Mario Vargas Llosa. Nå får vi ta del i det eventyrlige ved at Conversación en La Catedral fra 1969, et hovedverk i latinamerikansk litteratur, endelig er oversatt til norsk.
På norsk heter boka "Samtale i Katedralen".
Spennende!!

For en flott omtale du skriver her Lillevi. Er det rart jeg for en tid tilbake siden leste Steinbeck's bøker med glede og klarte ikke å stoppe, måtte bare ha mer,mer.
Hans mennesketyper er ubetalelige, og de vil bli husket lenge etter endt lesning. Så bra er hans karakterer, ja, jeg mener det er noe av det beste som er skrevet, og tenk så mange bøker da. Bare vent, dere i felleslesingen har flere gode bøker i vente, som den lille boka "Perlen", som virkelig er en liten perle.

«Haustkveld»

Haustnotti kjem or aude
fjellvidder ned,
skrymtar imillom snaude
sprikjande tre;
hangande, klaka blad
ringlar i vind -
Foss burtanfjords ein stad;
nysnjo på tind.

Gluggopi måneskiva
kjem fram og glor -
almkruna tek til å leva,
isflotr på fjord;
månen i nysnjo-rondi
glid bak ei sky -
audsleg som fyrr ligg strondi,
meir myrk og lyd.

Votn svartnar, og dulde
botnar søkk -
Upp stig i snjo og kulde
Vassfjøro døkk;
kaldsnoen kjem or gjeli,
takom-til sus -
og dunk av tust på tili
i gråe hus.

Stjernor vindhøgg mot vøter*…
Atter mi sjel
eismal einsemdi møter
til haustkløkt spel:
Vatn klunkar under is,
idar i svell -
klagande vindul ris
langt uti fjell.

Seinhaust og frost og naud
ribbar kvar grand
soli og våren baud
hungrande mann,
strøyr for vind, slær i klake
alt sumarjugl;
einast audni tilbake,
snautt nok ein fugl.

Kulde og snjo og myrke
kvelver på jord
jøklut dauding-kyrkje
med stjernekor.
Hug, du som dregst mot død,
frys imot kveld,
søkjer attende til
eigen eld.

*vøter: vinter

Olav H. Hauge, (frå Glør i oska)

hehe Ingvar Moe er god. Husker han skrev en eller annen plass "spel meg inn" - tror det var hentet fra et kortspill lag.

Så bra, og takk skal du ha Jostein, flott at du fant dette diktet og delte det med oss. Det var nytt for meg at han brukte en del av en verselinje som tittel til boka si.
"The best laid schemes of mice and men
Go often awry"

Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier. Eksperimenter og forsøk som ble fortatt viste at Rattus norvegicus (brun-rotte)ikke overførte pest i samme utstrekning som Rattus rattus(svart-rotte)
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier.
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Noen ganger burde stillaset få stå

Jeg står på skyggesida
med rim på fortauet, snekkerne
svikter i steget, reisverket minner
om kart over stjernehimmelen, stillaset
stiler høyt, taktekkerne kan gå på jobb
med rak rygg, utslagsrørene streber
oppover som et tre fra en fremmed planet,
stillaset søker etter innsikt og skjønnhet.

Jeg sørger alltid når stillaser blir sendt bort.

Forfatter: Thor Sørheim
Utgitt: Fra samlingen «Meandertid», Gyldendal 1992

Registrerer at det blir flere og flere som skriver i feltet "bokomtale" der de kun skriver litt om boka og så henviser de oss til å lese deres bokomtaler på sin egen blogg.
Jeg vet ikke om det er det som er meningen at det gjøres på den måten, kanskje Andrè har noen synspunkter på det, om hvordan det skal være fremover. Etter hvert nå har det blitt mange slike innlegg, det blir i grunnen ganske så tungvint når en ønsker å lese omtaler og så må gå inn via blogger. Syntes det hadde vært mye bedre og hyggeligere å lese omtalen her på Bokelskere.no, det går jo lett an å lime de inn. Det er jo så mye enklere når den ligger åpen her. Vel, det er nå min mening da.
Andre som har synspunkter på det?

Din arm, din sjæl

Jeg ser din arm i nattens mulm.
Så sært: Din arm i mulmet, hvid og smal
som sjæl fornemmes! Sølvergrå som din,
din sjæl!

Som danske enges sølverdis
ved juninatt, og dog ei vag som dis,
nei slank som siv, som sivet slebet svai,
svai, slank!

Som dis! Som disen let,
med stille fjed som tågefjed i mos.
Med sivets natteskjælven, å så tung,
tung, ræd!

Og atter sært! Din arm, - min arm!
den ser, din arm! pupiller har den. Ja!
Ei to blot, tusend har den. Ja, den ser,
ser, ser.

Men ak! Jeg kan ei tyde, du,
de tusend stråler. Ler de? Gråter? Ak!
Jeg, kan ei, kan ei! Længes? Drømme mon?
Elskov?

Jeg ved det ei. Jeg ved kun èt!
at blikkets glans er skjær som linjens gråt.
Jeg ved kun èt! At blikkets glans er skjært,
skjært, skjært.

Sigbjørn Obsfelder

Novemberrose

Sener rose, født i barskest måned,
fagre sommerbarn, av frosten skånet,
på siste spirekraft, oss levnet her,
vedmodsfullt et billede du er!
På rest av ynde, falmet kinn enn bær;
på siste skjønnhetsglimt, mens håret grånet,.
Fagre rose, født i barskets måned,
siste rose, du et billed' er.

På hvert et sinn, der enn en drøm kan gjemme,
der ungdomsblindt ennu kan tro og se,
der smerterik kan minnes, mildt kan glemme,
kan rives hen, slå gjekken løs og le!...
På hvert et håp, der kvalt i bitre dage,
hver higen varm der knust imellem skjær
en gnist av livsensmot beholdt tilbake,
sene rose, du et billed er!

Hvor står du der, som var du sendt å bære
fra lysets egne oss et vink, et bud!
Som ble du skånet kun for oss at lære
den store hemlighet: at holde ut.
Igjennom somrens brann, novembers isnen
å holde ut og redde livets skatt,
igjennem dagens hete, tørre visnen
lære os: å blomstre over natten.

Farvel da, rose! Spilt var ei ditt liv!
Visne må du nu, som alt det skapte.
Men smukt du varslet om et annet liv,
der reises, skal engang av alt det tapte.
Visn, rose, kun.... ditt billed har jeg gjemt!
Hva du kan give, ærlig har du ytet:
Din duft du bød, vårt øye har du frydet,
og tankene høstlig skygget, vårlig stemt.

Camilla Collett

Her er et par dikt skrevet av Gabriel Scott, og som du ser er det flere års mellomrom mellom de.

Dit øies blanke ædelsten (1897)

Oktoberhimlen rød i vest
og nordenvinden imot -
rundt om har løvets sidste rest
bredt teppe for min fod.
Hver blomst er død, hvert træ forladt,
hver liden fugl er fløiet bort.
Men i det dunkle skjær af nat
staar aftenstjernen bleg og mat
og lunden taus og sort.

Alvilde, engang var du min,
hvorhelst jeg gik og stod.
Du tændte solen i mit sind, og var mig evig god.
Men den gang var det sommertid
med blomsterduft og fulde trær,
og bækken sang i lund og lid,
hvor liljen vugged svanehvid
i gyldent maaneskjær.

Men det er ikke nu som før,
nu er mit syn vendt om:
nu ser jeg kun den vaar, der dør
for vinterkuldens flom.
Nu er det aldrig sommer mer,
og skinner stundom solens guld,
det gjør, at jeg kun bare ser,
hvor snart igjen det atter sner,
og alt blir lagt i muld.

Dit øies blanke edelsten
som ledet vart min fod.
din pandes høie elfenben
og barnekindens blod -
nu er det kun en haandfuld jord,
nu er hun død min kjærlighet.
Med mindets sorte sørgeflor
jeg svøper om hvert lidet ord,
den døde gav meg med.

Et høstbillede ( til August Jacobsen) - Maler - I 1916 flyttet Jacobsen til Sørlandet, uten å ta en fast bopel for lengre tid. Han oppholdt seg i Mandal, Arendal og ulike steder nær Kristiansand. På begynnelsen av 1920-tallet kjøpte han et landsted ved Bliksund nær Kristiansand, et sted han døpte «Solgården». Dette ble et sted han stadig vendte tilbake til fra sine mange reiser)

En høi og blank septemberdag -
hør havets sakte åndedrag.
Det stryker bløtt og lindt som dun
inn over bondens tun.
Men op i akerfuren
der holder stæren avskjedsfest
og samler glad den dyre rest
som blev igjen fra skuren.

På berget er det kråketing,
man soper rundt med store sving:
Bli - eller reise nu i dag,
det er det gamle gnag.
Men frem fra kløvervollen
hvor håen sveller tett og tykk
står løvetann med grå parykk
og speiler sig i ollen.

Hør vinden med dens silkelyd,
den rusker blidt i tistlens spyd,
så fnokken flyver fra og til
som mygg i solens spill.
Men bak om fuglehæren
med alt dens ståk og skrik og skrål
har høsten tendt et lite bål
som blusser tyst i fjæren.

Hvad kan vel dagen tenke på?
En gyllen kringel i det blå,
og vindens skyttel fin og lett
i strålespindets nett.
Ja, gjennem kringelveven
går suset med sin violin
og demper som en myk sordin
det dumme fugleleven.

Så lakker det mot soleglad,
og kråkeflokken spredes ad.
Det sner med filler fjernt og nær,
og myr og stein og busk og trær -
alt søker stille sammen.
Det skumrer, hver en lyd dør hen,
og bare suset blir igjen
- og månen over kammen.

Denne var vanskelig å legge fra seg, og etter å ha lest mesteparten i går kveld, leste jeg boken ferdig da jeg våknet kl 7 i dag tidlig.

En merkelig og sterk bok, der språkets enkelhet står i kontrast til dybden og undertonene i boken. Den gjorde absolutt et sterkere inntrykk enn forrige bok, Dagdrivergjengen.

Blir spennende å følge kommentarene her etterhvert :)

Blomstenes hemmelige språk er en nydelig bok.
Ønsker deg god bedring, og en god helg :)