ganske produktiv han også. I en periode ga han ut to bøker i året og måtte bruke et annet navn:)

Sjeldent å komme over sterke oppfølgere som denne.

Roland er fremdeles på søken etter Det mørke tårn, men møter mange hindringer på sin vei. Han befinner seg på en strand og oppdager at han er i fare. Han må vekk derfra siden situasjonen er som den er, han er i dårlig stand, og han oppdager tre dører fra ingensteds. Alle de tre dørene leder inn til vår verden, nærmere bestemt i New York City. I hver dør møter han nye karakterer; dopmisbrukeren Eddie, noe ustabile Odetta og morderen; Jack. Vil han noen gang finne Det mørke tårn og kommer han til å støte på den beryktede the man in black noen gang igjen?

En morsom tilfeldighet
Å beskrive denne boka er en utfordring fordi den er nokså surrealistisk og det er mye som skjer på en gang, samtidig må man plukke ut det viktigste og ikke røpe noe. Det med at det er plutselig dører som dukker opp på et mystisk vis og som leder til et spesielt sted minner meg litt om Brødrene Dal, og det er litt komisk å tenke på da Brødrene Dal og Stephen King ikke har noe til felles. Dette er ingen komedie, snarere tvert i mot. Dette er fantasy, nærmere bestemt dark fantasy og det er ikke godt å vite hva man får. Det er også et interessant konsept at Roland kommer fra en ødelagt westernverden og inn i vår verden. Det er også interessant å lese om hvordan han blir kjent med disse karakterene han møter og om dilemmaer som oppstår underveis. Det er også spennende at King tar opp menneskelige problemer som aldri forandrer seg med tiden.

Man blir også bedre kjent med Roland og man får et større inntrykk av ham enn i den første boka. Han viser mer av sine sterke og svake sider, og at han prøver å rettferdiggjøre problemer på sin måte. Han er en mystisk figur som man blir stadig nysgjerrig på, og man undres av hans besettelse av Det mørke tårn. Hvorfor er det så viktig for ham å finne Det mørke tårn og hva er det som er så spesielt med det?

Ingen tid for pusterom
Mange vil nok oppleveThe Gunslinger, første bok i serien noe treg, men det hadde jeg ikke noe i mot for den hadde mystikk og atmosfære så det holdt, mens andre bok; The Drawing of the Three har mer action og suspense. Det er noe som skjer hele tiden. For noen kan nok denne oppfølgeren bli vel surrealistisk og kanskje noe småsær, men synes ikke at det gjorde noe. Det er lett å følge historien, man roter seg ikke bort i hverken hendelser eller navn og at litt underlige ting skjer, skader ikke. Dette er ikke "vanlig" horror som Stephen King er mest kjent for, men det han skriver er nesten like underlig.

Stephen King fyller 69 år i morgen (21.sep), og det er rart å tenke på at han begynte å skrive på denne serien da han bare var 19 år. Det virker så lenge siden og likevel holder serien seg så godt. Også spesielt at enkelte temaer, som blir nevnt i denne oppfølgeren er aktuelle den dag i dag.

Det å skrive om oppfølgere er utfordrende, det er det ingen tvil om. Av og til er det så mye man gjerne vil nevne og drøfte om, og samtidig vil man ikke røpe noe for ikke å ødelegge moroa for de som ikke har lest serien. Så man prøver å finne balansepunktet uten å gå over grensa. Det jeg kan si om The Drawing of the Three er at det er en meget spesiell bok. En av de mest spesielle jeg har lest på lenge og den har noe unikt over seg som er vanskelig å forklare. Den må oppleves. Det er en rar, sær, spennende og merkelig oppfølger. En av de sterkeste og beste oppfølgerne jeg har lest på lenge. Det er ikke ofte man kan si om oppfølgere generelt, og jeg er spent på fortsettelsen. Krysser fingrene for at det holder seg på samme nivå.

Så beklager på forhånd om denne anmeldelsen virker noe rotete og kanskje diffus, men som sagt så vil jeg ikke røpe noe og dette er en bok man må oppleve for å skjønne hvor spesiell den er. Spesiell på en god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla