Bokelskere.no

Interessant villmarkseventyr fra en forfatter som også er hundekjører.

Foreldrene til unggutten Brian er nyskilte og han er på vei til faren sin. Han får også for første gang reise dit med fly. Det er bare han og piloten på reisen. Gutten på tretten år synes det er både skummelt og spennende. Før avreisen gir moren hans en liten øks å ha med seg på turen som en reisegave og han henger det fast i beltet. Flyturen går fint helt til piloten oppfører seg rart og det går opp for gutten at han er syk. Piloten får et massivt hjerteinnfarkt og det er ikke noe gutten kan gjøre for ham siden han er såpass ung. Flyet styrter og gutten overlever. Kald av elven og med overivrige mygg, prøver han å overleve den nye tilværelsen. Det hjelper heller ikke at en bjørn lusker rundt i nærheten. Kommer han til å overleve villmarken i Canada og bli gjenforent med foreldrene sine noen gang igjen eller er alt håp ute, til tross for at han overlevde en flystyrt?

Godt med en bok om villmarkseventyr til en forandring
Jeg leste en del Jack London før i tiden, og siden det er såpass lenge siden sist jeg hadde lest villmarkseventyr, følte jeg at det var på tide å gjøre noe med det, og jeg angrer ikke. Dette er ikke en bok full av action selv om konseptet kan virke sånn. Dette er en bok som er fortalt på en stilleferdig og nøytral måte, uten overdrivelser. Forfatteren Gary Paulsen tar seg tid til å beskrive omgivelsene til punkt og prikke. Han beskriver kulden, den innpåslitne myggsvermen, mørket, stillheten, håpløstheten og farene på en troverdig og stemningsfull måte. Av og til er det som å være der selv. Det er også umulig å ikke forestille seg selv hvordan man ville ha håndtert en slik situasjon i en så ung alder. Det er vanskelig å se for seg.

Rolig og fin tempo
For noen vil nok Hatchet bli for stillegående til et villmarkseventyr å være. For min del var det et passende tempo. Forfatteren vinner på beskrivelser. Man føler både på ensomheten, frykten og kulden gutten føler. Det er også lett å se for seg omgivelsene, og kjenne på det å føle seg forlatt.Tenk å befinne seg på et ukjent sted, helt alene. Ikke et menneske eller hus i sikte, bare natur så langt øyet kan se. Hvem ville ikke ha mistet motet, da? Spesielt når man er på et fremmed sted og med bare en øks som hjelperedskap. Man kan komme langt med øks, men likevel ikke nok. Gutten må skaffe ly, mat, stelle i stand varme for å overleve kalde netter og unngå å bli spist opp av innpåslitne mygg, også om hjemlengsel som kommer snikende. Gradvis legger han også til hvordan sansene skjerpes på et slikt sted.

Gary Paulsen får fortalt en historie med detaljer, stemning og utfordringer på bare få sider. Dette er bare en liten flis på 154 sider, og likevel oppleves det som "nok". Man rekker ikke å bli lei og ting blir heller ikke overdret på noen måte. Dette er en historie der mye skjer, men som blir fortalt på en nøktern måte. Det er imponerende. Han krydrer ikke fortellingen bare for å sprite den opp slik kanskje andre forfattere ville ha gjort. Det gjør det mer realistisk og man får da også større sympati for denne gutten da historien ikke blir overdrevet. Når bøker blir overdrevet blir det vanskeligere å føle sympati for hovedrollene. Dessuten er det første bok i en serie på fem bøker. Serien heter Brian's Saga. De andre bøkene i serien heter; The River, Brian's Winter, Brian's Return og Brian's Hunt. Hatchet kan fint leses som enkeltstående fordi den oppleves ikke som om den tilhører en serie.

Dette er en fin og sårbar villmarkseventyrbok som passer til både ungdom og voksne. Den er lettlest, den er stemningsfull og tankevekkende. Mens man leser er det vanskelig å ikke la være å tenke på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon og om man ville ha tatt samme valg som Brian eller ikke. Samtidig får man lyst på et lite villmarkseventyr selv. Oppleve naturen på et ukjent sted, og bare leve av det man finner rundt seg. Av og til holder det med tanken og bare la seg rive med i en slik bok. Hatchet er ikke den mest actionfylte villmarkseventyret å lese, men vel verdt å få med seg. Den fortjente virkelig en 30 års jubileumsutgave.

Fra min blogg: I Bokhylla

Skal prøve å få lest den i mars, så takk for påminnelsen. :-)

Å leve med agorafobi må være fryktelig kjedelig, eller?

Anna og Ed er for tiden separert og datteren deres, Olivia bor i mellomtiden sammen med ham. For seg selv, har Anna det store huset i New York. Et tomt og stort hus som består av flere etasjer, men hun har en fyr boende hos seg i kjelleren. Han heter David og er leietakeren hennes. Han bor hos henne og gjør hverdagen lettere for henne ved å gjøre småarbeid i huset. Anna har nemlig agorafobi, og derfor holder hun seg hele tiden innendørs. Derfor er det kjekt å ha ham boende hos seg som kan ta seg av praktiske oppgaver for henne som hun ikke kan mye om selv.

Hun gjør ikke mye i løpet av en dag. Hun chatter med andre online som har samme fobi som henne (tidligere var hun barnepsykolog), og hun følger med på hva naboene hennes gjør, spesielt familien Russell som er nye i strøket. Hun drikker også en god del alkohol og tar reseptbelagte piller som hjelper henne gjennom tunge perioder. Hva gjør en kvinne som er i slutten av trettiårene inne i huset hele dagen og som unngår til enhver pris å gå ut? Er det på grunn av at fobien er såpass sterk at det hindrer henne fra å leve, eller ligger det noe mer bak? Kan man leve så isolert uten å bli sprø, og er det mulig å bli bedre med tiden når man har en slik fobi? Ting forandrer seg da hun en dag hører et skrik fra nabohuset hos den nye familien, og hun ser et glimt av noe forferdelig skjer. Men da hun kontakter familien og mannen sin om det, føler hun seg lite trodd. Er det medisinenene som spiller henne et puss, eller vet hun nøyaktig hva hun så og hørte? Hvordan skal hun få noen til å tro en kvinne som henne?

Endelig en psykologisk thriller av en mannlig forfatter
Hadde hørt mye om denne boka i det siste og nysgjerrigheten ble selvfølgelig skrudd opp. Jeg får lite lyst til å lese bøker som kuin får ros, men denne har fått mange delte meninger og da fikk jeg i hvert fall lyst til å lese den, pluss at den er skrevet av en mann. Krim og psykologiske thrillere har i det siste blitt skrevet av kvinner, og jeg foretrekker mannlige forfattere. Jeg leser mange bøker både av menn og kvinnner, men liker best å lese bøker av menn fordi språket deres er gjerne mer hardbarket og de går mer rett på sak. I det siste er det kvinner som har skrevet psykologiske thrillere, så det var godt å lese en psykologisk thriller av en mann til en forandring.

Spennende og rart persongalleri
Er det en ting jeg er en smule lei av i psykologisk thriller sjangeren generelt er titler med girl eller woman i. Det begynner å bli vel oppbrukt. Det har blitt en gjenganger som jeg håper det snart blir slutt på og håper ikke at det er en trend som har kommet for å bli. Til tross for tittelen fikk jeg lyst til å lese boka for det var noe med konseptet som gjorde at jeg måtte ha boka. Sånn er det noen ganger. Dette er en bok med stor underholdningsverdi, som er spennende og underholdende å lese der og da, men dessverre er ikke denne boka annet enn det. Sammenhengene så jeg komme lenge før det ble avslørt så det ble ikke noe overraskende for min del, og er det noe jeg savner, er det å bli overrasket. Dessverre er magefølelsen med på å bidra til og ødelegge akkurat den biten for meg, samme om jeg leser en bok eller ser film. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hva som egentlig skjer lenge før ting blir avslørt. Så det er en nedtur. Persongalleriet er spennende, men følte ikke at jeg ble godt nok kjent med alle, og kunne godt ha tenkt meg et større innblikk i enkelte. Både Ed og David var morsomme og spennende å lese om, til tross for at de var to helt forsjellige personligheter, men det var de som fascinerte meg mest. Hovedrollen Anna fengslet meg ikke like mye. Hun var vanskeligere å få tak på og man blir ikke helt "klok" på henne, men samtidig føler man på en måte smerten hennes; dagene hvor hun bruker nesten hele tiden alene og at hun ikke har mange å kommunisere med i den vanskelige tiden hun går gjennom. Det interessante med psykologiske thrillere i det siste er at nesten alle hovedrollene bruker dagen på å drikke litt for mye vin. Det har blitt en gjenganger det også. Anna drikker også vel mye til tross for at hun bruker tunge medisiner, noe som ikke er særlig smart. Å skrive om kvinner som drikker hele dagen har visst blitt en greie, virker det som.

Slutten er nok partiet som skuffet meg mest. For det første var det ikke overraskende for min del og for det andre virket det som om forfatteren hadde hastverk og bare ville bli ferdig med boka. Mye skjer på en gang, plottet mister litt av troverdigheten, og det blir litt vanvittig. Det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for om jeg skal være ærlig. En lettlest og underholdende psykologisk thriller der og da, men ikke noe minneverdig. Likte også suspensen så lenge det varte, men som ble avbrutt så altfor tidlig for boka hadde en fin atmosfære. Småspennende, lettlest og underholdende lesing, men ikke forvent noe avansert. The Woman in the Window var gøy så lenge det varte.

PS: I følge bokomslaget skal boka bli filmatisert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har ikke det ennå, men har den i samlingen. Den skal leses for liker å gi forfattere flere sjanser. :-)

Ikke forvent det store. Syntes den manglet både atmosfære og spenning, men mulig du vil like den bedre? Man vet aldri. Er spent på din mening til slutt. :-)

Denne helgen leser jeg Vår egen lille hemmelighet av Ninni Schulman. Spennende krim hvor handlingen lagt til et lite tettsted i Sverige. Historien er både realistisk og veldig grusom. Noen ganger må jeg lukke boka og tenke på noe annet en liten stund før jeg kan fortsette lesingen.

Kan man skille reality fra virkelighet?

Jeg har sett mange realityserier oppgjennom årene, blant annet The Bachelor,The Bachelorette, Bachelor in Paradise, Farmen, 71 grader nord,Big Brother, Villa Medusa, Den siste viking, Paradise Hotel, Robinsonekspedisjonen og mange andre. Lista er lang. Personlig foretrekker jeg vanlige Tv-serer fremfor realityserier, men siden det blir mest produsert realityserer for tiden, er det lett å ikke la være å se det, og noen av dem blir man mer hekta på enn andre. Det blir en slags guilty pleasure enten man innrømmer det eller ikke. Denne boka dreier seg om realitykonseptet og tar konseptet på kornet.

Zoo er gift og hun elsker mannen sin veldig høyt, men hun vil på et siste eventyr før de prøver å få barn. Zoo vet ikke om hun noen gang er klar for å bli mor, og det er en hemmelighet hun holder for seg selv. Hun melder seg på denne realityserien som er noen hakk tøffere enn 71 grader nord. Det handler om overlevelse og gå overens med andre deltagere, noe som er typiske momenter i hvert eneste realityserie i større eller mindre grad.

Mye å kjenne seg igjen i fra realitysjangeren
Zoo er med i en mer hardbarket realityserie enn det man kan tenke seg, der man må overleve utendørs, samarbeide med andre deltakere og underveis ta del i utfordringer som de får opplysninger av programlederen. Programlederen er et fantastisk eksemplar på de fleste programledere i realtyserier, litt småarrogant personlighet med fine vaner. Zoo må samarbeide med personligheter som er lett å kjenne igjen i fra fleste realityserier. Den utstøtte som ingen liker, bedreviteren, den som ikke er redd for konfrontasjoner, den pene, den hjelpeløs og mange andre kjente personlighetstrekk som stadig dukker opp hver sesong i forskjellige realityserier. Enkelte ting forandrer seg aldri og det er vel det som er greia med realitykonseptert generelt. Man vet hva man får og det blir til en guilty pleasure.

Zoo er med i realityserien som et siste eventyr, men hun merker ikke forandringen rundt seg. Hun blir etter hvert stadig mer alene mens hun vandrer lange etapper, og hun har ikke fått med seg at ting har tatt slutt, og at verden rundt henne er rammet av en katastrofe. Det er en grunn til at det meste er øde og forlatt, men hun merker det ikke, eller er det noe hun fortrenger? Det eneste hun klarer å tenke på er hvor mye hun savner sin mann og lengter hjem. Vil det noen sinne gå opp for henne hva som har skjedd rundt henne? Forfatteren gjør realitykonseptet i bokformat ekstra troverdig da hun fletter inn forumtråd der seere diskuterer episodene som blir vist, der både fans og diverse nettroll dukker opp.

Ikke begeistret over sentimentale temaer for det blir fort irriterende
Den siste hadde et godt utgangspunkt med noen kreative elementer, men for min del var det tematikken som ødela. Jeg er ikke spesielt interessert i å lese om hovedroller som ønsker å bli foreldre og som konstant nevner barn. Synes det blir litt slitsomt og irriterende i lengden. Det er ikke et tema som er interessant for meg personlig å lese om, for å være helt ærlig. Så syntes det ble vel mye av det og da blir det litt drepende. Selv kunne jeg ha tenkt meg en mer hardbarket versjon av Den siste, men dette blir for soft og sentimentalt for min smak. Det er jeg ikke helt begeistret for, dessverre. Så hadde absolutt likt enn mørkere variant av denne mye bedre til tross for at den hadde noen mørke partier.

Dette er en bok som er svært lett å leve seg inn i, og selv om tematikken ikke var helt min greie, er det en av de bedre dystopiske bøkene jeg har lest i det siste. Jeg er litt foret opp av denne sjangeren da slike bøker er blitt mye lest oppgjennom årene og da går man noe lei, så har et elsk-hat forhold til denne sjangeren, men dette er en av de bedre jeg har lest de siste årene. Fin beskrivelse av en verden i oppløsning på en stilleferdig og mystisk måte. Det er det boka scorer høyest på og personbeskrivelsene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte vet man ikke hva som dumper ned i postkassen, og man kan bli lik vis. Det er alltid hyggelig med bokpakker i posten, og samtidig litt skremmende, for man vet ikke alltid hva slags bøker som skjuler seg inn i pakkene. Det er alltid en skrekkblandet fryd og et koselig opplegg i en ellers vanlig og grå hverdag.

Dette er en bok jeg ikke hadde hørt om på forhånd, og det gjør meg ekstra nysgjerrig for ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene hele tiden, lenge før de blir utgitt.

Satt på prøve
Alfred er en enslig mann på førtitre år (på baksideteksten står det førtifem, men i innholdet står det førtitre). Han er skilt og sammen med ekskona har han en datter som får bo hos ham i noen dager i uka. Han jobber som lærer og lever et kjedelig, eller et vanlig liv. Alt ettersom hvordan man ser på det. En kollega oppfordrer ham til å prøve nettdating for å få litt krydder i hverdagen. Etter mye nøling velger Alfred å ta sjansen for moro skyld og uten noen som helst forventning. På denne måten kommer han i kontakt med en dame som heter Kitty. Hun virker spennende, rett frem og annerledes. En verdensvant kvinne som vet hva hun vil ha og hva hun liker. Hun og Alfred virker som natt og dag, men hun vekker nysgjerrigheten hans, og de kommer i jevnlig kontakt online. Kitty er leken og liker å sette Alfred på prøve. Underveis sender hun ham forskjellige utfordringer som han lover å gjøre innen en bestemt tid, og etter hvert får han en kontrakt av henne med helt spesielle krav. Kommer han til å signere og hva vil de egentlig med hverandre? Kommer de til å møtes, eller er det bare noen som tuller med Alfred? Bør han vøre bekymret, eller er det akkurat dette han trenger?

Ikke en sjanger for alle?
Jeg har ikke lest voldsomt mange erotiske romaner i mitt liv. Nærmeste sjangeren jeg har kommet er romanserier som jeg av og til leser, som kan inneholde erotikk. Jeg har ikke lest Fifty Shades of Grey bøkene, eller noe annet lignende, for det er lett å ta den sjangeren useriøst, samtidig spiller det ingen rolle hva folk leser, bare de leser. Det er et dilemma det der. Uansett, kanskje ikke en bok for hvem som helst. Selv likte jeg godt humoren i boka, men det er stort sett alt jeg likte med den. Alt det andre ble vel vulgært og for snodig. Snodig er muligens ikke det rette ordet å bruke, men kan ikke komme på et annet beskrivende ord for øyeblikket. Det hele er svært banalt, noe som også er meningen, men likevel blir det for mye av det "gode".

Kitty-rapporten 1: Lærling har sine morsomme og pinlige øyeblikk, men bortsett fra det er dette alt i alt en veldig platt bok som er skrevet med det samme tonefallet hele veien. Det er ingenting som overrasker og det er ikke noe som sjokkerer. En småmorsom bok der og da, men ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest, og det er heller ikke en bok jeg ville ha vist meg offentlig med ... Det dukket også opp noen korrekturfeil her og der og siden dette er et forhåndseksemplar med advarsel om at denne utgaven ikke er korrekturlest, legger jeg heller ikke vekt på det. Jeg bare nevner det. Korrekturfeil kan fort skje.

Forlaget sier med disse ordene om forfatteren: Anonym er en velkjent norsk kulturpersonlighet. En samfunnsdebattant, kulturformidler, dramatiker og forfatter av flere bøker. Kitty-rapporten er forfatterens første erotiske roman.

Som oftest skjønner jeg hvem som er morderen/skurken er i både i bokfornat, film og i virkeligheten. Men å gjette hvem som har skrevet denne boka, lar jeg andre ta seg av, for jeg har ikke sjans. Det kan være hvem som helst. Hvem det enn er, håper jeg at personen ved en senere anledning tør å stå frem for det hadde vært spennende med et svar på hvem forfatteren er. For når jeg prøver å finne ut svaret, dukker all slags personer opp. Litt komisk i grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er vanskelig å føle seg hjemme noe sted, spesielt når andre vet å ta plass.

Det er noe Emma vet en god del om. Hun slter med å finne sin plass både hjemme, på skolen og til og med gjennom hobbyene sine. Hun blir ertet av søsteren hennes som er skoleflink og får til omtrent alt hun gjør, mens Emma sliter med å få ståkarakterer. På skolen er de andre penere og tar henne ikke helt alvorlig. Hun lever så og si i skyggen. Som kunstløper på hobbybasis går ikke alt etter planen det heller, men hun gir ikke opp, og hun kobler ut når hun spillerThe Sims. Problmene tårner seg opp da det viser seg at hun og andre kunstløpere er nødt til å dele isbanen med et ishockeylag i de nærmeste månedene. Ishockeylaget er bare bråkete og lukter vondt av svette. Emma møter Jossi som er medlem av hockeytemaet, og de inngår en deal om å lære hverandre hobbyene deres (Jossi skal lære kunstløp og Emma hockey), og den som gjør det best til slutt, vinner hele isbanen til treningene fremover. Men utfordringene blir lettere sagt enn gjort ...

Humoristisk og røft språk
Kan vi bare late som er en litt annerledes ungdomsbok. Den er rappkjeftet, full av sarkasme og bitre tanker, noe som er underholdende til tider. Sandmos skrivemåte er direkte og tøff. Det er ingenting som pakkes inn i bomull. Det er forfriskende å lese et slikt språk i en ungdomsbok, synes jeg. Det er bare synd at for min del ble handlingen vel forutsigbar. Man vet hva man får, og derfor blir man delvis uengasjert underveis. Her er det humoren som går foran handlingen og som redder helhetsinntrykket. Har stor sans for det rappkjefta språket og at det inneholder en liten dose av sarkasme. Det er min type humor.

Boka gir også gode eksempler på hvor vanskelig det er å være ung i dagens samfunn da alt skal være "perfekt", i hvert fall utad. Innholdet tar opp blogging (rosablogging og hvor mye det kan påvirke andre, frivillig eller ufrivillig), konkurranseinstinktet når det gjelder skolekarakterer, søskenrivalisering, ha de kuleste hobbyene, og å være best, flinkest og ikke minst, penest når det gjelder alt. Det er ikke rart at mange av dagens ungdom blir stresset eller deprimert, for det er ikke bare i boka slike ting skjer, men også i virkeligheten, blant mange unge. Det er trist. Presset er så stort fra alle kanter at man glemmer å være ungdom, og det å nyte friheten mens man har den. Forfatteren får frem dette budskapet på en veldig fin og realistisk måte med litt humor. Ofte er det en sannhet i humor også.

Spesielle, men gode forhold
Jeg likte spesielt godt forholdet Emma har med faren sin. De har et spesielt forhold og han forstår henne bedre enn det moren hennes gjør som alltid legger et press på henne. Fikk også sansen for vennskapet mellom Emma og Jossi som kan kalle hverandre ting uten at den ene blir såret, for det er slik de er og det er deres form for humor. Det virker ekte og av og til blir man ikke klok på noen av dem nettopp fordi de er sære på hver sin måte.

Dette er en småartig bok som tar opp mange alvorlige temaer som mange unge kan lett kjenne seg igjen i. Det er ikke alltid like enkelt å passe inn, finne seg selv, la være å ikke bli sjalu på andre som gjør det bra, og samtidig prøve å være seg selv, når det ofte ikke føles "bra nok". For voksne kan nok handlingen bli som nevnt forutsigbart, og man blir ikke spesielt overrasket over noe når handlingen tar forskjellige vendinger, men det gjorde ikke noe. Boka er lettlest, tankevekkende og sårbar. Fra et voksent synspunkt tror jeg at yngre lesere vil sette større pris på boka enn de som kanskje er i min målgruppe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Blir ofte skeptisk på bøker som får mye ros, spesielt bøker som kun får ros, men velger å gi dem en sjanse av og til likevel. Hadde samme problemet som deg. Jeg ble aldri helt engasjert. Holdt ut til siste side da jeg ikke har samvittighet til å gi opp bøkene jeg leser i. :) Vet godt hvordan det er å være alene med meningene. Det skjer altfor ofte. Så morsomt og godt at vi to har samme syn på denne boka.

Det er vanskelig å se meningen med denne boka, om den er ment å være seriøs, eller om den er bare skrevet for moro skyld ...

Stephanie Perkins er kjent for de som har lest Anna and the French Kiss trilogien for ungdom. De bøkene var kjempepopulære for noen få år siden. Jeg leste dem aldri da jeg ble skikkelig lei av å høre om den, og tenkte kanskje det ikke var min sjanger. Derfor ble det ikke noe av det.There's Someone Inside Your House ble utgitt i fjorhøst, og den har fått mange delte meninger, og som nevnt tidligere foretrekker jeg bøker som får delte meninger fremfor bøkene som kun får ros. Bøker som kun får ros gjør meg bare enda mer skeptisk. Sånn er det bare. Dessuten er dette en horrorbok og som kjent, leser jeg alt jeg kommer over av horror.

Det ene problemet etter det andre
There's Someone Inside Your House er om Makani som kommer fra Hawaii og ender opp i Nebraska for å bo hos bestemoren sin,og gå på skolen der. Noe fra tiden i Hawaii plager henne, noe hun ikke nevner noe nærmere om i begynnelsen for å holde på mysteriet. Hun oppholder seg ikke lenge på sitt nye sted før noe forferdelig skjer. En medelev er drept og det fører til mye snakkis på skolen. Hvem drepte henne? Var det noen som kjente henne? Men Makani har andre ting å tenke på. Hun har sine huslige plikter å gjøre hjemme hos bestemoren sin siden hun begynner å dra på årene, og hun kan av og til bli litt fjern. Alt opp i dette får Makani følelser for en fyr på skolen. En mystisk, stille fyr som hun liker godt. Skolen hennes får et nytt problem da det skjer et nytt drap. Er det noen som bærer nag eller er det tilfeldige drap? Hvorfor skjer dette på hennes skole? Og hva er det Makani skjuler fra tiden hun bodde på Hawaii? Hun snakker så lite om sin egen fortid. Er det et bevisst valg?

Dette er en lettbeint horror som ikke byr på noe nytt, noe som er vanskelig i horrorsjangeren genrelt, men dette blir altfor klisjeaktig. Denne boka prøver å være den nye Scream, virker det som. Mange hater den filmen, men jeg digger den fordi den er festlig. Den tar horrosjangeren sånn på kornet. Scream er en parodi, men There's Someone Inside Your House er ikke en parodi så vidt jeg vet, men ofte føltes det som om det var det, fordi det var vanskelig å ta både innholdet og persongalleriet seriøst. Ingen av karakterene var spennende å lese om, ikke en gang hovedrollen, handligen er vel forutisgbar, og jeg likte ikke helt vekslingen mellom horror og romantikk. Det var som om forfatteren ikke klarte å bestemme seg for sjanger, og gjorde en liten miks. Ikke noe galt i det siden det er mange forfattere som blander sammen noen sjangere, så det er ikke noe nytt. Men det er litt trist når både horrordelen og romantikkdelen blir like klisjéaktig, og ikke minst, like kjedelig ...

Godt at noen ting tar slutt
Kjedelig er ikke alltid et bra nok eller dekkende ord, men noen ganger er det det mest beskrivende ordet man kan bruke, og det gjør det i denne sammenhengen. Boka er kort og ikke avansert å lese på noen som helst måte, men likevel så drøyde den og drøyde. Jeg forventer ikke action eller spenning hele tiden. Det er ikke det jeg mener, men noen bøker finner bare ikke denne balansen. Det gjorde ikke denne.There's Someone Inside Your House hadde ingen fnugg av atmosfære, spenning eller mysterie. Det hele ble for monotont og forutsigbart. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den. Det er trist.

Fra min blogg: I Bokhylla