Bokelskere.no

Jeg åpner bildøra og går ut. Sola er varm og sterk nå, jeg må la jakka bli igjen i bilen.
Men jeg tar med et pledd fra baksetet, og en nistekurv som jeg har gjordt klar. Så går jeg rundt og åpner døra på din side. Du sitter passiv og ser framfor deg.
-Kom nå mor. Jeg tar deg i armen. Du skjønner ikke, og jeg må forklare tålmodig at du skal ut av bilen. At vi skal gå ned til vannet. Jeg må streve for å få deg ut av bilen. Det tar tid, enda så lett du er. Du skjønner ikke samarbeide.
Men så står du der på gressbakken, og jeg tar deg i armen og vi går stien det siste stykket ned til vannet. Du stopper og ser. Plutselig ler du høyt. En glede fosser gjennom meg.
Et glimt av gjenkjennelse har fått fryden i deg fram. Det er som en nådestund, før du snur deg mot meg. -Vi bor ikke her, sier du. Og forvirringa er i øynene dine.
-Nei, mor, vi bor ikke her.

Venninnene mine fikk bli med oss. De som hadde mødre som syntes det var bortkasta tid å sitte i timesvis ved stranda.
De med mødre som hadde mer viktige ting å foreta seg enn å ligge i sola og se etter lekende barn.
Du var ikke en dårligere husmor enn dem. Huset vårt holdt du i stand.
Maten ble laga fra grunnen av. Klærne ble stelt, det mangla aldri en knapp eller var en rift noe sted. Du strøk klær og du bakte. Pliktane skjøtta du. Men du unte deg gleder.
Du unte oss gleder gleder sammen. Du satt der på et pledd i sanden i den flotte badedrakta di med kortkort strutteskjørt, og ingen, ingen var som du.
Venninne mine misunte meg, og jeg solte meg i deres misunnelse. Og du var raus med dem alle.
Men du var min mor.

Du likte å sole deg. Og du fikk så lett farge. Jeg husker de brune armene dine,
og de brune leggene under sommerkjolen. Vi var ikke redde for hudkreft den gangen.
Du smurte deg med vaselin, og ansiktet glinsa der du strakte det mot sola.
Vi spiste appelsiner, og du spanderte kjeks. Mariekjeks, til safta du hadde med på ei flaske.
Men først brødskive. Det lærte du meg. En brødskive med ost før brødskiva med syltetøy.
Det sunne før kosen. Men det var mye kos.

Jeg kjører ned den smale grusveien mot stranda. Det er tidlig på dagen,
og når jeg stopper bilen, ser jeg at vi er alene her.
De voksne er på jobb, barna på skole, skoledagen er er ennå ikke slutt.
Vi har fått en liten stund i fred. Bare du og jeg.
Jeg sitter et øyeblikk og bare ser de småkrusende bølgene der framfor oss, ser den grå sanden, ser på knausene, og på berget eg stupte fra da jeg ble eldre.
Du var der alltid. Du satt der å passa på.

-Vi skal en tur til stranda, sier jeg. Jeg smiler mot deg. -Vi skal se mot havet, se bølgene og øyene langt der ute. Alt det du var så glad i. Du tok meg alltid med til stranda om somrene,mor.
Vi bada, vi hadde niste med, vi solte oss i den varme sanden. Og du lærte meg å svømme.
Jeg var så redd vannet, ville ikke ha vann i øynene, men du fikk meg til å like det. Husker du?

Du ser på meg, rynker panna.
-Kjenner jeg deg, spør du
Jeg nikker.
-Ja, mor, du kjenner meg.

Noe av det første jg husker er skrittene dine i trappa. Du gikk aldri. Du løp.
Jeg elska å ligge på det vesle kammerset i den brune senga med blomstrete sengetøy og høre deg komme. Du strøk meg over panna med forsiktige bevegelser. Hånda di var så så myk, så kjærlig. Det fantes ingen ting vondt i verden når du var der.
Det er den samme hånda som nå fikler med knappen i jakka du har på deg.
Det er den samme hånda jeg nå kan strekke min ut og stryke over. Den gang var den så glatt. Nå er huden full av rynker. Men ennå er den min trygghet. Der på din fjerne planet er du umistelig for meg. Jeg skrur ned musikken. Snur meg mot deg. -Det er sommer, mor, sier jeg.
Du nikker, enda jeg vet du har glemt hva sommer er.

http://www.youtube.com/watch?v=0oSQfppwQvY&feature=share