Bokelskere.no

Tale ved båra til ein vestlandssmåbonde

Far verka oftast glad.
Derfor burde eg ikkje stå her å gråte.
Eg hugsar kalde vintermorgnar då vi var små
at vi høyrede han synge medan han kveikte i omnen
så kunne vi stå opp.
Han kunne ikkje synge, men han sang.

Han hadde aldri ferie.
Arbeidsdag frå tidlige morgon
til langt på natt.
Sovna ofte over avisen før han la seg.

Det var for oss han streva,
men vi reiste bort. Slik måtte det vere.
Det er ikkje levebrød for oss i Hjørundfjorden.

Vi kom på avstand i samtalar også.
Skolane la ord og tankar i oss
som ikkje høyrde dalen til.
Vi gløymde namn på fe-rasar og potetslag,
kunne ikkje styra dei nye maskinene.

Han song ikkje so ofte etter at vi reiste.
Det er for seint å takke.
Eg vil berre legge kransen på båra
fra oss tretti.
Fem barn med ektefeller og tjuge barnebarn.

«Hadde våre medborgere, eller i alle fall de av dem som hadde lidd mest under atskillelsen, vent seg til situasjonen?
Det ville ikke være helt riktig å si. Det ville være bedre å si at de ble uttæret, både følelsesmessig og fysisk. I begynnelsen av pesten husket de godt ansiktet til den elskede, latteren, de husket dagen de nå i ettertid innså at de hadde vært lykkelige, de forsøkte intenst å se for seg hva den elskede holdt på med i akkurat dette øyeblikket, der i det fjerne. Kort sagt, på dette stadiet hadde de erindring, men utilstrekkelig fantasi. På pestens andre stadium mistet de også erindringen.»

GJENFØDELSE
Søvnen tar meg på ansiktet
med milde hvite hender
blodets hete bølgeslag
stilner i mitt skjød.
Sval fred dekker kroppen min
som dryssende blomsterblad.

NATTSTROFE
Natten eier sine egne tårer.
Den som lette etter Gud
fikk et billig sakrament.
Den som lette etter kjærligheten
fant en styrtet engel.
Mennesker klumper seg sammen
på de halvmørke gatene
hvor lukten av ferskt brød og trykksverte
stiger mot den spotske månen.
Snart skal morgenen åpne seg,
smile som et sår under den fiolette skorpen
hvor alle linjer til og fra et hjerte
beskriver ensomheten.

STORTINGSVALG

Hvis bønda tok over,
vart det rene ulykka,
sa de voksne.

I klassa
var det mange som skulle ta over heme,
sa vi.
Det var ikke noe hvis.

"Om dagen stilte han seg opp foran Christian Krogs bilde av
"Albertine i politilægens venteværelse". Var hun sammen med
Kristianias mange prostituerte, hans egen Svart Anna? Han stir-
ret på ansiktene til hver eneste av de svarthårete kvinnene, men
var ikke sikker. Han begynte å miste tidsbegrepet. Ruslet rundt i
byens gater om ettermiddagene og oppsøkte steder og gater og
hus som han visste gikk tilbake til 1880-årene eller enda tidli-
gere. Han kledde seg i vest og støvler, gikk med hatt og lot musta-
sjen vokse. Han ringte til Regine og sa at det var slutt. Det var
som en feber hadde grepet han. Og den feberen het Svart Anna."
Fra "Svart-Anna" - av Torill Thorstad Hauger

VINLAND VELSIGNET
I skyggen under morbærtreet satt jeg
og velsignet elementenes magi

og bondens arbeid. Hans tunge sko
og lette harv forvandlet jordens overflate

Jeg velsignet arbeidet og hvilken etter arbeid
Jeg var i vinlandet, der vinden lekte

i mitt eget vinløv, og jeg blomstret
og bar frukt i tunge klaser. Mitt glass

var rødt av ild og jord, av vann
som fine røtter fant i mørket. Jeg var

av luft og jord og ble til vin, jeg høstet meg
og fløt fra grønne flasker

En liten rød fole
i galopp over blåsorte pløgsler!
Å jubel, støvets triumf!
Mitt hjerte springer i brystet,
springer og jubler over min sjels
blåsorte marker
som en rød, rød fole!
Se, den krummer halsen,
vrir seg i luften som et spørsmålstegn,
Lykken rumsterer i den,
den steiler og planter sine små hover i jorden,
ellevild.
Så kaster den vrinskende på hodet
og vet ikke hvordan den best
skal nyte sitt mirakel.
Du dansende glans av guds åndedrett,
lille levende sol,
stans din lek, stå stille nu
så jeg kan legge hånden på din side
og kjenne deg skjelve og selv skjelve
så jeg kan trykke pannen mot din hals
og velsignes!
Spring nu, spring!
I galopp over blåsorte pløgsler
over høstmuld og vissent gress
farer en levende gud!
Mitt hjerte springer i brystet
springer og jubler
over min sjels blåsorte pløgsler
som en rød, rød fole.

Bok
Eg ser ei open bok.
over det brune tunet
på første side går du.
I neste avsnitt dei blanke trea.
Nedst på sia ei grind.
Øvst på neste røyken
frå gamle hus.
Seinere kjem eg gjennom grinda.
Skjora i tuntreet skvatrar.
Du stoppar og ser på meg
og håret ditt
løfter seg i vinden.

Boka let seg att.
Eg står att på ei svidd tuft.

«Jeg er den nye eieren på Kveli.
Det gikk som et elektrisk støt gjennom samvirkelaget. De
eneste som ikke skjønte noe, var barna. De så på hverandre og
fniste igjen. Alle andre i lokalet fikk noe mekanisk og stivt over
bevegelsene sine. Mannen ved kassaapparatet begynte febrilsk
å famle etter flere plastposer under rullebåndet. Bernhard Muus
studerte reaksjonene med interesse. Det var tydelig at flere enn
ham selv var overrasket over at gården til gamle Johannes Muus
skulle skifte eier innenfor slekten.
- Ja dette blir vel den nye nærbutikken min, tenker jeg. Ikke
akkurat ICA på Frogner, så vidt jeg kan se.»

Hestepsykolog
Han kom fra Montana
med Stetsonhatt og sporer på støvlene,
Redwoodgitar og en Bourbonklunk å jodle på,
en Papageno for røde og blakke hester
med vrinskende latter og vampyrtenner
og Boticelliøyne som har møtt ørkenenglers blikk,
renessansekuer og indianerhøvdinger.
Vi spilte Trivial Pursuit, drakk tequila,
sang "Roll on Colombia" og "Do-re-mi",
svermet for nattens gjester og skrøt
av hva vi hadde bedrevet av poesi og galopp,
og han beskrev araberhopper som ungpiker
med lender månen klynget seg til
som en syk jockey bestukket av spillets Gud.

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente gården til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det er den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinde, og vinteren
- om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå. Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.