Bokelskere.no

Nå er jeg akkurat ferdig med siste arbeidsdag før jul. I kveld går turen hjemme til mamma og pappa på juleferie. En tretimers flytur betyr god tid til lesing, og jeg har tenkt å lese ferdig Fangen på celle nr 17 av Ida S. Skjelbakken.

Ønsker alle bokelskere en riktig god jul :)

Det er ingen kødd at jeg leser absolutt alt det jeg kommer over. I denne boka har jeg bokstaveligtalt lest side opp og side ned, til og med alt med små skrift. Jeg har lest alle rekorder av stort og smått fra hele verden.

Forrige uke hadde jeg denne boka som nattlektyre, så i noen netter på rad bladde jeg i denne svære boka og ble kjent med både gamle og nye rekorder. Denne utgaven fyller hele 60 år, og dermed innholder den også noen eldre rekorder for nostalgiens skyld (noen må jo være nostalgiske også).

Noen rekorder visste jeg om fra før, men det var mange nye også og rekordene er satt opp i kategorier på en oversiktelig måte. Man finner i boka rekorder fra verdensrommet, fra dyreriket, kjæledyr, menneskelige rekorder, samlemani og mye, mye mer! Så her er det en bok med noe for alle.

Mine tre favorittrekorder fra denne boka er: lengste direktesendte intervju med journalist Mads A. Andersen og Hans Olav Lahlum som ble sendt på vgtv, i fjor husker jeg, men jeg orket ikke å se hele fordi direktesendingen varte i 30 t 1 min og 44 sek. Så jeg husker jeg så det veldig stykkevis og delt. Lahlum er jo som kjent et vandrende leksikon. Bare spør ham om noe og han har svar på alt, virker det som. En annen rekord fra boka som imponerte meg var: en mann som heter Chayne Hultgren fra Australia som slukte tre sverd under vann på Olympic Park Aquatic Centre i Sydney, Australia i fjor. Og den tredje og siste personen som satte rekord som også er min favoritt er: Chhurium Dolma Sherpa fra Nepal som klatret til toppen på Everest to ganger i samme klatresesong! Er ikke det imponerende, så vet ikke jeg!

Det som irriterer meg mest med denne Guinness rekord boka er at det er veldig rotete oppsatt med bilder i forhold til tekst. Det føles ut som alt er bare kastet på sidene og alt står i hulter til bulter. Det er ikke noe struktur. Jeg er utdannet grafisk designer (sykmeldt og arbeidsledig, riktignok), men jeg vet og har lært mye om hvor viktig det er å plassere tekst i forhold til bilder og i slike bøker er det mye av begge deler. Derfor blir det ekstra viktig at det blir satt opp på en ryddig og oversiktelig måte, men det følte jeg ikke at sidene i denne boka var. Syns mye av det var kaotisk oppsatt. Den eneste ryddigheten de har tatt for seg inni i boka er måten de delte opp kategoriene på, men når det angår bilder og tekst generelt er det så og si kaotisk. Ønsket meg strammere struktur og litt luftigere sider. Alt opplevdes så trangt og rotete.

Som bunos med tanke på at denne utgaven feirer 60 år, er det med en app hvor du kan laste ned for å se på boken og se rekordholderne i 3D. På forskjellige steder i boka er det et 3D symbol som forteller hvor du kan bruke appen. Selv var jeg ikke interessert i å prøve det konseptet for jeg har så lite interesse for apper generelt. De få appene som jeg bruker generelt er spilleapper. Andre apper bryr jeg meg ikke noe om, og jeg følte meg dessverre ikke interessert nok til å prøve denne 3D - appen. Jeg hadde ingen interesse for det.

Boka består av mange fine bilder (spesielt de som er printet i helside) og mange rare rekorder. Man finner ut at folk har mange, sære interesser og man blir kjent med verdensrommet, dyreriket og mennesker på forskjellige måter. En fin bok å bla i med gamle og nye rekorder, men det blir litt kjedelig underveis, for dette er en bok der du vet hva du får og er kanskje for folk som er spesielt interessert i slike ting, det med rekorder og kanskje lære noe nytt i det man er interessert i. Men bortsett fra det er bare slike bøker en lett underholdning og fort glemt når den er lest ferdig. Morsomt at denne type bok har overlevd mange generasjoner, men bortsett fra det, er det nok en bok som er mest interessert for folk som har lyst til å sette en rekord selv eller vil ha noe sært å bla i.

Anbefaler Hulemannen. Nesten like solid og sterk som Jakthundene:) Syns Lier Horst er mye bedre enn Nesbø:)

Meget god bok. Liker William Wisting og Jørn Lier Horst er god til å bygge opp konsept/plot. En drivende krimforfatter:)

Har akkurat begynt på den. Har bare kommet til side 46 så det er for tidlig å komme med en mening om den. Så jeg får bare lese videre:)

Kjenner du familiehistorien din så godt som du tror?

Det gjorde ikke Ida Jackson da hun en dag skulle google seg selv og fant en wikipedia-artikkel om at morfaren hennes hadde vært SS - soldat og det hadde hverken han eller noen i slekta hennes sagt noe om. Morfaren hennes døde for flere år siden, og å ta det opp med familien og resten av slekta var alt annet enn lett. Ikke alle ville snakke eller innrømme det. Å være etterkommere av en tidligere SS-soldat har sine skyggesider.

I boka deler Ida Jackson sine egne reaksjoner på det med oss, om hvordan hun ikke kan forstå at morfaren hennes og denne SS - soldaten kan være samme person. Han som var så varm og god kunne også være kynisk og kald, uten at hun var vitne til det sistnevnte. En fyr som delte Hitlers ideologiske tanker (verdenssyn). Det er for henne helt umulig å fortstå. For han var ikke sånn de årene hun kjente ham. Årene etter SS-soldat tiden.

Morfar, Hitler og jeg er vel en av de mest omtalte bøkene i høst, og jeg husker jeg hørte et intervju på radioen om boka for noen måneder siden. Intervjuet var med Ida Jackson og hennes mor. Husker ikke hvilken radiokanal det var, men husker godt at moren hennes ikke ville at Ida skulle skrive denne boka, det nevner også Ida i boka. Og det er forståelig. Noen slike etterkommere vil jo holde slike hemmeligheter så lenge de kan, men Ida er en bestemt dame og etter å ha lest bloggen hennes: Revolusjonært roteloft i mange år tidligere, kom det ikke som noen overraskelse at hun kom til å skrive en bok om morfaren hennes som tok noen ukloke valg. Ser for meg at Ida Jackson er en person som sier ting som det er og ikke er redd for reaksjoner etterpå.

Det er ingen tvil om at Ida Jackson kan å skrive og at hun har skrevet før og det er mange partier i boka som er spennende. For eksempel hvordan hun prøver å skille sin morfar som sin kjære morfar og at hun ikke på en måte klarer å forestille seg ham som en SS-soldat. Og å lese om livet hans, til tross for ukloke valg og feil verdenssyn, var spennende, men samtidig blir det litt tørt og monotont underveis. Boka hadde sikkert vært mer spennende hvis det var sin egen familie/slekt boka dreide seg om. Litt uvant å lese om andres slekt som man ikke har noen forhold til. Dermed ble det litt tørt i lengden og boka klarte ikke å holde interessen hele tiden, så det ble mange pauser før boka var ferdiglest.

Og dette blir nok en svak og kort anmeldelse fra min side for dette er en vanskelig bok å beskrive uten å avsløre for mye og det er vanskelig å sette seg inn i forfatterens situasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor rasende hun måtte være og sjokket da hun fant sannheten om sin morfar, men alt det andre er litt vanskelig å forestille seg. Det mest interessante med boka er hvor lik forfatteren er hennes morfar til tross for ulike syn på verden. Morfaren hennes var forfatter og senere readktør i avisen Germaneren. Ida har skrevet bøker før. Sånn sett har hun arvet skrivegleden fra ham. Morfaren hennes var en bestemt person med sine sterke meninger og det er hun også. Til tross for mange ulik syn på verden og andre grunnlag, er de meget like og ingenting kan jo forandre på at han var tross alt morfaren hennes, uansett hvilken side av nasjonen han sto på.

Morfar Hitler og jeg er som sagt en meget vanskelig bok å snakke og skrive om. For det første vil jeg ikke røpe for mye og for det andre er det som sagt vanskelig å sette seg selv i Idas sko. Men selv om jeg opplevde boka som litt drøy selv om den bare er på 260 sider, skulle jeg ønske det var litt mer flyt i teksten, og det hadde vært interessant om hun hadde hatt med noen intervjuer av andre slektninger i boka, men det er jo forståelig at enkelte ikke ville snakke om det, men det var et savn. Til tross for at jeg opplevde boka som litt tørt, ga den meg likevel mersmak til å lese mer om 2. verdenskrig. Det har jeg lest altfor lite av og jeg har noen biografier fra den 2. verdenskrig stående ulest i hylla, som jeg har lyst til å ta fatt på i neste år. Sånn sett er jeg glad for å ha lest Morfar, Hitler og jeg. Uansett om den var litt tørr å lese, vil jeg lese mer om den dystre historien av verden. Har ikke vært interessert i historie på mange år, men nå ble den så smått vekket til live igjen og godt er det.

Den var kjedelig og forutsigbar:/

Jeg skal også hjem til jul, så det er ikke gjort mange juleforberedelse i vår leilighet heller. Men jeg har planer om å vaske og pynte litt før jeg reiser sørover neste helg, det er jo fint at det er rent og pyntet når jeg kommer tilbake til leiligheten i romjula.

Denne helgen har samboeren min dratt på guttetur til Finland, så jeg skal kose meg alene hjemme med en bok eller to. Jeg starten med å lese ferdig Borderline av Liza Marklund. Jeg er positivt overrakset over denne boka, og gleder meg til å komme hjem fra jobb så jeg kan lese slutten. Jeg er foreløpig litt usikker på hvilken bok som blir den neste på leselisten.

God helg! :)

Hverdagssituasjoner i sarkastisk tilstand er noe vi mange kjenner oss igjen i, eller hva?

Nemi er like kjent som Donald og Pondus i tegneserieverdenen. Og selv om jeg ikke leser henne fast, eller er noen fan av henne, leser jeg Nemi en gang i blant. Og selv om jeg ikke er fast leser henne har jeg funnet at jeg og Nemi har mye til felles: Jeg er ingen gother, men vi begge liker black metal, begge er boknerder, begge elsker skrekkfilmer, begge liker ikke barn, begge har sansen for mørk humor (sarkasme) og vi ser veldig mørkt på ting generelt. Så selv om jeg er ingen fan av Nemi har jeg og hun mye til felles, og selv om jeg er ingen fast leser, så liker jeg å lese Nemi en gang i blant fordi hun er komisk og hun ser mørkt på livet hun også. Hun har sin egen måte å se ting på, som meg og det liker jeg.

Annen ting jeg liker med Nemi er ikke bare fordi hun er humoristisk, men hun liker også å filosofere. Hun tenker på alt og ingenting. Alt fra døden til drømmer. Hun tenker på så og si alt. Så det er mye å kjenne seg igjen i henne. Men det er ikke bare Nemi som bærer tegneserien, men også hennes bestevenn Cyan, herlige fargekobinasjoner og uttrykk. Det er ingen tvil om at Lise Myhre kan å tegne. Hun kan tegne hva som helst (misunnelig). Og alt hun tegner blir levende og hun er god til å formidle komiske situasjoner og gode poeng med sine streker. Inni boka er det også noen helsider som har vært tidligere forsider på Nemihefter, plakater osv, boka består ikke bare av tegneseriestriper. Jeg er ingen Nemi-ekspert, men har lest litt og har skaffet meg nok inntrykk på hva og hvem Nemi er, hva hun står for og hva slags "verden" hun befinner seg i. Og det er en verden jeg gjerne vil besøke igjen. Har et ulest Nemi-hefte liggende som blir lest ganske snart. Jeg liker hennes mørke og sarkastiske tankegang, og hun er en person som nekter å følge strømmen. Jeg liker at hun filosoferer over de små og store tingene sammen med sin venninne Cyan, og av og til med henne selv.

Selv om Nemi ser mye ting i svart/hvitt - perspektiv, ser både hun og jeg det humoristiske i det meste, uansett hvor svart ting i livet blir. Vi har sansen for galgenhumor. Så selv om jeg ikke er noen fan av Nemi og aldri kommer til å bli det, kommer jeg nok til å lese mer Nemi i fremtiden for underholdningens skyld.

Nemi: X er en lettlest, humoristisk og tankefull bok med fargerike og grålige tegneseriestriper. Vi følger med Nemi gjennom tunge og lette stunder, gjennom vennskap, drikkesituasjoner og hennes fylleangst. Hennes uttrykk er levende og menneskelige og Lise Myhre beskriver hverdagssituasjoner godt på en presis måte. Hun kan forlare kriser og vitser på bare noen få ruter og det er beundringsverdig. Når man har lest Nemi en liten stund vet man hva man får, men det har ikke noe å si, for jeg håper at Nemi aldri kommer til å forandre seg og jeg vil gjerne lese hvordan det går med henne videre.

PS: Boka inneholder striper fra 2007 og 2008, og passer bra for fans som vil mimre eller lesere som er nysgjerrige på Nemi generelt. Lettlest og underholdende på mange måter.

Skjønner hva du mener. Har lest mange middelmådige bøker i det siste selv. Men bøker har tatt meg med storm før så jeg gir meg ikke. Det er litt sånn. Får bestille boka og lese den før. Akkurat nå har jeg mer enn nok med bøker som venter, og takk for at du svarte:)

Min mann og jeg har tenkt å flytte i leilighet etter hvert og der er det i alle fall ikke plass til alle mine bøker, så jeg selger unna. Den eldste datteren min hjelper til og det går faktisk unna. Legger inn annonser på Finn.no. Det gjorde vondt i begynnelsen når jeg skulle sende 10 bøker eller sånn fra meg, men nå gjør det ikke så mye mer .Jeg har tatt fra noen som jeg ikke vil kvitte meg med. og over halvdelen er nå borte og til glede for noen andre.

Dette var min favorittbok da jeg var lita og leste den om og om og om igjen:)

Er du modig nok til å bekjempe monstre eller tror du ikke noe på dem?

Siv er en liten jente som bor i en landsby hvor hun er vant til å leve av lite mat og en mor som tjener lite. Hun kommer fra harde kår og er vant til det. Sånn er det å være innbygger i den landsbyen hun bor i. Det er tøffe tider og de må klare seg med det de har. Sånn er det bare. Og hun kommer fra en landsby som er full av overtro. Hun har oppgjennom barneårene hørt mye om lykkeravnene (som helst ikke nevnes høyt), og andre myter om diverse monstre som har vært innom landsbyen for mange år siden og som visstnok oppholder seg i nærheten. Men er det sant eller er det bare vås? Finnes monstre på ordentlig? Og hva er det med lykkeravnene? Etter hvert lærer Siv mer om diverse monstre, selve landsbyen og mye om seg selv. Hun får også vite noe om labyrinter under jorden. Og da noen nær henne befinner seg i fare, må hun bevise for seg selv og andre at hun kan være modig når det gjelder.

Hadde hverken hørt om boka eller forfatteren da jeg fikk boka, men ukjente forfattere skremmer ikke meg for har lest bøker av mange ukjente forfattere i år, så er ikke redd for å utforske ukjente forfatterskap lenger. Og jeg har lest mer fantasy enn det jeg er vant til. Det er visst fantasy som er det store for lesere for tiden, virker det som. Jeg liker fantasy jeg også, men det er ikke favorittsjangeren min. Fantasy er greit å lese en gang i blant, men kommer vel aldri til å bli blodfan av den sjangeren.

Boka er ment for yngre fantasylesere. For språket er ganske lett og barnslig. Her er det ikke snakk om avansert fantasy på noen måte. Handlingen er lett å komme seg inn i og den er litt vel forutsigbar for oss som er eldre enn det boka er beregnet for. Fin og mørk stemning i boka, men syntes det manglet mer fart og dybde i karakterene. Det blir veldig mye dialog fremfor handling i enkelte partier. Og boka inneholder en del skrivefeil her og der som irriterer. Håper alle forlag blir flinkere fremover til å se over skrivefeil for jeg har mottatt en del bøker fra mange forlag der det er mer skrivefeil i bøker enn strengt tatt nødvendig. Ønsker strengerer korrektur!

Lykkeravnene hadde en lovende start med høy fart, men på ett eller annet tidspunkt mistet jeg litt av interessen underveis. Handlingen begynte å gå tregt og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Jeg fikk dessverre ingen "connection" med noen av dem, og jeg interesserte meg mer for monstrene enn innbyggerne i landsbyen for å være helt ærlig. Det ble mer koselig fantasy for meg enn spennende. Mørk eventyr på en måte. Men som sagt, både historien og skrivemåten ble litt vel barnslig for min del, men yngre lesere som går på barneskole og ungdomskole vil nok kanskje like denne boka bedre enn det jeg gjorde. Boka hadde et så godt utgangspunkt, men så ble jeg ikke helt enig med retningen den tok. Hadde nok håpet på noe mørkere og dystrere enn det jeg fikk. Men man kan ikke få alt. Lettlest bok, men fort glemt. Savner å lese en bok som tar meg med storm. Det er altfor lenge siden sist.

Tusen takk, Heidi! For fin tilbakemelding og godt å høre at ikke alle elsker boka. (Mindre sjanse for at jeg da blir svartelistet, hehe). Tror alltid det er noe galt med meg når jeg ikke blir like begeistret for en bok som mange andre, haha:)

Jeg kommer nok til å ende opp på svartelista etter denne anmeldelsen, tenker jeg, for alle som har lest boka virker som de ble fullstendig forelsket i den, men det ble dessverre ikke jeg ....

Ingen andre steder er som Jellicoe Road. Taylor liker det stedet selv om hun blir fraktet dit på en måte hun ikke kommer til å glemme. Først blir hun etterlatt av sin mor da hun går inn på en kiosk for å gå på do. Moren hennes kjører i fra henne, og en kvinne som heter Hannah plukker Taylor opp og tar henne med til Jellicoe Road. Hannah blir hennes nåværende verge og Taylor begynner på internatskolen. Internatskolen består av interne "kriger" blant elevene hvor de "kriger" om hvem som får beholde hvilke områder ved Jellicoe Road. Taylor kommer over et manuskript som Hannah har skrevet, og Taylor er sikker på at det manuskriptet har noe med moren hennes å gjøre, og hun er desperat etter å finne ut hvorfor moren forlot henne. Og en dag da også hennes verge, Hannah forsvinner, blir Taylor mer rådvill enn noen gang, og er villig til å gjøre alt hun kan for å finne ut mer om sin egen fortid og morens. Det er noe som ikke stemmer, Hannah også kan ikke bare forsvinne uten grunn og Taylor har bestemt seg for å løse mysteriet om fortiden.

Hadde så vidt hørt om boka da jeg fikk den i postkassa. Jeg foretrekker å lese bøker på originalspråket, men bøkene jeg får fra forlag er oversatt, så jeg leser det jeg får. Så dermed ble det slik. Boka er både vakker og vemodig på mange måter. Vi blir kjent med en rekke sårbare mennesker som har opplevd det ene og det andre oppgjennom livet, og samme hvor gamle de er eller unge, prøver de å finne seg selv; prøver å finne ut hvem de er. Det er ikke alltid like lett å vite. Hvem er man egentlig? Og er man på et sted hvor man hører til? En bok som stiller vanlige menneskelige spørsmål mellom linjene. Vi blir kjent med Taylor som prøver å finne sin plass i ett nytt miljø, tilhørighet, og hennes søken etter fortiden. Vi blir også med på hennes noe keitete væremåte blant andre. Hun har sin egen måte å være på, og hun bryr seg om menneskene rundt seg. Vi blir vitne til hennes liv gjennom vennskap og kjæresteri.

Boka har godt språk. Det flyter og det virker muntlig. Det oppleves ikke som anstrengt eller tilgjort som jeg opplever med mange andre bøker når det gjelder språk. Historien begynner spennende, men den ødelegges desvverre av noen faktorer, i alle fall for min del. Det som irriterer meg mest er øyeblikk kjærlighet. Ungdommer som forelsker seg i hverandre og blir sammen med en gang. Det er så oppbrukt, spesielt i ungdomsbøker og er lite troverdig. I bøker, spesielt i ungdomsbøker tar ikke folk seg tid til å bli kjent med hverandre før de starter et dypere forhold og det er irriterende, men bortsett fra det hadde boka et lovende konsept og et godt utganspunkt. Jeg fikk en liten Home & Away - feel mens jeg leste boka. (Ja, jeg innrømmer at jeg ser på serier som Home & Away, Hotel Cæsar og I gode og onde dager. Noe må jo jeg også ha å gjøre ....) Men grunnen til at jeg fikk Home & Away - feel mens jeg leste boka er at den er skrevet av en australsk forfatter og hun beskriver ett lite samfunn der alle kjenner alle og tar vare på hverandre, i både gode og dårlige perioder, veldig typisk Home & Away.

Jellicoe Road er en fin, vakker, varm og tankevekkende bok med spennende karakterer. Selv om boka virket svært lovende i begynnelsen, ble jeg ikke helt overbevist. Mysterien er god, men for meg ble det dessverre for forutsigbart. Men karakterene er spennende i seg selv og det redder boka selv om mysterien for min del var forutsigbar. Mange har allerede og vil nok falle pladask for denne boka, men jeg ble dessverre ikke en av dem. En fin bok på mange måter, men syns boka manglet noe. Jeg vet bare ikke hva. Noen løsninger ble litt for lettvint. Men helt klart en fin bok å få med seg.

Jeg har faktisk heller ikke face book konto mer...det ble kjedelig det....å lese hva folk hadde på skiva eller til middag interesserer meg ikke i det hele tatt.
Jeg hadde face book konto, den gangen alt der kun var på engelsk.

Her er også julestjerna (som ser ut som snøkrystall) og lysestake satt opp og julestemningen er fraværende i år også. Jaja ... Pynter mer for advent og jul for tradisjonen sin skyld enn lyst og magi.

Jeg leser litt Nemi for tiden. Er ingen fan av henne (mer fan av Donald), men leser Nemi en gang i blant og leser nå en Nemibok med den enkle tittelen X av Lise Myhre. Nattlektyren er: Lykkeravnene av Paul Durham, og jeg leser fremdeles i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Den boka tar litt tid for at den er stor og inneholder små skrift. Men jeg har det ikke travelt så det får bare ta den tiden den tar.

Ellers er det ingen sport på denne tv-skjermen. (Allergisk mot sport) Den eneste "sporten" jeg ser på er sjakk og superbowl (finalen i amerikans fotball). That's it.

Ellers har jeg kjøpt inn litt filmer til helgen (foretrekker personlig/fysisk samling fremfor netflix og alt det digitale.) Vil ha min egen fysiske samling når det gjelder filmer som med bøker. Jeg er vel litt gammeldags .... Så kjøpte litt spenning og litt skrekk. I kveld skal jeg begynne å se filmen Enemy med Jake Gyllenhaal i hovedrollen. Noen som har sett den?

Og kommer vel til å se en/noen av skrekkfilmene senere i kveld eller i morgen. Vi får se. Alt er opp til dagsformen. Å slite med svimmehletsanfall hele dagen og kvalme er ingen spøk. Har hatt det sånn i to år nå og fremdeles under utredning. Utdredning består det meste av venting, så da er det kjekt å ha bøker og filmer tilgjengelig selv om det blir litt monotont i lengden. Savner den grå hverdag og struktur noe voldsomt. God helg.

Nå er det virkelig godt med helg etter 55 timer på jobb denne uka. Etter en lang arbeidsuke er det godt å kunne sette seg i godstolen eller sofakroken med en god bok. Jeg fortsetter å lese Borderline av Liza Marklund. Jeg var litt skeptisk til denne boka før jeg begynte, da jeg føler at de siste bøkene fra denne forfatteren har hatt litt varierende kvalitet, men denne boka er virkelig bra.