Jeg elsket "Wonderboy" og jeg digger "Fyrsten". Fy flate.....at det er mulig å skildre PR bransjens indre liv slik som Langeland, og jeg velger å tro at han vet hva han snakker om. Boken fenget meg fra første side, først og fremst fordi forfatteren er en fremragende forteller og fordi han evnet å holde min interesse levende gjennom hele boken. Han "utleverer" PR bransjen, først og fremst på en kynisk måte men også med et utrolig engasjement - og "kanskje" med positive hensikter.....? Jeg velger å ikke ta et klart standpunkt her men holde meg til bokens litterære kvaliteter. Den er rett og slett kjempegod. Språklig har jeg ingen ting å utsette, og historien han forteller er interessant. Personngalleriet er satt sammen på en intelligent måte, og hans bruk av kjente personer synes jeg krydrer det hele. Her er det viktig å "holde tungen rett i munnen" og innse at dette er en "oppdiktet" historie men med et reelt innhold. Boken ga meg en innsikt i de metoder som brukes for å lykkes - og for å innkassere ros og anerkjennelse uavhengig av metoder. Først og fremst er dette en spennende og interessant bok proppet av samfunnssatire, og ikke minst skrevet av en forfatter som, tror jeg, vet hva han skriver om.

Jeg fant boken interessant, ikke minst fordi øya faktisk eksisterer og at historien derfor er spennende. Historisk sett interesserer historier om lepra (spedalskhet) meg selv om boken, litterært sett, kanskje ikke var på topp. Husker at jeg syntes den var rystende og at jeg først og fremst leste den som et spennende tema. Men når det er sagt.....har du prøvd ommat og ommat igjen uten å finne den interessant. Legg den bort med god samvittighet!!

Du tuller? :-D Ha-ha! Nei,så "tragisk", du :-) Jeg merker at jeg detter av lasset her. Folk må gjerne lese bretonsk, latin, gammelgresk, alvisk eller kantonsk for min del. Det er jo supert. Men jeg klarer ikke å dele "skuffelsen" med at ingen ser hva du leser! Kindle og co er klart veldig bra. Kanskje greit å ha selvfølelsen bygget på annet enn det ytre/hva folk ser du leser, he-he.

Ja, dette er en barnebok med mening - jeg tror nok også en 5-åring vil ha glede av denne. (Og vi voksne også selvsagt) Strødde noen tanker om den i bloggen

Ha-ha, jeg har Montaigne stående i hylla mi (på fransk!). Hadde aldri falt meg inn at det kunne være snobbete å lese den :-D

Filmatisering av Grapes of Wrath (John Steinbeck):

http://p3.no/filmpolitiet/2013/07/steven-spielberg-lager-vredens-druer/

Humoristisk om å bli dumpet

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden.

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ...

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren.

Her blir det terningkast fire!

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."

Bertha von Suttner

Har du hørt ham lese fra bøkene sine? Det er en stor opplevelse. Prøv f. eks. audible.co.uk og Sunset Park :-)

Vi kvinner prater for mye, men ikke desto mindre sier vi bare halvparten av det vi vet.
Nancy Astor

"Verdensmestrene" har jeg faktisk ikke lest. Den bør jeg jo stifte bekjentskap med....

"Ensomhetens grunn" er herved notert. Den har jeg lyst til å lese. Vi har mange felles bøker og jeg har lagt meke til at vi ofte liker de samme bøkene.

Dessverre, ingen store litterære opplevelser i juni. Den beste boken er faktisk den jeg leser nå, "Fyrsten" av Langeland. Den er utrolig velskrevet og fasinerende. Husker jo med glede "Wonderboy" som jeg elsket. Denne er like god. Mer om boken når den er ferdiglest.

Bare bra du gjorde det. Tydeligvis diskusjonsmateriale på grunnlag av den boka. Jeg har den på lydbok på tysk. Og på den høres "Hitler" gal og "hitlersk" ut på en merkelig (og komisk) måte. Oppleseren har nok hatt en jobb der. Tror ikke jeg kommer til å høre hele på lydbok - kanskje utdrag her og der. Blir vel å anskaffe den norske utgaven, tror jeg.

Apropos boka "Han er her igjen" av Timur Vermes:

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.11106308

Jeg har ikke lest boka ennå, men har planer om det.

Ingen er som Paul Auster. Alle hans bøker kan leses om og om igjen. Og helst på originalspråket, ja. Nå fikk jeg lyst til å lese Oracle Night om igjen :-)

Avslutta John Buchans "De 39 steg" i dag. Reknas som den fyrste spionboka, og man kan knapt tenkje seg James Bond utan denne boka frå 1915, sjølv om ho er ei platt og karakterlaus middelmådighet.
No står J.G. Ballard med "Solens rike" for tur. Gler meg!

Enig med deg her.....typisk Loe, om enn enda mer satt på spissen enn vanlig - men man tar jo poenget. Hovedpersonen trer også klart frem gjennom romanen - et godt eksempel på frustrert mislykkethet. (Terningkast 4 fra meg også)

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her