Litteratur-og kunstkritikken har to kriterier, ett politisk og ett kunstnerisk.
......

"En bokhandel tiltrekker seg de rette menneskene. Bra mennesker, som A. J. og Amelia. Og jeg liker å snakke om bøker med folk som liker å snakke om bøker. Jeg liker papir. Jeg liker følelsen av en bok i baklomma. Jeg liker lukten av nye bøker."

Hva er det som er så flott med tiden? A. J. tenker ofte at alt som er bra i verden, skjæres vekk litt etter litt, som fettranden på et kjøttstykke. Først var det platebutikkene, så videobutikkene, så aviser og magasiner, og nå er til og med de store bokhandlerkjedene i ferd med å forsvinne.

Maya begynner alltid med å lukte på en bok. Hun tar av omslaget og legger det over ansiktet, med klaffene bak ørene. De fleste bøkene lukter litt som pappas såpe, og av gress, havet, kjøkkenbordet og ost.

Nic var den snille av oss. Jeg er den slemme. Jeg giftet meg med en slem mann også. Og jeg vet at slemme får som fortjent, men å, som vi hater å være alene.

Jeg elsket hver eneste historie, og gråt i strie strømmer hver gang mamma leste Pigen med svovelstikkerne eller Den grimme ælling, og da gråt Elin også. - Er det ikke fantastisk, sa mamma da,- at man kan være så til de grader I det! Det er det kun stor litteratur som kan gjøre med deg, Anne. Husk det. Har du bøker, er du aldri ensom.

Veldig bra bok jeg holder på med nå, har lånt den på Stovner bibliotek, de legger godbitene litt unna for meg, vet du, og så har de dette med hurtiglån, det er en uke! En uke, har du hørt på maken. Man leser da en bok på to dager.

Neste roman var bare på planleggingsstadiet, den bestod foreløpig av en flat A4-perm som inneholdt sprikende og dansende notater og utskrifter fra nettet. Et embryo av en roman.

Hennes avsky for kulde gjorde at også flere av mine romaner, som hun alltid fikk lese i manusform, ga henne en uventet grøsseropplevelse. Hun kunne ikke fatte at jeg engang orket å skrive om kulde, langt mindre stadig oppsøke den, og hentydet til en mulig forbytting på fødestuen.

Det ble helt stille inne på det papirduftende, støvfylte kontoret. I det ene hjørnet lekte en støvdott gjemsel med ventilasjonsanlegget. Tydeligvis hadde den hatt et langt liv, for den hadde rukket å vokse seg diger.

Hadde jeg ikke lest et sted at Hollywood-stjernene trodde fullt og fast på det at å smile ga dem rynker før tiden? Det måtte være noe sånt Katrine Prebensen levde etter. Jeg tenkte med skrekk og gru på hvordan de stramme kjevemusklene hennes måtte ha det. Plutselig åpnet hun munnen. Jeg innbilte meg at jeg hørte en knirkelyd.

Dermed sto jeg på bar bakke da det dukket opp en barmfager, albuespiss italiensk sekretær i Eriks liv, ti år yngre enn meg og med øyne som mahognilakkert treverk. Jeg følte meg som en blass furukrakk i sammenligning.

Hun kikket på avisbunkene hans, så fylte av håp, og ble sjalu på dem. Gamle, gulnede aviser sparte han på, men henne sløste han bort.

Kjærligheten trenger ord. En kort stund kan man ha tillit til den ordløse følelsen. Men i lengden blir det ikke kjærlighet uten ord, og ingen kjærlighet med bare ord. Kjærligheten er et sultent beist. Den lever av berøring, gjentatte forsikringer og øyet som ser inn i et annet øye.

Jeg får med ett en voldsom medfølelse for plantene. Disse trange pottene! Tenk aldri å få rette ut beina, aldri få strekke på føttene. Alltid å være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe på at blomstringen ennå ikke er over og håpe på at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.