Bokelskere.no

Kjenner du en ingeniør, eller kanskje er du en selv? Da har jeg boka til deg.

Robert Harris har spesialisert seg på å skrive historiske romaner, gjerne fra oldtiden. Også til Pompeii har han gjort grundig research, faktisk så mye at det blir litt forstyrrende. Hvert kapittel innledes med et sitat fra et læreverk om vulkaner som er skrevet mange hundre år etter at Pompeii ble begravd i asken. Jeg vet selvsagt at romanen også er det, men for meg ble det grepet litt anakronistisk.

Men ja. Pompeii handler selvsagt ikke om byens mange hundre år lange historie, men om byens aller siste dager i år 79. Vulkanen Vesuvs utbrudd begravde både Pompeii og nabobyen Herculaneum. Harris forteller historien gjennom vann-ingeniøren Marcus Attilius Primus, som kommer til området for å reparere vannforsyningene til området. Han blir hovedpersonen i en slags natur-krim, hvor mysteriet med det forsvunne vannet snart erstattes av større problemer. Litt romantikk og korrupsjon blir det også plass til.

Før Vesuvs utbrudd er det mye god ingeniør-prat i denne boka, med detaljerte beskrivelser av konstruksjon, materialer og byggteknikker. For en håndverkskløne som meg gikk det til tider over hodet (hva er ulesket kalk?), men jeg fikk akutt lyst til å lese en bok om akveduktene som romerne bygde. Måten de forsynte byene sine med vann er en av historiens underverker. (Nøkkelen var at vannet måtte falle med en fingerbredds høyde per 90. meter, eller noe sånt.)

Helten Marcus Attilius Primus er av den prinsippfaste typen, han tror på vitenskapen, ikke på overtro og tegn. De andre personene blir pappfigurer, og på de siste 30 sidene mates det på med Hollywood-effekter og -replikker verdig en katastrofefilm.

Men vi hadde vel heller ikke oppført oss helt normalt dersom fjellet bak byen vår plutselig begynte å spy svovel og lava.

Bøker med en klar agenda blir ofte litt fanget av sin egen idé. Knut Nærums dystopi om et samfunn hvor alt og alle er overvåket, sliter litt med dette. Bibliotekaren Jannike får jobb i statens organ for overvåkning, men sliter mer og mer med å tro på saken. Boka fortelles i fortid og nåtid. Hvordan gikk Jannike fra å være veltilpasset bibliotekar til å leve av å jakte villsvin med spyd i de svenske skogene?

Dette er en dystopi, men Nærum leker litt med sjangeren ved å plassere den i nær FORTID i stedet for nær framtid. Det er ekko av korona her, samt andre ganske ferske samfunnsdebatter som f.eks. virkelighetslitteratur. Sannheten har ellers en klassisk oppbygning for dystopier: Samfunnet gått av hengslene -> hovedperson får en oppvåkning og opponerer mot systemet -> klimaks -> trist avslutning.

Er det morsomt? Ja, i glimt. Som når en rapper blir bøtelagt for å ha skrytt på seg ulovligheter, og når det innføres maskeforbud som torpederer Halloween. Men mest er boka preget av en kulde og klaustrofobi som kan minne om Fahrenheit 451 og 1984.

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter
gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene
i strie elver
for å finne sin husbond.

Hans Børli

Jeg skrev inn nrk+arkiv+roy+jacobsen i googlefeltet og fikk frem flere videoer med Roy Jacobsen. Den ene var den du er på jakt etter. Skal prøve om det går å opprette en link, det gikk greit.

I et intervju med avisen Friheten 27.01.1961 sier Torborg Nedreaas om romanen: "Boken er den første av to sammenhengende bøker."

Det er grunn til å tro at alderen til Herdis når romanen begynner sammenfaller med den alderen forfatteren selv var i på dette tidspunktet; nemlig starten av 1. verdenskrig. Hun er født i 1906.

Dette er Astrid Lindgrens brevveksling med Sara Schwardt, som begynte da Sara (12) sendte et innstendig brev til Lindgren: Hun liker ikke filmene som er blitt laget av Lindgrens bøker, men håper forfatteren kan hjelpe henne med å få en filmrolle! Forfatteren svarer.

Det blir begynnelsen på et langt brevforhold mellom dem. De møtes aldri. Sara går gjennom en turbulent ungdomstid, før hun etter hvert blir frelst og misjonerer hardt i sine brev til Lindgren.

At det var akkurat Schwardt som Lindgren svarte på, og holdt kontakten med, er nok tilfeldig, men det er ingen tvil om at det betydde mye for Schwardt. Nydelige innsikter i det å være ung, og det å se ungdom.

Et underbelyst tema i faglitteraturen om Torborg Nedreaas’ romaner Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971) knytter seg til det som angår jødisk identitet og assimilasjon. Romanene følger Herdis-skikkelsen gjennom noen barne- og ungdomsår i Bergen og København, med første verdenskrig som et særlig viktig tidsavsnitt og foreldrenes skilsmisse og gjenetablering i nye forhold som sentrale hendelser. Moren Franziskas jødiske slekt og «blandete» familie har en sentral plass i tekstuniverset, særlig i Musikk fra en blå brønn. Men når det siste omtales i faglitteraturen, er det oftest meget knapt. Også de fleste anmelderne av Musikk fra en blå brønn neglisjerte Herdis’ jødiske slektsarv i 1960. Dette er bemerkelsesverdig, fordi det er så sjelden at protagonisten i norske romaner plasseres i en familie med jødiske og «halvjødiske» medlemmer, og at forfatteren kan utnytte egne erfaringer når hun skildrer hvordan livet i en slik «blandet» familie kunne arte seg.

Du finner mer informasjon i denne artikkelen.

Se også torborgnedreaas.no

Fra dag null har jeg levd med bergensere tett på livet, men etter å ha lest Morten Hammerborg sin bok, skjønner jeg at bergenserne i min nærhet ikke har vært hardt angrepet av byens by-ånd.

Denne boka er en praktfull historisk gjennomgang av Bergens historie, med den overordnede problemstillingen: Hva er det som har skapt bergenseren, slik vi kjenner hen? Boka makter å være hundre prosent saklig og historisk korrekt, samtidig som den er hundre prosent underholdende.

Jeg tror ikke jeg har ledd høyt av en eneste bok av Universitetsforlaget før, men det skjedde flere ganger da jeg leste denne. Eksemplene på bergenske uforståeligheter er lang i denne boka, ofte underholdende, noen ganger rystende, som når byen omfavner folk som åpenbart har svin på skogen. Et spørsmål som ofte meldte seg underveis i min lesning var om det ikke er noen voksne hjemme i Bergen.

Hammerborgs grunnleggende påstand er at 1814 var starten på en lang nedtur for Bergens posisjon. Norge ble i 1814 organisert etter fransk modell, hvor alt skulle utgå fra et sterkt sentrum (Christiania). I 1814 var Bergen landets største og viktigste by, men de neste 200 årene har det offentlige sprøytet penger inn i Christiania/Oslo, og Bergen blitt bare en by i Norge. Det er her kimen til det helt spesielle Oslo-agget i Bergen kommer fra, ifølge Hammerborg: I motsetning til nummer to-byene Aarhus og Göteborg, har Bergen en gang vært størst og viktigst. Det er en to hundre år lang misforståelse at byen skal styres fra Oslo.

Les, le og klem en bergenser du kjenner.

Enig, "Koke bjørn" var så mye bedre.

Og jeg ble minnet på hvilke "fantastiske diskusjoner" vi hadde i lesesirkelen om verk av Falkberget, Bulgakov og Steinbeck for å nevne noen av de du nevner. De vi leste den gangen har en egen plass i "lesehjertet" mitt.

Jeg har bare to innvendinger mot denne boka, så jeg kan like godt få dem unna med en gang: Boka skulle hatt kart. Jeg er ikke helt stø i Middelhavets geografi, og det hadde vært gøy å se steder som Korint, Kolossai, Efesos og Galatia plottet inn. Og omslaget er håpløst. Gullbokstaver på lys bakgrunn er så lavkontrast som det kan bli.

Resten: Kanon! Jeg har vært i en del gudstjenester i mitt liv, men mitt forhold til Paulus er like overfladisk som de fleste andres. Jeg forbinder Paulus med "kjærlighetens høysang" (tro, håp og kjærlighet) og at han har blitt brukt som argument mot kvinnelige prester.

Denne boka nyanserer dette. Mye takket være Jorunn Øklands essays til hvert av brevene, og ikke minst det lange innledende essayet. Hun lærte meg mer om Paulus enn mine 44,5 år til sammen.

I alle kirkebryllup leses Paulus' ord om "tro, håp og kjærlighet". Det er en av de vakreste delene av Paulus' brev, men også merkelig å lese i sin sammenheng, for de er så utypisk for resten av det han skriver. Paulus levde i årene rett etter Jesu død. Brevene hans er mest oppmuntringer til menighetene rundt Middelhavet, med forsiktige formaninger om hvordan de burde leve fram til Jesu tilbakekomst. (Paulus trodde, som de andre første kristne, at den var nært forestående.) Den delen av 1. Korinterbrev som leses i alle bryllup har mest av alt blitt en kirkelig evergreen fordi "det er skralt med mer positive ekteskapstekster å ta av i Det nye testamentet", som Økland skriver i forordet. Om bare kristendomstimene på skolen var like velformulerte som henne.

Og dette med kvinner og deres plass i forsamlingen? Jeg finner få spor av Paulus som kvinneundertrykker i brevene, han har et påfallende moderne syn på forholdet mellom kjønnene. (Han er derimot ikke spesielt opptatt av at slaver har krav på frihet.) Dessuten er det vanskelig å vite hvilke brev som er ekte Paulus-brev, og hvilke som er imitasjoner eller tillagt ham uten at han hadde noe med dem å gjøre.

Sterkt anbefalt!

Oh yes! Dette er bra greier. Kjærlighet, svik, sjalusi, mytologi, død og ambisjoner plassert i nær norsk historie, og mikset sammen med Lars Myttings stødige hånd, og med hans lett gjenkjennelige bildespråk.

Lars Myttings debutbok ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljenivået, og det skjer aldri ellers. Herlig om sterke følelser, biler og prinsippfaste menn i Gudbrandsdalen.

Og lest 15 år etter utgivelsen opplevde jeg den som et frampek mot verden som skulle komme: By mot land, stordrift mot enkeltforhandlere.

Den svakeste delen av boka er når bensinstasjon-eier Erik drar fra dalen til Oslo for å være med på seminar, og hører på mye reklamesvada. Men en ting fra Eriks møte med ledelsen treffer som ei kule, når han blåser ut om språkets forflating og alt som skifter navn til noe meningsløst: "Hva blir det neste? At Kripos blir Indisia? At NSB blir NORAIL?"

13 år senere skiftet NSB navn. Ikke til NORAIL, men til Vy.

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet. Fire mennesker som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på. Åpningsscenen, med de fire på taket, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, About a boy, How to be good og nå denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.