Bokelskere.no

(...) almost everything serious is difficult, and everything is serious.

Everything has consequences, whether we know it or not, whether we are "caught" by the police or not. We are always caught. Caught in the carma of it. We build our own prisons every day

Voluntary simplicity means going fewer places in one day rather than more, seeing less so I can see more, doing less so I can do more, acquiring less so I can have more.

Når jeg intervjuet dem, var det ikke oldinger jeg snakket med, men svært unge menn fra 1914. For dem var den krigen ofte mer reell enn resten av livet. Som en sa: "Jeg levde hele livet mitt fra jeg var 18 til jeg var 21, resten har bare vært rulletekst."

Mange mennesker har nådd til dette siste vendepunkt hvor tanken vakler, deriblant de mest ydmyke. De forsaket da det de hadde kjærest, sitt liv. Andre, åndens fyrster, forsaket også, men det de gjorde, var å begå selvmord på sin tank, i dens reneste opprør. Den virkelige anstrengelse er derimot å holde seg fast der, så lenge det er mulig, og å undersøke på nært hold den underlige vegetasjon i disse fjerne egne.

Bill Gates is never going to be Bill Clinton, no matter how he polishes his social scills, and Bill Clinton can never be Bill Gates, no matter how much time he spends alone with a computer.

The most important thing I learned on Tralfamadore was that when a person dies he only appears to die. He is still very much alive in the past, so it is very silly for people to cry at his funeral. All moments, past, present, and future, always have existed, always will exist. The Tralfamadorians can look at all the different moments just the way we can look at the stretch of the Rocky Mountains, for instance. They can see how permanent all the moments are, and they can look at any moment that interests them. It is just an illusion we have here on Earth that one moment follows another one, like beads on a string, and that once a moment is gone it is gone forever.

Etter ei tid på rømmen reiste familien tilbake til Nasaret, der Jesus voks opp til å bli ein staut, men noko snusfornuftig og veslevaksen kar som hadde det med å vere litt vel tøff i kjeften

Maria var trulova med Josef. Alle som har prøvd å komme gravid heim og skylde på ein engel veit kor lett det er. Josef syntest unnskyldninga til kjærasten var tynn og ville gå frå henne, men så kom ein engel og stadfesta Marias historie om at det var den Heilega Ande som var barnefaren. Så då så. Engelen fortalde også at dei skulle få ein son som heite Jesus og frelse folket. Slik liker fedrar å høyre om ungane sine, og før Josef rakk å spørje engelen om sonen også kom til å bli god i fotball og populær blant damene, vakna han frå draumen

Han skulle egentlig ha gått av vakt for timesvis siden, og selv om syttende mai i total ensomhet i en treromsleilighet på Lambertseter kanskje ikke var det han drømte om, var hans eneste alternativ å tillbringe fridagen sammen med tre gamle skjeletter langt inne i Nordmarka, og det hadde han ingen planer om å gjøre.

You can always spot a Lost fan: we're the ones who see the number 23 and have an inexplicable urge to jump to the nearest social networking site to tell everyone about it.

At opplevelser er medierte, betyr ikke at de er meningsløse. At vi lever i en sitatmosaikk, betyr ikke at alt vi tenker er uekte, uegentlig og uviktige. Der er ved å bruke de skeptiske og kritiske innsiktene, uten å la dem sperre for all sikt, at denne litteraturen, i misantropiens og relativismens kjølevann, har potensial til å bidra til relevant tenkning.

Carl I. Hagen gjorde for mange år tilbake den genistreken å konsekvent gå over til å kalle folk for skattebetalarar. Og vi er jo det, mange av oss, men akkurat skattebetalar er ikkje den mest vidsynte og generøse rolla vi kan skilte med. Skattebetalaren er, eller kan i alle fall lett bli, ein gjerrig liten gnom. Spesielt viss nokon stadig fortel oss at pengane "våre" blir sløste med. Det kjennest som å gje lommeboka si med kort og kontantar til nokon med svak impulskontroll, og deretter sjå at dei går inn i den dyraste butikken i gata.

Noen ganger når jeg våknet tidlig, før de andre, og vandret omkring i rommene med et teppe rundt meg, eller satt på det tomme kjøkkenet med et krus te, kom det over meg en sjelden følelse, en følelse av at det i en verden som stort sett var overveldende og ubegripelig, likevel fantes en orden, om aldri så uutgrunnelig, og at jeg hadde en plass der.

Jeg hadde lyst til å legge armen rundt gutten og fortelle ham at alt nok ble bra til slutt, ikke fullkomment, kanskje ikke engang lykkelig, men i alle fall bra.

Jeg tror jeg kan lese litt inn i de menneskers som omgir meg; kanskje er det ikke så. Å når jeg har mine gode dager da forekommer det meg at jeg skimter langt inn i andres sjele, skjønt jeg ikke er noe videre godt hode.

Og ennu må jeg sitte her og skamme meg ihjel
og skue mine feil og atter feil.
Men det onde og det skjønne skal gå holmgang i min sjel.
Og det onde får sin bane
mens det skjønnes skjønne bane
viser leden hvor jeg stevner, - hvor jeg vender mine seil.

Selv i dag, etter alle disse årene, gir disse erindringene meg en følelse av at dette var altfor ubehagelig. Jeg husker nok også meget annet som var ubehagelig og vondt. Men...skulle jeg ikke heller slutte mine "opptegnelser" nå? - Jeg tror det var galt av meg at jeg overhodet begynte å skrive dem. I allfall har jeg skammet meg hele tiden mens jeg har skrevet denne "novellen". Derfor er dette arbeide ikke så meget litteratur som bekjennelse for å straffe meg selv.

I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplass for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud hvet hvilket ærend og ikke torde være på stedet i mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen...