Ava som svar til Lillevi :
00:04, 14. januar 2025* Diskusjon: Lillevi om Blikket var vendt mot Gud av Zora Neale Hurston av Zora Neale Hurston
Zora Neale Hurston var med i Harlem Renaissance og var en forfatterne som satte African American kvinners liv i fokus, Harlemrenessansen refererer til oppblomstringen av afrikansk- amerikansk kultur i tiden mellom første og andre verdenskrig. I disse årene skrev flere forfattere om rasisme, levekår og livet til afrikansk-amerikanske kvinner. Kjent fra denne perioden er også Nella Larsens bok Passing. (forøvrig en av mine favoritter)
At en bok alene - skulle ha forandret hele litteraturfeltet finner jeg usannsynlig. Men at boken var med og bidro til forandring - er jeg med på.
Their Eyes Were Watching God, er en av de bøkene jeg av en eller annen grunn har lagt fra meg og ikke fullført.
Hvordan jorden ble til
I de fjerneste tider var bare himlen. Men en dag skjedde et voldsomt steinskred. En mengde stein, grus og jord falt ut av himlen. Det ble Jorden. Av Jorden oppsto menneskene. I begynnelsen var et dypt mørke, og menneskene måtte lete etter mat på søppeldyngene utenfor husene sine. Livet var uten glede, og folk kjente ikke til døden.
En dag ropte en gammel kone: «Gi oss lyset!» og likevel visste hun ikke hva lyset var. Da kom lyset, og folk så hvor vakker Jorden var. Menneskene kunne nå dra ut på herlige reiser og finne nye boplasser. Likevel manglet noe som kunne gjøre gleden over livet på Jorden fullbrakt.
Da ropte en gammel kone: «Gi oss døden!» - og hun ropte det uten å vite hva døden var. Således fikk man døden. Og med døden kom også gleden over livet til menneskene. Diktning, sang og fest, liv og død, sorg og glede, lys og mørke har siden vekslet.
Gammelt eskimosagn
Dikt fra Grønland
Ved Harald Sverdrup
Den Norske Bokklubben - 1977
1100-tallets Europa: Et skittent, beinhardt sted hvor farene var mange og livet kort. Inn i dette samfunnet fødes Marie, halvsøster til den franske kongen, og et resultat av at far hans voldtok en tjenestejente.
Med en slik bakgrunn er det ikke plass til henne ved hoffet, og Marie sendes til et kloster i England for å visne.
Det motsatte skjer. Som priorinne (leder) for klosteret omformer hun det fra fattigdom til enorm velstand, med en kombinasjon av egenskaper som alle moderne sjefer ville misunnet. Har du tenkt å lese en fagbok om ledelse? Prøv Matrix i stedet.
Romanen er en exofiksjon (les mer om sjangeren her). Groff prøver ikke å skrive en historisk korrekt roman om virkelighetens Marie de France. Matrix utforsker begrepet myk makt, altså hvordan man kan få viljen sin uten å ty til vold. Den har også noe eskapistisk over seg. Klosteret blir et paradis av og for kvinner, bygd inne av en gedigen labyrint.
Matrix er en tidsmaskin med moderne tankegods, stødig formidlet av Lauren Groff.
Burning the Old Year
Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.
So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.
Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.
Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.
Naomi Shihab Nye
Words Under the Words
Selected Poems
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 359)
09:52, 31. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Men ingenting var verre enn synsforstyrrelsene: Da den grønne stripa på tv-skjermen kunne framprovosere angstanfall. Du er livredd for å se på Home and Away, sa jeg, men Svein sa: Jeg hadde en depresjon. Han uttalte depresjon som om det var noe fornemt, apanasje, og fordi han skulle tøffe seg for Veronika Hagen som tjatra i bakgrunnen, sa han at jeg snarest måtte levere tilbake tv-en, men jeg sa jeg hadde solgt den.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 267)
15:59, 30. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 235)
16:57, 29. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 185)
11:09, 29. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.
No Explosions
To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist
Poems
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 58)
11:14, 28. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 43)
22:00, 27. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.
"Jeg elsker deg. Unnskyld. Du trenger ikke å si det tilbake."
Ah, som Sally Rooney skildrer vår klønaktighet i relasjonene som betyr mest for oss. Vår manglende evne til å snakke i avrundede, gjennomtenkte setninger i samtalene hvor det står mest på spill: I møtene med våre kjærester, våre foreldre og våre barn. Intermezzo er en serie slike råe samtaler, som alle beveger seg mellom sterk kjærlighet, usikkerhet og dype lengsler.
Brødrene Ivan og Peter prøver å finne ut av livet etter at de har mistet faren. Peter sjonglerer forholdet mellom to kjærester som oppfyller hver sine behov hos ham. Ivan, yngst, treffer 14 år eldre Margaret og innleder et forhold til henne.
Det skjer ikke så mye i denne boka. Den beveger seg fra menneskemøte til menneskemøte, og skrur tempoet helt ned, til det går så sakte at hver følelse hos personene smitter over på leseren, og det føles som å være i rommet med dem.
Mesterlig, dvelende og empatisk roman om livets grunnleggende behov.
Åsmund Ådnøy som svar til marithc :
14:08, 26. desember 2024 Diskusjon: Åsmund Ådnøy om Underverden av Don DeLillo av Don DeLillo
Hell og lykke på ferden! :-)
Gaza Notebook
(2021-2023)
At fifth grade, I visit the school library.
On a wall by the door, a poster claims,
«If you read books, you live more than one
life.»
Now I’m thirty and whenever I look at faces
around me, old or young, on each forehead I
read:
«If you live in Gaza, you die several
times.
Mosab Abu Toha
Verset er hentet fra diktet Gaza Notebook (2021-2023)
Forest of Noise
poems
Alfred A. Knope, New York - 2024
Åsmund Ådnøy som svar til Marte :
22:23, 20. desember 2024 Diskusjon: Åsmund Ådnøy om Yellowface av Rebecca F. Kuang av Rebecca F. Kuang
Jeg synes også boka får godt fram den ensomheten som preger forfatteryrket. Mye ledig tid til å gruble for den med anlegg i den retningen!
Ava som svar til Kirsten Lund :
21:08, 18. desember 2024 Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
«You cannot continue to victimize someone else just because you yourself were a victim once - there has to be a limit.
Edward Said (1935-2003)
Gripende dikt - ord blir overflødige.
The only advantage to growing old is that one loses one’s appetites. After the age of sixty-five one wishes to travel less, eat less, own less. At that point, there is no better way to end one’s day than a few sips of an old Scotch, a few pages of an old novel, and a king size bed without distractions.
Det begynner som historien om et manustyveri som blir til en bestselger under falskt flagg. Hvordan skal June klare å opprettholde løgnen om at hun har skrevet boken som i hovedsak er den avdøde venninnens verk?
Spennende nok, men "Yellowface" har mer enn dette under panseret. Den er ekstremt 2020-talls i sin skildring av bokbransjen og ytringsklimaet. Romanen er et presist tidsbilde. (En gave til framtidige lesere som vil vite hvordan det var 2020-tallet!)
Boka stiller også noen tidløse spørsmål. Hvis du overtar en av tekstene mine og jobber lenge med den, på hvilket tidspunkt blir sluttproduktet "vårt" og ikke "mitt"? Hvis jeg forteller deg en historie fra livet mitt, står du fritt til å bruke den akkurat som du vil i litterær form?
Smart, medrivende og ganske trist bok om skriving, ensomhet, sjalusi og løgn.
Everything in Our World Did Not Seem to Fit
Once they started invading us, taking our
houses
and trees, drawing lines, pushing us into
tiny places.
It wasn’t a bargain or deal or even a real war.
To this day they pretend it was.
But it was something else.
We were sorry what happened to them but
we had nothing to do with it.
You don’t think what a little plot of land
means
till someone takes it and you can’t go back.
Your feet still want to walk there.
Now you are drifting worse
than homeless dust, very lost feeling.
I cried even to think of our hallway,
cool stone passage inside the door.
Nothing would fit for years.
They came with guns, uniforms, declarations.
Life magazine said,
«It was surprising to find some Arabs still in
their houses.»
Surprising? Where else would we be?
Up on the hillsides?
Conversing with mint and sheep, digging
in dirt?
Why was someone else’s need for a home
greater than our own need for our own
homes
we were already living in? No one has ever
been able
to explain this sufficiently. But they find
a lot of other things to talk about.
Naomi Shihab Nye
Everything Comes Next
Collected & New Poems
Sist sett
