Eller en orkan, som vi sier på norsk ...
En morgen våknet jeg med en ny idé. En fin idé, stor som et hus. Min flotteste idé noen gang, et mesterverk. Jeg skulle finne meg en jobb som nattportier på et hotell - det var ideen. Dette ville gi meg en sjanse til å lese og arbeide samtidig.
Den dagen på hermetikkfabrikken var jeg ikke mye tess. Jeg klemte fingeren min i hermetikkbokstrallen. Men gudskjelov så skjedde det ingen skade. Hånda som skrev ble ikke berørt. Det var den andre hånda, venstrehånda; venstrehånda er ikke noe tess uansett, hogg den av om dere vil.
Det er mange referanser til hendelser og personer fra Sauejakten i Dans dans dans, og jeg visste heldigvis at boken er en såkalt ”frittstående fortsettelse” før jeg gikk i gang med den. Jeg vet ikke hvorfor det ikke gjøres rede for dette et eller annet sted i den utgaven jeg har av boken. Betraktes det ikke som nødvendig å nevne ettersom det bare er en ”frittstående fortsettelse”? Jeg mener i alle fall at man må ha lest Sauejakten først for å få optimalt utbytte av Dans dans dans.
I begynnelsen av boken forløper handlingen seg litt tregt. Hovedpersonen er en typisk Murakami-figur, en person som på måfå fyller tilværelsen med diverse aktiviteter for å få tiden til å gå. Han kan for eksempel fylle en hel dag med å gå på kino, deretter ta seg en spasertur, så dra hjem og lage mat. Om det er spennende å lese om slikt? Vel, Haruki Murakami skriver utrolig fascinerende om tilsynelatende kjedelige ting.
Etter om lag hundre sider drives handlingen fortere fremover, og det er mange uventede, sprø vendinger i vente. Boken kan faktisk minne litt om en kriminalroman. Jeg har tatt mange pauser innimellom lesingen for å tenke over hva som kommer til å skje videre. Noen ganger har jeg klart å gjette meg til det, andre ganger blir jeg aldeles overrasket. For det er aldri godt å vite i hvilken retning Murakami trekker handlingen.
Dans dans dans er en morsom og spennende bok, en pageturner. Jeg har sansen for Murakamis brå vendinger underveis i handlingsforsløpet, men det er kanskje i overkant mange tråder å holde styr på og forholde seg til. Nå vel, når alt kommer til alt har jeg ikke annet å utsette på boka, og den er en av mine Murakami-favoritter.
Det var før ni og det krydde av folk som skulle på jobben. Til tross for våren kunne du telle smilene på én hånd.
Klokken halv ett stakk jeg innom en McDonald's og tok en cheeseburger med cola og pommes frites. Jeg skjønte ikke selv hvorfor. Av grunner jeg aldri blir klok på, hender det bare at jeg eter de greiene. Kanskje er jeg bare slik anlagt, rent fysisk, at jeg er programmert for periodiske tilførsler av fy-mat. Kanskje var det bare det at jeg «trengte et avbrekk i dag».
Men hvilken norsk dialekt ville passe til en cajundialekt fra New Orleans, da?
Hva synes du ville vært en god løsning for å oversette dialekter?
Iwatani hadde først en idé om å lage et spill som handlet om å spise. Deretter grublet han litt på hvordan hovedpersonen skulle se ut. Og skal vi tro spillmytene, falt brikkene på plass en dag han spiste pizza til lunsj. Iwatani hadde spist en pizzabit, og så plutselig sin nye spillfigur i omrisset til de gjenværende pizzastykkene. Pac-Man var født.
Takk for hyggelige ord om oversettelsen!
Hilsen Morten,
oversetteren
Den skal etter planen komme i april.
Hilsen Morten,
oversetteren
Bok 2 skal etter planen komme til høsten. :)
Hilsen Morten,
oversetteren
We walk around with logos on our clothes, we are warm blooded billboards, advertising product to other warm blooded billboards. Working for our pimps.
I have a lot of musical heroes but if I could meet anyone in history, besides Martin Luther King, writers would be at the top of my list.
I heard a Black Flag song the other day and when Ginn's lead comes in, it's incredible. It sounds more amazing as time goes on. When you hear what people are playing these days and then you hear Ginn - damn. He's like Albert Ayler.
Henry considered going off to university, and even signed up at American University, but found himself repulsed by his fellow students. "My fellow students were so boring," he would later recall. "It was really depressing. None of my classmates read books, everyone was concerned instead with beer and bongs. And I thought, fuck this, I'm not doing four years of this."
CUSTOMER: Do you have this children's book I've heard about? It's supposed to be very good. It's called ‘Lionel Richie and the Wardrobe.’
CUSTOMER: Have you read every single book in here?
BOOKSELLER: No, I can't say I have.
CUSTOMER: Well you're not very good at your job, are you?
CUSTOMER: Do you have any old copies of Dickens?
BOOKSELLER: We've got a copy of David Copperfield from 1850 for £100.
CUSTOMER: Why is it so expensive if it's that old?