Bokelskere.no

Du har rett i dine antagelser om fyrstehuset Salina har «tilhørighet» til Lampedusa.
Som du sikkert vet så ble Leoparden skrevet i 1956. Etter å ha fått avslag fra to forlag, ble Lampedusa i 1957 diagnostisert med lungekreft og døde. Men han hadde ikke gitt opp å få boken utgitt.

……..he had drawn up two testamentary letters, one addressed to his wife, Alessandra Wolff Stomersee, and the other to me, his adopted son. On 30 May he had also written to Enrico Merlo regarding the work.
The letter to Enrico Merio accompanied a typescript of the novel with a brief description how the characters corresponded to real people.

N.H.
Baron Enrico Merlo di Tagliavia
S.M.
30 May 1957

Dear Enrico,
In the leather folder you will find the typescript of The Leopard.
Do please treat it with care, for it is the only copy I possess.
Do please also give it an attentive reading, because each word has been weighed up and many things are not made explicit but only hinted at.
It seems to me to offer a measure of interest because it evokes a Sicilian nobleman at a moment of crisis (not to be taken to mean simply that of 1860) how he reacts to it and how the degeneration of the family becomes ever more marked until it reaches almost total collapse; all this, however, seen from within, with a certain connivance of the author and with no rancor as is to be for instance, in The Viceroys.
No need to tell you that the «Prince of Salina» is the Prince Lampedusa, my great- grandfather Giulio Fabrizio; everything about him is real: his build, his mathematics, the pretense of violence, the skepticism, the wife, the German mother, the refusal to be a senator. Father Pirrone is also authentic, even his name. I think I have given them both a greater degree of intelligence that was in fact the case.
Tancredi is, physically and in his behavior, Gio; morally a blend of Senator Scalea and his son Pietro. I ‘ve no idea who Angelica is, but bear in mind that the name Sedara is quite similar to «Favara.»
Donnafugata as a village is Palma, as a palace, Santa Magherita.
I’m particularly fond of the last two chapters. The death of Don Fabrizio who had always been alone even though he had a wife and seven children; the question of the relics which sets its seal on everything is absolutely authentic and witnessed by me in person.
Sicily is Sicily - 1860, earlier, forever.
I believe the whole thing is not without its elegiac poetry.
I’m leaving today, don’t know when I’ll be back; if you want to get in touch, write to me c/o ………
With fondest greetings,
your
Giuseppe

(On the back of the envelope)
N.B.: the dog Bendico is a vitally importent character and practically the key to the novel.

• Brevet er hentet fra forordet til The Leopard - forordet er skrevet av Gioacchino Lanza Tomasi (Lampedusa sin adoptivsønn) og utgitt på Pantheon Books - New York - 2007

Som ved mors bryst

Kva reddast vi for?
Kvifor ikkje likegodt
vere lykkelege
vi som ikkje kjenner
dagen i morgon,

Henta frå Anna Sandes si diktsamling Andlet i vatn

Ord til ein ven

Om du får i eige
dette underlege
å tenkje rettferds tankar,
då vert livet farleg
og spanande
som vandring
i løynde gruvegangar.
Ein lampe vert festa
på di panne
ei lykt lyser for din fot.

Din dag vert ny
dine augo sjåande.

Rettferds tankar
er for dei utvalde
som går leitande ikring
i ei mørk verd.

-Anna Sandnes, 1903- 1988
Diktet er hentet fra diktsamlingen Andlet i vatn, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1970

Jeg vil bare nevne noe kanskje ikke alle er kilar over. Du kan godt samle hva du vil av bøker i listene, det eneste du ikke gjør er å ferdigstille de, det er da de vises for alle. Jeg har mange lister på min profil, uten at de synes, bare som min egen huskeliste. De listene du mener er interessante for andre trykker du ferdig på. Håper dette var noenlunde klart.

Voldtekt er et sår som aldri gror i Makta av Heidi Furre.

Liv er sykepleier i 30-årene og har to barn. For femten år siden ble hun voldtatt av en mann som hun ble med hjem fra byen.

Romanen skildrer hvordan voldtekten gjennomsyrer hele livet til hovedpersonen, i alt fra dagligdagse gjøremål til relasjonene hun har til mann og barn. Heidi Furre har et presist, og samtidig elastisk språk som setter ord på alle Livs følelser på en troverdig måte. Det er gjennomarbeidet, poetisk og rystende. Vi blir med inn i tankene hennes, og alle de ulike overlevelsesmekanismene hun bruker for å klare dagene.

Forsida har store bokstaver i glinsende gullfarge. Det å pakke seg inn i dyre klær, fikse på utseendet og prøve å komme unna seg selv, er noen av Livs overlevelsesmekanismer. På et tidspunkt flytter hun fra hybelen, og gir fra seg nøkkelen til neste leieboer. "Nøkkelen var det siste objektet eg skulle kvitte meg med. Alle andre ting eg hadde hatt med meg inn i rommet hans, var borte. Berre kroppen som stod att. Den fekk bli med på lasset."

Selv om traumet dominerer livet hennes, er ikke Makta en bok om håpløshet.

Dette er den første boka jeg har lest av Heidi Furre, men det blir ikke den siste.

De to beste og klokeste lærerne jeg har hatt var begge homofile. Denne anmeldelsen oser av fordommer og uvitenhet.

Hva har det med saken å gjøre at historielæreren du kjenner, som likte boka, var homofil?

I PARKEN, NÆR MIDTSOMMAR

Det gløymde saknet etter kjærleik
lyder brått langt borte frå,
lik ulet frå ein hund
du ikkje vil høyre.

Ulet drar sanninga etter seg.
Du slepp ikkje unna lenger.
Parken kan du gle deg over, men

kvar rose i prydbusken
er eit ope sår i din løyndom.
For alt dette skal du heller aldri
kjenne meir, som no.

-Edvard Hoem
Diktet er hentet fra diktsamlingen Ute, langt der ute. Dikt 1967 - 2021 utgitt på Forlaget Oktober i 2021

Jeg gikk løs på denne boka med all mulig velvilje: En kritikerrost sakprosabok med ny viten om vikingene, jeg luktet en innertier. Det er for så vidt ikke noe feil med denne boka, men entusiasmen min var mer avmålt da jeg var ferdig.

Journalisten i meg blir alltid litt irritert når bøker bruker lang tid på å komme til poenget, og denne tar seg virkelig god tid med å komme i gang. Men etter hvert sjøsettes historien om skandinavenes reiser østover, og hvilke funn vi har etter dem i Øst-Europa, Tyrkia og Midtøsten. Cat Jarman er arkeolog, og forklarer hvordan ny teknologi kan dra mer og mer informasjon ut av selv de minste levninger.

Problemet er rett og slett at boka er litt kjedelig fortalt. Cat Jarman er ingen Øystein Morten, en historiker som kan skape faglig betinget dramatikk av selv de minste historiske spor. Men med denne boka bak seg er det lov å håpe at den neste boka til Cat Jarman får litt mer luft under vingene.