Mitt forslag denne gangen er boka Ukjent soldat av Väinö Linna. Han fikk sitt gjennombrudd med denne boka. Her står det litt om forfatteren i Store Norske Leksikon.
Litteratur-og kunstkritikken har to kriterier, ett politisk og ett kunstnerisk.
......
"En bokhandel tiltrekker seg de rette menneskene. Bra mennesker, som A. J. og Amelia. Og jeg liker å snakke om bøker med folk som liker å snakke om bøker. Jeg liker papir. Jeg liker følelsen av en bok i baklomma. Jeg liker lukten av nye bøker."
Hva er det som er så flott med tiden? A. J. tenker ofte at alt som er bra i verden, skjæres vekk litt etter litt, som fettranden på et kjøttstykke. Først var det platebutikkene, så videobutikkene, så aviser og magasiner, og nå er til og med de store bokhandlerkjedene i ferd med å forsvinne.
Maya begynner alltid med å lukte på en bok. Hun tar av omslaget og legger det over ansiktet, med klaffene bak ørene. De fleste bøkene lukter litt som pappas såpe, og av gress, havet, kjøkkenbordet og ost.
Nic var den snille av oss. Jeg er den slemme. Jeg giftet meg med en slem mann også. Og jeg vet at slemme får som fortjent, men å, som vi hater å være alene.
Jeg elsket hver eneste historie, og gråt i strie strømmer hver gang mamma leste Pigen med svovelstikkerne eller Den grimme ælling, og da gråt Elin også. - Er det ikke fantastisk, sa mamma da,- at man kan være så til de grader I det! Det er det kun stor litteratur som kan gjøre med deg, Anne. Husk det. Har du bøker, er du aldri ensom.
Veldig bra bok jeg holder på med nå, har lånt den på Stovner bibliotek, de legger godbitene litt unna for meg, vet du, og så har de dette med hurtiglån, det er en uke! En uke, har du hørt på maken. Man leser da en bok på to dager.
Neste roman var bare på planleggingsstadiet, den bestod foreløpig av en flat A4-perm som inneholdt sprikende og dansende notater og utskrifter fra nettet. Et embryo av en roman.
Hennes avsky for kulde gjorde at også flere av mine romaner, som hun alltid fikk lese i manusform, ga henne en uventet grøsseropplevelse. Hun kunne ikke fatte at jeg engang orket å skrive om kulde, langt mindre stadig oppsøke den, og hentydet til en mulig forbytting på fødestuen.
Det ble helt stille inne på det papirduftende, støvfylte kontoret. I det ene hjørnet lekte en støvdott gjemsel med ventilasjonsanlegget. Tydeligvis hadde den hatt et langt liv, for den hadde rukket å vokse seg diger.
Hadde jeg ikke lest et sted at Hollywood-stjernene trodde fullt og fast på det at å smile ga dem rynker før tiden? Det måtte være noe sånt Katrine Prebensen levde etter. Jeg tenkte med skrekk og gru på hvordan de stramme kjevemusklene hennes måtte ha det. Plutselig åpnet hun munnen. Jeg innbilte meg at jeg hørte en knirkelyd.
Dagen struper
forsinkede trekkfugler
Vrir hodene
en frostnatt fram
Rypene strever med
vinterdrakten
snur
ryggen til
ber
reven
hjelpe med kneppingen
Forfatter: Torgeir Rebolledo Pedersen
Utgitt: Fra samlingen «Landskapets hengsler», Oktober 1988
Dermed sto jeg på bar bakke da det dukket opp en barmfager, albuespiss italiensk sekretær i Eriks liv, ti år yngre enn meg og med øyne som mahognilakkert treverk. Jeg følte meg som en blass furukrakk i sammenligning.
Denne historien er en god skildring av hvordan man virkelig kan suge ut sine kjære, ikke ulikt det som kan skje selv i dagens samfunn. Her skildres komedie og tragedie, kontrasten mellom de to ytterpunktene, og stilen passer som hånd i hanske inn i historiens tema.
Jeg lar meg begeistre over de ulike typene som bor på pensjonatet. Vi får ikke vite så mye om hver enkelt, men nok. For alle har de sin plass og vi får vite deres særegenheter på godt og vondt.
Penger, begjæret etter penger, mer penger, behovet, det er det som driver disse menneskene fra skanse til skanse, alle sammen.
Vi kan saktens kritisere de, undres over adferden, men er vi noe bedre enn datidens mennesker hvis vi skulle se på romanen som realistiske handlinger?
Det er dette som gjør denne romanen så tidløs så genuin i mine øyne. Jeg vet det er flere av dere som ikke faller for fortellingen og det er greit nok det. Men jeg tør vedde på at noen av dere ville huske denne boka ei god stund framover, tror jeg da :) Slik var det i alle fall for meg som har lest den før.
Slutten av boka er fin, for det kunne da ikke gå annerledes, det lå i kortene. Når en blir så bortskjemt som disse døtrene, og selv om «kilden» ligger på det siste, vil det ende slik.
Siden jeg er i Frankrike nå, må jeg fortelle dere en liten episode som skjedde meg i går. Jeg var i samtale med en franskmann, og kom til å si at jeg var med i en lesesirkel på nettet som las «Far Goriot». Mannen spratt opp før jeg nesten hadde fortalt alt, begeistret kysset han meg på begge kinn slik bare franskmenn kan.
Boka fortjener en god og solid 5 fra meg.
Hun kikket på avisbunkene hans, så fylte av håp, og ble sjalu på dem. Gamle, gulnede aviser sparte han på, men henne sløste han bort.
Kjærligheten trenger ord. En kort stund kan man ha tillit til den ordløse følelsen. Men i lengden blir det ikke kjærlighet uten ord, og ingen kjærlighet med bare ord. Kjærligheten er et sultent beist. Den lever av berøring, gjentatte forsikringer og øyet som ser inn i et annet øye.
Helt enig med deg. Han er fristeren, sjarmøren og kjeltringen og har fått sin tilmålte plass i romanen.
Øyvind Berg, lyriker, dramatiker, skuespiller og oversetter - motsvar på Knausgårds kronikk om Peter Handke. Bla.a skriver Øvind Berg dette: Peter Handke er ingen fascist, men mye av det han har sagt og skrevet om konflikten på Balkan lar seg bruke av ytterliggående krefter.
Hvis Peter Handke var så antifascistisk som Knausgård påstår, hvorfor sto han da i det serbiske parlamentet i april 2013 og talte om det serbiske folk som et offer på Vestens alter; hvorfor uttalte han etterpå i et intervju at ingen har gjennomlidd så mye urettferdighet som det serbiske folk? Hvis han er så antifascistisk i hodet, hvorfor unngår han ikke denne offermytologien, som er en viktig bestanddel i ethvert fascistisk prosjekt?
Da er vel debatten i gang. Forfriskende at noen tar til motmæle og kommer med innspill, en sak har som regel flere sider.
Jeg får med ett en voldsom medfølelse for plantene. Disse trange pottene! Tenk aldri å få rette ut beina, aldri få strekke på føttene. Alltid å være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe på at blomstringen ennå ikke er over og håpe på at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.