Fem ganger

Fem ganger i mitt liv
har NÅ vært NÅ.
Helst har det fra veisvingen forut
vinket meg bort til seg
for så,
når jeg endelig nådde dit,
å dukke opp igjen ved en ny sving. Alltid
med samme avstand mellom oss, en stadig
forflytning av utmålte, flate distanser.

Eller bak meg, gjerne litt trist
som en hårlokk i en aldri sprettet konvolutt,
en kalender uten tid,
begivenheter knapt registrert
fordi sinnet var snudd, en omvendt kikkert.

Slik svek vi hverandre fremover og bakover.
Men de fem gangene NÅ og jeg var sammen
husker jeg som verdensrom av fryd:

Noe som et vilt mørke forvandlet til lys.
Noe som fyrtårn for slokte skip.

(nesten usynleg)

og likevel
finst kjærleiken
overalt; i små nisjer
og avkrokar i landskapet
klar til å strøyme ut

ofte stukken ned eller overkøyrd
dreg den seg tilbake inn
i sprekkane i muren og ventar
kjærleikens vesle reptil, alltid
klar til å skifte farge

(påminning)

du kan eksistere som treet
du kan finnast som mauren
du kan krype ut, lågt nede under bær-riset
du kan lese teikna på undersida av lauvet
som rotnar i vårsola

du kan veltast over ende av graset som veks
du kan reise deg att
du kan vermast grøn av sola og slå røter
du kan stå stilt til du har funne vegen å gå

bak gro-bladet møter eg deg
eller meg

Vi klamrer oss til hverandre

vi av samme generasjon.
Med de samme ordene
for snart utviskede spor.

Vi har satt oss her
på den samme samleplassen,
trekkfugler som har gitt opp
på flukten mot sør.

Det er blitt kaldt, ødslig.
Flokken er borte,
men vi varmer oss på hverandre
med et avblomstret språk.

Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.

Testamente

Lenge har jeg trodd at dikt var innsikt,
en slags mikroskopering av ord. Og ja, når jeg skrev,
åpnet det seg forunderlig former for øynene mine,
fabelaktige sammenhenger: Alt som var skjult
myldret frem, beveget seg.
En ballett av gåter danser
med flimmerhår bølgende rundt kroppen,
og jeg innbilte meg at trinnene kunne tydes, tas med
ut i den virkeligheten jeg frøs i som en overvintrer.
Jeg skrev på kaféer, i jernbanekupéer, hjemme.
Og alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå.
En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi
hvor Godwanaland, Timbuktu og Nilens kilder
måtte nås og kartlegges på ny og på ny.
Og aldri med tanke på berømmelse eller rikdom,
bare dette djevelske imperativet: Reis! Reis!
Og gleden ved å være underveis, på samme tid
inn i seg selv og bort fra seg selv, alltid
hjemtur og flukt, ferdens
åpne og lukkede Janusansikt: Dør eller Død.

Men dikt er som snø.
Jeg har sett poeter på dødsleiet
lukke feberhendene sine rundt diktet
som om de tryglet det om hjelp.
En innsikt av hvit krystall
smeltet til tårer på teppet.

Og likevel:
Du som leser, må lese.
Du som dikter, må dikte
Døden er et annet sted, har et alfabet
av antimaterie og et ur uten klokkeslett og visere.

Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.