Bokelskere.no

SCI-FI FOR ROMANTISKE FILOSOFER: Solaris er en sci-fi-klassiker som kanskje egner seg aller best for de som ikke leser sci-fi til vanlig. Til gjengjeld hjelper det å være litt filosofisk anlagt med en svakhet for romantikk. Lem gir virkelig noe å tenke på. Når handlingen er lagt til det ytre rom så ligger spørsmålene om universet selvsagt nær, men boka rommer mange flere elementer enn det. Her finner du både funderinger om vitenskapens virkemåte, erkjennelsens grenser og ikke minst kjærlighetens vesen.

LETTLEST, SPENNENDE OG SUBTIL: På tross av at Lem skaper rom for tanken er boka lett å lese. Den er også spennende, men på en annen måte enn forventet. Dette er ikke horror med utenomjordiske monstre, men subtil skrekk på en hyggelig og innsmigrende måte.

BEST SOM BOK: Solaris har blitt filmet flere ganger, men å filme denne romanen er bokstavelig talt umulig. Beskrivelsene av hovedpersonen - oseanet - er hinsides menneskelig fatteevne. Forfatterens finstemte verbale akrobatikk gjør et troverdig og eggende forsøk, som på film er nødt til å bli dødt og flatt. God bok!

Hvis du vil

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.

Også du
kan si et ord om glede.
Du har en hånd,
varm,
om du vil.

• Rolf Jacobsen
  Diktet er hentet fra Alle mine dikt - utgitt på Gyldendal 1990

VILJE OG EVNE: Dag O. Hessen har en god penn og særs kunnskapsrik, men han lykkes ikke helt i denne boka. Hva er liv? eller snarere: Hvordan oppstod livet? er et veldig fascinerende spørsmål og Hessen argumenterer godt for at det faktisk ikke er så usannsynlig at det eksisterer både levende og komplekse organismer. Viljen til liv og evolusjonen gjør at livet over tid sprenger seg fram overalt. Dessverre fortaper Hessen seg i til tider i kjemiske detaljer og svært tungrodde resonnementer som sikkert er gangbar mynt i korridorene på Blindern, men gjør at allminnelige lesere mister gnisten.

VITENSKAP OG EVOLUSJON De partiene i boka som fungerer best er når Hessen kombinerer konkret vitenskapshistorie og interessante biologiske perspektiv, og viser hvordan vitenskapens også er gjenstand for evolusjon. Mot slutten av boka løfter han også hodet litt opp fra formelboka og anlegger et bredere syn, som knytter tilbake dagens aktuelle debatter slik han gjorde i forrige bok. Det gjør at boka lander stødig og godt, selv om det har vært litt formel-turbulens på turen.

Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)

"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.

Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.

Nykelen i døra

Eg har teke all verdas atterhald.
Veksla mellom å vere varm og kald
agurk-kul og desp.
Ikkje tru eg er for keen.
Ikkje tru det er deg eg vil ha
eg ligg her og ventar på stæillkar’n på Ås.
Til slutt vert dette spelet gammalt.
Det vert i grunn eg og.
Eg er ikkje kul.
Nervane tyt ut som romkrem
frå alle mine lag.
Eg vil ha kjærleik.
Herregud
sa eg det høgt.

-Kari Anne Bye
Diktet er hentet fra diktsamlingen Eg bur her no

Denne boka forteller om et annet midten av 1990-tall enn det jeg fulgte med på. A-ha var en del av barndommen min, og jeg definerte dem ut av livet da jeg var ca. 12 år gammel. Denne boka følger Morten Harket gjennom fem år, fra utgivelsen av a-has (ekstremt undervurderte!) album Memorial beach til de ble gjenforent på Nobelkonserten i 1998.

Respekten min for Morten Harket vokste da jeg så Thomas Robsahms nye film om a-ha. Der Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy er langt inne i bitterheten til tross for all suksessen, klarer Harket å ha litt mer perspektiv på tingene.

Ørjan Nilssons bok forklarer langt på vei hvordan han har klart det. Da jeg leste den, satt jeg og lo store deler av tida. Ikke fordi Harket gjør eller sier så mye rart, men fordi det er herlig å lese om en megastjerne som overhodet ikke ser ut til å ha en karriereplan. Engasjementet hopper hit og dit, fra storpolitikk til treskjæring, med prosjekter og samarbeidspartnere som langt fra er opplagte. Historien om innspillingen av albumet Vogts villa er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Kanskje er det nødvendig for å beholde forstanden når man har et fjes som blir gjenkjent i hele verden, å gå sine egne veier så ofte man kan?

Og under det hele ligger Systemet, som er Harkets kallenavn på a-ha. Systemet kan ligge nede, men det våkner alltid til live før eller senere, og alle er maktesløse mot Systemets vilje, som ingen kan helt styre. Det er også et av poengene i a-ha-filmen - alle trekkes litt motvillig mot episenteret til slutt.

Boka er selvsagt ganske svevende og kommer ikke egentlig så tett på Morten Harkets indre. Eller kanskje gjør den det, jeg er ikke sikker. Og så ble jeg så deilig 90-tallsnostalgisk av å lese denne boka, den lyste opp noen rom i det tiåret som jeg ikke kjente. Bortsett fra 1995-konserten som Harket holdt i Spikersuppa før jul, den så jeg sammen med Jostein. Det var jævla kaldt, akkurat som det står i boka.

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

I 2004 sendte NRK P3 humorprogrammet Tazte priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. En av figurene der var reise-ekspert Jens A. Skomfjell, som hadde kompliserte svar på selv de enkleste spørsmål. ("Skal du til Amsterdam? Ta bulkferjen som går fra Flekkefjord til Rotterdam. Det tar ca. to uker.")

Vi skulle alle ønsket at vi tok mer tog. "Togeventyret" forklarer hvorfor vi ikke gjør det. De fleste av oss har et større eller mindre miljøengasjement, men det pulveriseres raskt i møtet med flybransjens strømlinjeformede bookingsystem. Det forteller meg på 14 sekunder hvordan jeg kommer meg fra Sola til La Paz om to og en halv måned med fly. Å kjøpe togbilletter ut av Norge høres ut som en jobb for tog-frelste og nettsøknerder.

Hvis togene skal ta markedsandeler fra flybransjen, må engasjementet komme nedenfra, virker det som. Det virker ikke som togbransjen selv rekker ut noen hånd til folk som bare har lyst å lettest komme seg fra A til B. I eventyrene skal helten går gjennom en rekke prøvelser. I Togeventyret er det vanskelig å få øye på den strukturen. Belønningen er togreisen i seg selv.

Denne boka forteller jernbanens historie i Norge og verden, den er en samling av forfatterens egne togminner og inneholder en hel del intervjuer. Den handler om klima og har flere reisetips. Den kunne godt vært 100 sider kortere, men gjør i det minste at jeg holder ut litt lenger neste gang jeg vurderer tog som reisemiddel.