Når jeg engang gifter mig
Når jeg engang gifter mig,
da vil jeg ikke som andre
radikalere
ha borgerlig vielse.
Når jeg gifter mig
med en kvinde,
da vil jeg for alteret trine
med rødme på kind.
Jeg vil klæde mig i sort
snibel
og dække mit bryst med hvidt.
Guldknapper
skal funkle derpå.
Og under menighedens
og alle byens damers
andæktige lytten,
da svarere jeg ja,
høit, kjækt, greit.
Hun skal være min kone,
- hun og ingen anden.-
Hun skal føde mine børn
og hun skal styrke mit mod
i trængsel.
Og så kjører vi hjem
under klokkerens kimen,
og så stiger vi ind
i vort eget hjem,
vort eget hjem.
Og så - ja så
er jeg hendes mand,
og hun min
patenterede kone.
Ordentlig patent
vil jeg ha.
- Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
Diktet er hentet fra Siigbjørn Obstfelder - Dikt i samling - prosa i utvalg
Gyldendal Norsk Forlag 1993
JEG SER
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de blågrå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Detter er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De blågrå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende heste.
Hvor de blågrå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser …
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig …
-Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
Diktet er hentet fra Levende dikt i norsk lyrikk,
J.W. Cappelens Forlag - 1963
A tourist never came alone; instead, they always appeared as part of a group. Years later, I discovered that the groups were of two kinds: the realists and the dreamers. The dreamers belonged to fringe Marxist-Leninist groups. They mostly came from Scandinavia and were furious with the social wreckage that was called social democracy. They brought sweets to offer locals, who rarely accepted. They worshipped our country as the only one in the world that had managed to build a principled, uncompromising socialist society.
Hunden "så på ham med den bønnfallende minen som intet menneskelig vesen kan etterligne med samme besluttsomhet."
Lengselen etter overskridelse vet jeg ikke hvor kom fra. Den var der fra veldig tidlig av. Et desperat behov for å kjenne at jeg var i live. At ting betø noe. En lengsel etter å sette noe på spill. Helst noe totalt ødeleggende. Et slags underbevisst ønske om å sette meg selv i dårlig lys, for etterpå å få oppgaven med å rette opp igjen.
Å leve er å tåle den angsten som oppstår i nærheten av det som gjør menneskelivet krevende, men hvori kilden til kreativitet og vitalitet finnes
DE GAMLE DAMENE
De gamle damene holder
seg fast i veskene sine
på sine små ærend i
isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens
onde overgrep.
Ja, fine bøker. Men tre bøker i ein serie er ein TRILOGI.
trilogien
Veldig bra, ikke minst takket være registeret, slik at man kan følge de ulike personene gjennom boken ved å slå opp sidetallet. Men på s. 185 stusset jeg over å lese: "Den siste kvelden i 1945 var det fest hjemme hos Rinnan." Neppe. Det var nok siste kvelden i 1944. "en kvinnelig husholderske" blir også rart. Husholdersker, syersker og sykepleiersker er som kjent kvinnelige, det ligger i ordet.
Helt utroverdig, men artig og fantasifull.
For en enorm skuffelse! Jeg ble imponert av novellesamlingen Ting vi mistet i brannen, men dette var bare tøv.
Takk skal du ha, Kirsten. Den er riktignok merket som midlertidig utsolgt, men årstallet for publisering er 2024.
Merkelig. Jeg legger merke til at det mange steder på nettet gis inntrykk av at den er publisert. Dette virker svært besynderlig på meg. "The Doors of Stone" finnes i hvert fall ikke på Patrick Rothfuss' sin offisielle webside. Husker ikke hvordan jeg lager linken: https://patrickrothfuss.com.
Med begrepet "angst" tenker vi ikke på den utvannede varianten avbegrepet der både ubehag, uro, frykt, nervøsitet, spenning og andre hverdagslige følelser er blitt dyttet inn. I eksistensiell forstand bruker vi begrepet angst for for menneskets møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Vi forstår da at angst ikke er feighet, men tvert imot. Det krever stort mot å føle angst fordi det krever at vi støter mot livets eksistensielle grunnvoll. Vi kan derfor si at bare pyser er angstfrie hele livet.
"Om jeg vasker meg i dag eller ikke, hva betyr det egentlig?" Det er ofte i dette lille ordet "egentlig" at det depressive henter sin eksistensielle næring. For ingentig betyr egentlig noen ting hvis vi ikke bestemmer oss for at det skal bety noe.
Nei, den websiden har jeg ikke sett. Jeg fant informasjon på goodreads.com.
Jeg var litt usikker på om jeg skulle blande meg inn i diskusjonen, men jeg har også etterlyst den tredje boka i denne serien. Siden jeg søkte informasjon sist har boken fått en tittel, men det er også det. Den skal hete "The Doors of Stone". Ingen har bekreftet når den publiseres, men i løpet av 2024 leste jeg et sted.
Fansen til Patrick Rothfuss er mildt sagt oppgitt. Han reiser rundt på turneer og skriver om alt mulig annet enn det mange venter. på. Det er tolv år siden bind nummer to kom ut, så han har hatt litt tid på seg. Redaktøren hans ville avkrefte rykter om at forsinkelsen lå hos henne, og sa i et intervju at hun ikke hadde mottatt ett eneste ord fra forfatteren. Dette var riktignok i 2020, så ting kan ha skjedd siden da.
Jeg har ikke lest de to første ennå, tenkte å vente på den tredje, men hvor lenge det blir til er ikke godt å si.
Helt enig. Jeg avbrøt boka, og det er noe jeg ikke gjør ofte.
Norske elever får bedre og bedre karakterer. Så hvorfor jubler ikke forfatter Andreas Outzen?
Fordi han mener karakterforbedringen ikke betyr at elevene blir flinkere og flinkere år for år. At karakterene aldri har vært bedre enn under korona-årene, er ikke til å tro. (Hvis elevene aldri har vært flinkere enn under hjemmeskolen, hva skal de med klasseromsundervisning?)
Andreas Outzen har bakgrunn som lærer og tillitsvalgt, og går grundig til verks i sin gjennomgang av hvorfor karakterene blir stadig bedre. Hans hovedpoeng er at skolen i alle ledd er for opptatt av det som måles, mer enn hva elevene faktisk lærer.
Og når skolen bygges opp på den måten, formes elevene deretter. De blir "stadig mer resultatorienterte og stadig mindre læringsorienterte", ifølge forfatteren. De vil vite nøyaktig hva de vil bli testet i. Alt som ikke er relevant for vurderingssituasjoner (det som vi kalte "prøver" i gamle dager), ser de bort fra. Som du skjønner: Kritikere av new public management får mange liter vann på mølla av å lese Vitnemålsfabrikken.