Bokelskere.no

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Stakkars Haugesund! Ignorert av sine storebrødre i nord og sør (Bergen og Stavanger), holdt nede av sitt omland (Tysvær og Karmøy) som nekter å spille andrefiolin for en by som vil være noe mer enn den er. Sentrum for en region de har oppfunnet selv (Haugalandet), som, for å gjøre tilværelsen enda surere for Haugesund, er delt av fylkesgrensa mellom Vestland og Rogaland.

Dette er essensen av Haugesunds historie fra 1950 til i dag, slik Morten Hammerborg framstiller den. Haugesund har måttet sloss for alt, uten drahjelp fra noen. Er du fra området, må du lese denne boka. Her forklares isfronten mellom Karmøy og Haugesund, hvordan byen gikk fra avhold til full fest på 1980-tallet, her får du historien om filmfestivalen og Sildajazzen, om Markedet, Kråkereiret, Oasen, Karmsund bro og Haraldsgata.

Boka kunne godt vært kuttet med 1/3, det ville gjort den litt lettere på labben. Utenom det: Obligatorisk for alle med et forhold til Sørvestlandet.Og ja, coveret er elendig.

Data-analysehimmelen for litteraturelskere. Ben Blatt har sluppet tekstanalyseprogrammer løs på flere hundre (tusen?) bøker. Alt fra Jane Austen til 2000-tallets "fan fiction" er plukket fra hverandre, ikke lest med menneskelige briller, men ved å behandle ordene som variabler og deretter sammenstille resultatene.

Høres det litt tørt ut? Det er ikke det. I denne boka finner du ut hvordan mannlige og kvinnelige forfattere ordlegger seg når de skriver om menn og kvinner. Menn skriver at kvinner "screams", når menn bruker stemmen på samme måte heter det "shout".

Boka tester den gamle klisjeen "adverb skaper dårlige tekster", og den beviser at Elmore Leonard ikke begynte å følge sin egen sparsommelige linje når det gjelder bruk av utropstegn før seint i karrieren.

Det mest fascinerende er hvordan ingen forfattere klarer å slippe unna seg selv. Data-analyse av hvor ofte vanlige småord forekommer i tekster, viser at dette ligger dypt i hver forfatter. Richard Bachman er Stephen King og Robert Galbraith er J.K. Rowling, det kan dataene slå fast bare ved å sammenligne ordbruken i bøkene. At de to mediesky forfatterne Thomas Pynchon og J. D. Salinger er samme person, er utenkelig ut fra måten de skriver på.

Denne boka passer for deg som liker grafer, statistikk og klassisk litteratur.

Det er ikke bare deg. Den har generelt fått svakere anmeldelser enn de fire første.

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Grunnen til at tidsperspektivet på 125 år er valgt her, er for å feire jubileet til The New York Times Book Rewiew. Den spalten ble opprettet for 125 år siden. Kanskje ikke noe som vi her må legge vekt på?

Den siste boka om OXEN kan du lese/høre her, riktignok på svensk. Bookbeat kan du prøve 2 uker gratis.

Denne ble jeg skikkelig glad av!

Alle som kan tegne er magikere i mine øyne. Tegnehanne fikk meg til å le høyt flere ganger med bare et par streker, ikke ulikt Børge Lunds Lunch-serie.

Det dreier seg om graviditet, fødsel og babyfase, tre stadier som jeg ikke har vært opptatt av på mange år. Boka bringer mye av dette tilbake, og får godt fram hudløsheten som preger den livsfasen. Jeg liker hvordan vekslingen mellom tegneserierutene og tekstblokkene utfyller hverandre. Tekstene er nokså dempet, rutene sprelske.

Jeg fikk denne til jul av dattera mi. Det kan bety
a) at hun synes jeg er på feil kurs og bør følge rådene i denne boka
b) at hun ville trøste meg med at det faktisk finnes større besserwissere enn meg i verden
c) at hun savner klare formaninger og vil ha flere råd av meg, og ga meg denne som inspirasjon

Jeg har konkludert med c), og lover å gi mange flere råd framover. Jeg er jo tross alt på full fart inn i livets gullalder når det gjelder å fortelle andre hvor skapet skal stå, ifølge forfatterne.

Det er lett å kjenne igjen Atle Antonsen og Bård Tufte Johansens stemmer i denne boka. Det er morsomt og det sparker i mange retninger. Jeg leste den fra start til mål, men den har absolutt et langt liv foran seg som litterær smågodtpose: Jeg kommer til å ta den ned, lese en dobbeltside og fnise, og gjenta dette x antall ganger i årene framover.

Denne boka har venta på meg i bokhylla i noen år. Nå er jeg 45, og regner med at det ikke er mange tiårene til jeg ligger nedsenka i lokalhistorie og slektsgransking.

Pilt-Ola levde (på ekte!) i Rogaland på slutten av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. Han het egentlig Ole Olsen Songesand, og kom fra Lysefjorden. Tilnavnet fikk han fordi han "piltet", som betyr å halte (en skade han fikk i militæret).

Jon Moes bok er et portrett av et eventyrlig liv i det førmoderne Norge. Her handler det om overtro, ulvejakt, sildefiske og reinsdyrdrift, alt med Pilt-Ola som drivkraft. I første del av boka framstår han som en blanding av Peer Gynt (minus tilbakekomst til sitt livs Solveig) og Idar Vollvik: Alltid på farten, alltid med nye ideer og ofte med en ustø landing.

Boka bremser tempoet og fokuset dreier i siste del av boka, når Pilt-Ola blir eldre og bruker mer tid på religiøse tankesprang og mindre tid på forretninger.

Denne boka passer for alle som har et forhold til indre Rogaland, sånn omtrent fra Agder-grensa til Suldal. Leser du med notatblokk ved siden av, kommer du kanskje til å plotte inn noen historiske Pilt-Ola-stoppesteder til din neste fjelltur. Det mest krevende med boka er språket. Den er skrevet på et muntlig nynorsk, men fordi boka for en stor del handler om en verden som er borte, kan en del ord være vanskelig å forstå. Den er også skrevet på et gammeldags dansk, og veksler gjerne fra nynorsk til gammeldansk flere ganger i samme setning. Jeg tror dansken er der for å markere at det som skrives er hentet fra historiske kilder.

Blir du vant til dette, og har en dragning mot fjell, historie og det indre Rogaland, kommer du til å kose deg med denne. Jeg skal i alle fall lete etter Pilt-Olas gravstein neste gang jeg er på Eiganes gravlund.

Her er de 25 finalistene til New York Times Book Review Best Book of the Past 125 Years.

Det bergenske adjektivet freidig dukket opp i hodet mitt da jeg leste denne franske romanen fra 1954.

Freidig betyr ifølge ordboka "altfor ubekymret, lettsindig, uvøren, dristig". Hovedpersonen og fortelleren i Sagans roman, Cécile, er alt dette. Hun er 17 år gammel og på ferie ved Rivieraen sammen med faren sin, som hun er tett knyttet til. Der finnes også Elsa, farens solbrente elskerinne, og Cyril, hovedpersonens sommerflørt. Etter hver dukker farens gamle venninne Anne opp, og alle relasjonene kommer i bevegelse.

Boka ble utgitt i 1954, og skapte sterke reaksjoner i et Frankrike hvor generasjonsopprøret fortsatt var noen år unna. Cécile er kynisk og selvopptatt, og spiller et sosialt spill for å få ting som hun vil. Men boka vil ikke sjokkere noen i 2022.

Forfatteren var bare 18 år da hun skrev Bonjour tristesse, og det er fristende å si at den ikke kunne ha vært skrevet av en person nærmere 40 enn 20. Teksten har en slags gjennomsiktighet og spinkelhet som er vanskelig å beskrive. Det står ikke så mye mellom linjene, men veldig mye på dem. Romanen er handlingsmettet, og det er tett mellom spissformuleringene. Det er nok av sitater å lage memes av i denne boka, for å si det sånn.

Boka kom på norsk igjen i 2021.

Det tar 290 sider før denne boka kommer til plottet: De to eks-soldatene Edouard og Albert klekker ut en plan for å svindle franske kommuner for store verdier. Metoden er å selge minnesmerker (som aldri kommer til å bli produsert) til alle stedene i Frankrike som ville hedre sine falne etter første verdenskrig.

Denne boka tar mål av seg til å være et dickensk eller balzacsk karneval. Her er det nok av typer som nesten er parodier på seg selv i all sin enkelhet. Skurken er ond, kvinnene er stort sett objekter for menns grådige blikk og fingre og de to hovedpersonene er kanskje litt sjarmerende. Men jeg ble ikke engasjert av denne romanen, kanskje fordi den faller litt mellom flere stoler. Det er en kritikk av Frankrike etter første verdenskrig, som sikkert ligner på hvordan andre land behandler sine hjemkomne soldater. Krim-intrigen er for enkel til at den forsvarer en bok på nesten 600 sider, og grusomhetene i skyttergravene er bedre beskrevet i andre bøker. En allvitende forteller prøver å piffe opp alt sammen, men virket mest krampaktig på meg.

Min favorittbok om første verdenskrig er fortsatt Krig og terpentin av Stefan Hertmans.