Vær så snill og stopp, Tralte., som Lillevi oppfordrerr til lenger ned i tråden. Ha litt medfølelse.
Ja.
Hei!
Jeg har lest de bøkene som har kommet ut på norsk og kan anbefale forfatteren, synes kanskje den siste var den svakeste. Begynn fra begynnelsen.
Kan ei bok på 630 sider være for kort?
Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet. I denne romanen bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene.
Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.
Alt er velskrevet og pageturnende. Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død?
Jeg skjønner hva du mener, leste 110 bøker i fjor og bare 20 av dem var fra min egen samling.
A Rose Shoulders Up
Don’t ever be surprised
to see a rose shoulder up
among the ruins of the house:
This is how we survived.
Mosab Abu Toha
Things You May Find Hidden in My Ear
Poems from Gaza
City Lights Books, San Francisco
Jeg ønsker å følge ditt eksempel, har vel i underkant av 400 uleste pr i dag. En bok på øret trenger jeg ved siden av, men utover det så lar jeg meg inspirere av deg.
En vidunderlig bok som rommer like store deler livsvisdom som kunnskap om vin
Det er paradoksalt at vi i så stor grad innretter oss etter klokketidens effektivitetsmål, når mange forbinder det å glemme tiden med sine beste øyeblikk
Skulle vi valgt bort alt som ikke har en sikker nedre grense, ville våre dager på jorden bli fattige og fargeløse. Og så kan det tenkes at heller ikke dette hadde gitt uttelling i form av økt livslengde. Den tilsynelatende uangripelige logiske anbefalingen om å kutte ut alt som ikke har en sikker nedre grense, ville til og med kunne virke motsatt fordi den ikke tar høyde for menneskets komplekse psykologi og behov for glede.
Du finner den her, på Nasjonalbibliotekets nettbibliotek. Og du har tilgang til boken med norsk ip-adresse.
‘I still can't sing,’ [John] Lydon says with evident pride. ‘My voice is an instrument of torture and that's good enough for me. I'm an expressionist.’ A Situationist? ‘Ooh, no, no, certainly not that. No poncey Left Bank politics from Paris for me.’
They are not very ideologically sound, the Quo, are they, readers? Their attitude to women (particularly ex-wives) is hardly New Man, they use words like ‘poof’ and ‘wop’ with no blink of realisation that it might give offence (though ‘wop’ is all right because Francis Rossi comes from an Italian ice-cream family).
Roger Waters is thought, by many, to be the gloomiest man in rock. The Wall was gloomy and his solo LPs, The Pros and Cons of Hitchhiking (1984) and Radio K.A.O.S. (1987), were gloomy, and his latest work, Amused to Death, is frightfully gloomy. Waters’ voice drones along to warn us that: a) there’s a squaggly Jeff Beck guitar solo coming up any minute; b) everything is horrible, especially television, war, the entire universe and Andrew Lloyd Webber.
Det e'n mann har bygd, kan en annen rive ned.
Smash Hits would never be the functionary of '80s pop's massive and shiny PR machine. Why? Because of Tom Hibbert. (First question in Foreigner interview, January 1985: ‘Are you the most boring group in the world?’)
David Crosby had become a major hate figure since his bust-up with [Roger] McGuinn and since he had severely marred the otherwise fabulous Younger Than Yesterday album with his pompous song ‘Mind Gardens’, where the fat one had quoted Shakespeare and sounded very silly indeed.
Ja, veldig, kroppen min reagerer bare jeg tenker på det.
Sterkt dikt!
Hjulskiftet
Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?
Lyder
Om en stund, ut på høsten
sitter det svære kråkeflokker i sølvpoplene.
Men hele sommeren da egnen er uten fugler
hører jeg bare lyder fra mennesker.
Det er meg nok.
—
Bertolt Brecht (1898-1956)
Av Buckower-elegiene
Brecht 100 Dikt,
I norsk gjendiktning av Georg Johannesen
Den norske bokklubben 1971