Bokelskere.no

Greit oversatt, men ellers bare ett poeng, for Yorkshires landskap og den sjarmerende anden Donald McDuck, romanens eneste sympatiske og troverdige karakter, som jeg gjerne skulle hørt mer til. I kontrast til anden har vi politifolkene som liksom skal være etatens skarpinger, men ute av stand til å skjønne motivet før lenge etter at leseren har gjennomskuet mordofferet. Plottet er også skjemmet av et uvedkommende nygift par som utgjør en del av et like uvedkommende og utroverdig trekantdrama.

Som det står forklart på s. 234, skrev han beretningen ETTER at tyskerne hadde forlatt Auschwitz. Dette kunne du tatt deg bryet med å lese. Som ofte når folk skal gjengi noe som har skadet dem dypt, skriver han i 3. person om seg selv. Dette skaper distanse til de vonde minnene det rippes opp i, og gjør prosessen mindre smertefull.

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.

Mr. Darcy! Etter alle disse årene møtes vi altså. Jeg tror det var BBC-serien med Colin Firth, i kombinasjon med Bridget Jones-bøkene, som gjorde Mr. Darcy til en av klodens mest kjente romanskikkelser.

Stolthet og fordoms mest interessante person er likevel Elizabeth Bennet. Jeg innbiller meg at hun må ha vært en radikal romanfigur for 200 år siden; frekk, morsom og skarp, med klare meninger om det fastlåste samfunnet hun er en del av. Men siden dette er Jane Austen og handlingen foregår i den øvre britiske middelklassen, er ikke rommet hennes stort. Da Elizabeth helt mot slutten blåser ut mot henne som sperrer for veien til Mr. Darcys hånd, oppleves det som endelig å kunne puste. Stolthet og fordom knirker seg framover, med lite ytre handling og desto mer samtaler og relasjonsdynamikk.

Da jeg leste denne boka, kom jeg til å tenke på Elena Ferrantes romantittel Kvelande kjærleik. Ikke fordi kjærligheten i denne boka er kvelende, men vilkårene dens er det.

By limiting Donald’s access to his own feelings and rendering many of them unacceptable, Fred perverted his son’s perception of the world and damaged his ability to live in it. His capacity to be his own person, rather than an extension of his father’s ambitions became severely limited.

Too Much - Never Enough by Mary L.Trump

Innlevelse er nøkkelen til en god leseopplevelse. Boka må klare å skape en bro mellom den og deg, og få stoffet til å engasjere. Klarer den ikke det, har den små sjanser til å glede. Dette er ikke en enveisgreie. Leseren må være med på skapingen, og jeg tror disse tingene er det som gjør at vi opplever bøker så ulikt. Det som beveger Per til tårer, kan gi Pål ingenting, for vi stiller med ulik bagasje i møtet med ei bok.

Jane Austens bøker er 200 år gamle, og det skal noe til å skape bånd mellom 1811 og 2020. Fornuft og følelse handler om søstrene Marianne og Ellinors prøvelser og skuffelser i kjærlighetslivet. (Spoiler: Det går bra til slutt.)

Jeg skylder på de 200 årene når jeg gir denne boka to stjerner:
- Austen skriver finurlige, lange setninger som rammer inn situasjoner og personer på en elegant, men også temmelig utmattende og omstendelig måte. Det er mulig at stilen hennes var frekk og drepende for sin tid, men for 2020-meg er den ikke det. Jeg kjedet meg.
- Folk snakker sammen på en annen måte i dag. Fornuft og følelse foregår i den britiske øvre middelklassen, hvor livet rundt år 1800 består av endeløse sammenkomster og selskap, og alle fornærmer hverandre på et vis som til dels gikk over hodet mitt. Igjen: En annen leser enn meg, som er bedre til å lese mellom linjene og forstå sosialt spill, vil nok fryde seg over replikkvekslingene. Jeg falt ofte av.
- Det er mulig at dette var ei radikal bok da den kom ut, ved at den har vanlige kvinner som hovedpersoner. I 2020 oppleves det som kvelende å lese 400 sider om kvinner (og menn!) som ikke gjør annet enn å gå rundt og kjenne på følelsene sine, lure på hvem de (og alle rundt dem) skal gifte seg med, sende brev/kort til hverandre og snakke om hvor mye penger den og den har. Jobbe er det selvsagt ingen av dem som gjør.

Avslutningen kommer litt brått i forhold til hvor snirklete resten av boka er, og virker som hastverksarbeid. Men det er først der jeg ante noe av samfunnskritikken. (spoiler!:) Marianne (hun med følelsene) gifter seg, men det er mest et fornuftsekteskap som hun blir dyttet inn i av familien. Følelser er ikke nok, alle er til syvende og sist fanger i buret.

Selvsagt grundig og godt om Romerriket. Men etter alt jeg hadde hørt på forhånd, var jeg litt skuffa. Det er noe litt mett over teksten. Jeg leste denne etter å ha hørt meg gjennom podcastserien The history of Rome, som er mye friskere i stilen (men også historisk grundig, så vidt jeg kan bedømme). SPQR krever at du har litt forhåndskunnskap om Romerriket for å få fullt utbytte av den.