I’ve had a lot of conversations with this man, and at the end of nearly all of them, I think, Either you are stupid, or you think that the rest of us are.
Whatever differences occur in the legislative debate, it is always important to respect others’ points of view - but it is necessary to trust that the people you are working with speak the truth. «Truth» is a word that Donald Trump exploits but never engages in.
Donald Trump himself set the tone for his term at that first meeting. While I wanted to believe that he would value the dignity of the office and move beyond his name-calling - «Crazy Nancy,» «Crooked Hillary» - it quickly became clear that the man in the Oval Office was even worse than the one we had seen on the campaign trail. So many things with Trump were theatrics. He invariably tried to make the moment about him or his insults.
Ormeljod
Eg låg inni Lysnedalen
med smeden frå Kjos, du veit,
og gjætte på slaktesmalen
for bonden på Øvre-Tveit.
Der tok vi ein orm i tuva,
ein fræsande eitergast,
og slengde han beint opp i gruva
der glohaugen glødde kvast.
Vi såg han i verk seg krulla
då elden i kjøtet svei:
han låg der isamanrulla
og vilt seg på gloa vrei.
Men brått stod han strak på halen,
i dauden for siste gong,
og kaldt gjenom Lysnedalen
vi høyrde kor ormen song
Ein kvislande låt som trengde
frå ormen i elden ut,
og sylkvass til vers seg sprengde,
med kraft som ein iskald sprut.
Det var som ein straum av galdrar
som blindt seg or svelgen braut,
frå ein som i alle aldrar
med urette lida laut.
Vi høyrde den ville kvide
som skreik frå den dømde liv
som veit det skal dauden lide,
og verjelaust mot han driv.
Vi høyrde det skrik i våde
som stig frå den dømde sjel
som ikkje veit von um nåde,
og tiggar om liv likevel.
Men tonen skar av i hat, han,
som knivseggja kald og kvass.
Det var som eit skrik frå Satan,
I skjerande spott og trass
mot Gud og hans milde menner,
som andar i kjærleik rein,
og midt i sin kjærleik brenner
ein bortstøytt og einsam ein.
Og ormen med blodhat anda
si gift i den ville låt,
til tonen med sorg seg blanda,
og skolv som i vonlaus gråt..
Det var som han helsing sende
til villmarka stor og still,
at no var hans dag til ende,
og no stunda natta til.
Vi stod der av redsla fylte
då ormen si våbøn bad,
og smalen stod kring som trylte
og skolv liksom ospeblad.
Slik stod vi i sumarkvelden
og høyrde kor skriket steig,
til ormen i turrkvistelden
som kol ned i oska seig.
Jakob Sande (1906-1967)
Då Gud heldt fest i Fjaler
Den Norske Bokklubben 1974
Enok stod og saag seg leid paa Carolus, som no laag i Bærtuva og aat Skinntrytekart.
I was nominated by my colleagues to be Speaker. As I approached the podium to accept the honor, our new caucus chair, Rahm Emanuel, whispered in my ear, «Your parents would be so proud.»
I was taken aback by the comment. Why would my parents be proud? They did not raise me to be Speaker. They raised me to be holy. After having six sons, my mother wanted me to be a nun.
Fire and Ice
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I’ve tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice
Robert Frost (1874-1963)
The Columbia Anthology of American Poetry
edited by Jay Parini
On Being Brought From Africa to America
Twas mercy brought me from my Pagan land,
Taught my benighted soul to understand
That there’s a God, that there’s a Saviour too:
Once I redemption neither sought nor knew.
Some view our sable race with scornful eye,
«Their colour is a diabolic die».
Remember, Christians, Negros, black as Cain,
May be refin’d and join th’ angelic train.
Phillis Wheatley (1753-1784)
The Columbia Anthology of American Poetry
Phillis Wheatley (born c. 1753, present day Senegal?, West Africa - died December 5, 1784 Boston Massachusetts, U.S.) was the first Black woman to become a poet of note in the United States.
She was captured in West Africa and taken to Boston by slave traders in 1761.
Kan lastes ned gratis hos Bokselskap.no.
Kort essaysamling om gamle fotografier fra Stavanger. Han er mest opptatt av bildene som fotos, ikke hvilket smau og bygg de viser. Bildeanalysen åpnet øynene mine for valgene som fotografene tok for 150 år siden, der de slepte sine store kameraer rundt i byen min.
Fin bok for alle som fotograferer. Den har stor skrift, slik at den kan leses på lange ferjeturer hvor du har glemt å ta lesebrillene dine med opp fra bilen.
Hvis du tilbringer lang nok tid med folk, vil du savne dem når de forsvinner. Sånn var denne boka også, den vant meg over med sine 500 sider, selv om den nok bare er middels god.
Jamal er psykolog, og på 1970-tallet gjorde han noe skikkelig dumt. Boka følger ham og kretsen hans fra den gang inn i 2000-tallets London. Problemet med denne boka er at den flyter ut i alle retninger. Hovedplottet putrer som en litt uinspirert tomatsaus der bak på komfyren et sted. Og det andre problemet er hovedpersonen, som er irriterende slik en del Murakami-menn også er det: Sure og formløse, men uforståelig nok utrolig tiltrekkende på alle rundt dem.
På sitt beste skildrer boka det multikulturelle London rundt Irak-krigen og de påfølgende terrorangrepene i Storbritannia. Men tydeligere retning og valg hadde gjort den bedre.
Praksis er bedre enn teori, hilsen akademisk slubbert. Det er gøyere å ta bilder enn å lese franske filosofers vanskeliggjøring av mediet. Barthes har noen enkle og gode poenger, men mest akademiske piruetter som jeg ikke skjønte. Med sine 44 år, er den også muligens litt utdatert i forhold den bildeverden vi lever i nå.
Alle bøker trenger ikke være gåtefulle og kranglete, vi trenger også de som har tydelige ambisjoner om å gjøre livet ditt bedre. Denne er slik. Eleanor Oliphant har det helt fint (2017) av Gail Honeyman handler om at det finnes en vei ut av det mørkeste mørket. Hovedpersonen har mye tung bagasje, men tilfeldigheter og egeninnsats får livet til å snu.
Boka er litt for lang, og Eleanors blanding av skarpe observasjoner og total naivitet treffer ikke alltid planken. Men en fin sommerbok som jeg leste fort og med stor glede.
Sommeren er tid for tilfeldig lesning, og denne fant jeg gratis på Johannas kafé (?) på Atlanterhavsveien. Tusen takk!
Laks, vind og penger! Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug rekapitulerer de siste par årenes politiske ordskifte om rikinger som flytter til Sveits og hvem som egentlig skaper verdiene i samfunnet.
Samtidig som vi døgnfores med politiske nyheter og debatter, tenkte jeg underveis i lesingen at vi skulle hatt flere bøker som dette: Bøker med linjer som strekker seg litt lenger enn den siste uka, fortalt av aktører som står midt i debatten. Den er en blanding av kommentar og reportasje (til Sveits), og heldigvis er ikke forfatterne skråsikre i sin sak om hvorfor mesteparten av det politiske Norge er så redde for rike folks flytteplaner. I sum forteller boka om et norsk samfunn som har blitt mer høyrevridd de siste 40-50 årene, og de som faller utenfor velferdsveksten ikke nødvendigvis ser til venstre i det politiske landskapet - et bilde som er gjenkjennelig i hele Vesten.
Morsomt, lettlest, opplysende og selvsagt sterkt venstrevridd bok som anbefales også alle som ikke automatisk spisser ørene når de hører ordet "lakseskatt".
Denne boka tok pusten fra meg. Bjørn Arild Ersland har vært flue på veggen i en førsteklasse i et helt skoleår. Hva skjer egentlig i et klasserom med seksåringer?
Finnes det mer avgjørende faser i barn og foreldres liv enn overgangen fra barnehage til skole? Vi kommer tett på barnas og lærernes liv i denne boka. Boka har en skjelvende, varsom intensitet som gjør at den er umulig å legge bort. (Jeg leste den på ett døgn.)
Boka handler delvis om undervisningsmetoder, uten å påstå at alt var bedre før. Ersland vever også såre minner fra egen skolegang sammen med det han ser i dagens skole. Jeg fikk lyst å gi ham også en klem da boka var ferdig.
Boka favner mye på knapt 200 sider, men det viktigste er forfatterens bankende hjerte for elevene, og lærerne som underviser dem. Anbefales!
Strikker er til for å strekkes. Lolita tøyer språket til det ytterste, og innholdet langt forbi det behagelige. 69 år etter utgivelsen er den fortsatt forferdelig og fabelaktig å lese.
Kort sagt handler det om godt voksne Humbert Humbert, som forelsker seg i en 12-åring, som han tar med på en lang bilreise og misbruker dag etter dag, uke etter uke. Det er Humbert som forteller historien om sitt forhold til Lolita. Humbert er selvsagt umulig å like, og vanskelig å få tak på. Akkurat da jeg hadde analysert oppførselen hans, henvender han seg til leseren og punkterer teorien min. Irriterende fyr.
Lolita er en språklig enormt rik roman, og jeg skjønner at den må ha vært vanskelig å oversette. Den leker seg også med fortellerposisjoner, har flere fortellerstemmer, den blander inn tekstbiter på fransk, sangtekster og så videre. Dette er en moderne roman som sjokkerer også i 2024.
En gang på nitti-tallet var jeg tilstede på en tale/ forelesning med Umberto Eco. Det var en aparte opplevelse. Eco talte på italiensk med to translatører til stede - en fransk og en engelsk.
Han snakket om viktigheten av biblioteker - og den betydningen offentlige bibliotek hadde hatt for ham.
Han fortalte om sin bestemor som hadde 5 års skolegang og var en flittig bruker av stedets bibliotek. Flere ganger i måneden tok hun veien innom og lånte bøker til seg selv og barnebarnet. Hun lånte historiebøker og skjønnlitteratur av kjente klassiske forfattere som Victor Hugo, Balzac, Dostojevski osv…… og Ibsen! (hvis translatøren oversatte riktig).
Og lille Umberto ble kjent med verdenslitteraturen. :)
Det ble også fortalt at etter hans død skulle hans private bibliotek komme offentligheten tilgode.
Noe som også har skjedd.
Grøne eple
Sumaren var kald og regnfull.
Epli var grøne og flekka av skurv.
Men eg plukkar og sorterar
og staplar kassane i kjellaren.
Grøne eple er betre enn inkje.
Bygdi ligg på 61˚ breid.
Olav H. Hauge (1908-1994)
Dropar i austavind, 1966
Jeg mener at en kunstnerisk fantasi av et eller annet slag ikke så mye er noe som må forstås, men snarere noe man bruker til å forstå. Den er et redskap.
Jon Fosse trakterer oss med kaffi fra en termos, han byr fram snushornet i sølv, og sammen går vi opp på dekk av det Yngve kaller den enormt fete speedbåten, før han blir strengt irettesatt, det heter for faen snøggsjark.