Bokelskere.no

I will not go so far as to say that not to return books punctually is sinful, though deep down in my soul I think it is, but anyhow it is a symptom of moral slackness.

He was a gentle youth who loved quiet things, quiet places, placid people, kind dogs, books, canaries even, if they did not sing too loud.

I hennes øyne fantes det to kategorier mennesker, uansett hvor de kom fra. Det var gode og onde mennesker. Ingen nasjon var bare ond eller bare god. Drittsekker og kjernekarer - man fant dem i alle land.

...it’s a queer thing how 'fallen’ in the masculine means killed in the war, and in the feminine given over to a particular kind of vice...

...I have to laugh when people are pompous and absurd; my sense of the ridiculous is too strong for me.

Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

Når din egen verden kjennes dyster og grå, er bøker portaler som kan føre deg hvor som helst. Du kan gjemme deg i boksidene, bli værende der, få trøst og beskyttelse. Og det beste? uansett om du er syv eller sekstisyv, er en bok som en gammel venn som venter på deg med åpne armer.

Om et barn finner en bok som vekker leselysten, vil jo det bare føre til at hun blir mer åpen for å ville oppleve det samme igjen, i alle andre slags fortellinger.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen tante Mandolina fortalte Alba at livet ikke er ment å skulle gi oss det vi vil ha. At vi ikke bestandig kan få alt vi peker på. Det er bare ikke mulig. Jo eldre jeg blir, desto mer visdom finner jeg i de ordene. Livet handler om å lære, ikke sant? sånn må det være. Hvorfor skulle vi ellers være her, om det ikke var for å vokse på en eller annen måte. Hvis livet hadde gitt oss alt vi ønsket oss, hvis vi hadde vært lykkelige hele tiden, hadde vi ikke hatt noen mulighet for vekst. Vi hadde vært noen egoistiske skapninger som bare tenkte på oss selv og vårt eget beste. Lidelse gjør at vi må gå dypere. Det gjør oss mer medfølende. At vi bedre kan forstå andre menneskers smerte. Det gjør oss snillere.

Gud er kjærliighet, og kjærligheten bor i alt som er vakkert. Jeg tror likevel gud er feil ord. Jeg tenker meg det mer som en gudommelig kraft som vi alle er en del av. Hver og en av oss. Uavhengig av rase eller religiøs tro. Vi er alle en del av noe mye større enn oss selv, og likevel ser vi oss selv som seperate,annerledes,isolert og alene. Me vi er ikke alene. Sjelen vår er en gnist av noe gudommelig.

Dette spørsmålet om rase er latterlig, og det samme gjelder religion. Jøde, katolikk, protestant, hindu,buddhist ; folk er folk, og de burde bare holde fred og akseptere hverandre. Alle er forskjellig når det kommer til stykket.

Allting har en ende. Det var du som lærte meg. På godt og vondt. Livet er en serie av sykluser, og vi er som hamstere i hjulet.

Å ha god tid er et privilegium. Jeg øver på å gjøre noe nyttig med privilegiene mine.