Bokelskere.no

Det føles ikke bra å bruke “kjedelig” som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman “Over det kinesiske hav”, er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor “Over det kinesiske hav” er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i “Over det kinesiske hav” betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem “åndssvake”, som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg - like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá “men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt”, “vi så ikke da hva som skulle komme senere” eller “hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli”. Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller “tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet” er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

“Over det kinesiske hav” er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i “Før jeg brenner ned” viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er “Over det kinesiske hav” nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Den boka!

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.

I “Det bästa barnet” følger vi paret fra “Hetero i Hägersten” som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i “Det bästa barnet”, for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at “jeg tror ikke jeg elsker deg lenger”. Hvor går man videre fra noe sånt?

Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om “er det ikke deres tur snart, da?“. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne “annen” – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.

I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! “Det bästa barnet” er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.

Den boka!

Det er ikke første gang David Vann utforsker det komplekse forholdet mellom barn og foreldre, men denne gangen tøyer han strikken langt og enda lenger. I romanen “Jord” forteller han en dyster og mørk historie om en familie som ikke bare allerede har gått i oppløsning, men hvor alle gjør alt de kan for å slite hverandre i stykker før de går under.

Hovedpersonen i “Jord” er Galen, en ung mann i begynnelsen av 20-årene som bor alene sammen med moren på landsbygda i California. Man blir raskt inneforstått med at de to har et spesielt forhold, preget av sære vaner og måter å kommunisere på. Hver dag drar de på besøk til bestemoren til Galen som er plassert på gamlehjem, mot sin vilje. Galen tror det er fordi moren vil snylte på bestemorens penger, mens moren hevder at hun gjør det av kjærlighet, fordi den gamle viser tegn til senilitet og kan ende opp med å skade seg selv. En dag de kommer hjem etter et besøk på gamlehjemmet, har tanten Helen og tenåringsdatteren Jennifer dukket opp.

Omgangen mellom de fire utvikler seg snart til en bisarr og negativ spiral av spydigheter, trusler og krangel om penger, med den svarte familiehistorien som bakteppe. Alle de kvinnelige karakterene er dominerende og manipulerende på hver sin måte; og der Jennifer bruker sin seksualitet og erfaring til å snurre uerfarne Galen rundt lillefingeren, er det tydelig at både Helen og søsteren utøver makt over sine barn. Og bestemoren, er hun egentlig så glemsk som hun later som? Er det sant at hun ble slått og dratt etter håret av sin avdøde mann, Galens bestefar som alltid hadde alkoholånde og en manisk trang til å jobbe fremfor å ta vare på familien?

Mens vi følger de ytre konfliktene mellom den lille familien på ett plan, bygger det seg opp en minst like dramatisk konflikt inne i Galens hode. Han er jomfru, har ingen utdannelse og bor alene sammen med moren uten å en gang vite hvem faren er. Galen er i en evig drakamp med seg selv fordi han både elsker og hater moren; hun har gjort ham hjelpeløst avhengig av henne, og skapt et hjem som både holder ham fanget og samtidig gir ham trygghet. Han leter etter en rømningsvei som kan ta ham ut av hatet mot familien og det konforme, men det ene forsøket etter det andre mislykkes. Han dukker ned i det spirituelle, mediterer og leser “Siddartha”. Han går barbeint på kull, legger seg naken på bakken for å omsluttes av naturen og forsøker å bli vektløs og gå på vannet, men klarer ikke å løsrive seg nok til å oppnå åndelig frihet. Den seige, uslitelige strengen som binder ham til jorda og nekter å gi slipp, er moren.

“Jord” er visuelt helt perfekt. Den er full av lukter, farger og stemninger, av forfall, råskap og uuttalte følelser så desperate at de ligger tjukt i lufta og dirrer. Som leser føler man nesten et fysisk ubehag, som en våt ullgenser rett mot huden som stikker, klør og gjør at man nesten ikke får puste.

David Vann bruker 130 sider på det endelige oppgjøret mellom mor og sønn. Han drar det hele sakte ut, med nitidige og detaljerte beskrivelser av hver setning som ytres og hver bevegelse Galen foretar seg. Det er et godt bilde på hva som foregår inne i hovedpersonen, for han vet ikke sitt eget beste, han er ikke sikker på om det han gjør er rett eller galt, og tvilen kommer til uttrykk i handlingene og bevegelsene. Han må hele tiden overtale seg selv til å fortsette, og undertrykke stemmene i hodet som ber ham om å stoppe. “Jord” skildrer den evige runddansen av kjærlighet og hat mellom barn og foreldre på flere plan, og stiller spørsmålet om hvorfor man aldri klarer å rive seg løs fra opphavet. Når Vann til slutt setter to streker under svaret, er det en ekkel og dyster likning han har fått til å gå opp.

Den boka!

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i “Förortshat”. I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for “Förortshat” var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes “miljonprogram”. Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

“Förortshat” reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i “Förortshat”. Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen “om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!“. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Den boka!

“De gule fuglene” er en roman om krig. Om unge soldater som lærer seg å drepe andre mennesker før de egentlig kjenner seg selv som mennesker, før de vet hva de vil bli når de “blir store”. Historien tar utgangspunkt i den knapt 20 år gamle amerikanske soldaten John Bartle som har vervet seg for å tjenestegjøre ett år i Irak. Det er langt fra hjemstaten Virginia til Irak, og historien hopper mellom livet før, under og etter krigen. Forfatter Kevin Powers er selv eks-soldat, og den semi-selvbiografiske romanen hviler i stor del på hans egne erfaringer fra frontlinjen.

Det finnes et eget sett med stereotypier, kan man nesten si, om livet som soldat i krig. De har blitt overlevert fra både filmer og litteratur, og har en del typiske karakterer og/eller handlingsmønstre: den venneløse, usikre soldaten som blir hele kompaniets mobbeoffer. Den sadistiske, snørrspyttende sersjanten som elsker å gjøre livet surt for alt og alle, og ikke minst den intellektuelle soldaten som er modig nok til å stå utenfor fellesskapet. I tillegg kommer de ofte overraskende og snåle vennskapsbåndene som knyttes, de tomme løftene som blir gitt til familiene der hjemme, om at “jeg lover at jeg skal komme tilbake, uskadd og i live” og brevene hjemmefra med bilder av soldatenes søte kjærester. “De gule fuglene” viderefører flere av disse stereotypiene, så når hovedpersonen John blir bestevenn med den litt rare Daniel “Murph” Murphy, blir man ikke overrasket. Heller ikke når sersjant Sterling viser sitt bøllete, mandige jeg.

Kevin Powers er poet, og man tenker at kanskje det er grunnen til det litt stive, formsatte språket. Mer enn å brutalt og ærlig skildre krigshandlinger og visuelle opplevelser, bruker han mye plass på å la John gruble, meditere og filosofere over sin egen situasjon. Og det med til tider tung bruk av adjektiver og beskrivelser som føles påtatte og oppstyltet. Eller er det oversetter Vibeke Saugestad som ikke har maktet å overføre et billedlig, metafortungt engelsk til godt norsk? Teksten er i hvertfall veldig stiv og formell, og har et flinkispreg over seg som ikke passer når handlingene som skildres er de mest naturgitte og banale i menneskers liv – nemlig kampen for å overleve.

Man skulle ønske at Powers tok det “ned” på nivået til soldatene som faktisk ligger med trynet i søla, det hadde kledd romanen mye bedre enn de anstrengte forsøkene på å beskrive krigshandlingene på en var og poetisk måte. “De gule fuglene” er klart best når leseren følger Bartle og Murph ute i kamp. Når det ligger døde kropper foran dem med invollene på bakken, når det lukter av kulebrent hud og soldatene og sersjantene snakker om øl og puling. Når de viser hvilket banalt nivå mennesker ofte senker seg ned på som en beskyttelsesmekanisme for å kunne takle det som egentlig ikke kan takles, det er denne psykologien som er mest interessant i Powers´ roman, men vi får alt for lite av den. Allikevel er det en viktig bok; viktig fordi den skildrer opplevelser av krig som ikke kan beskrives i media, for man kommer ikke nærmere frontlinjene enn gjennom øynene på de som har vært der selv. De som har holdt i geværene, de som har kjent lukten av råtne lik rive i nesa, de som har slitt seg søvnløst gjennom utallige netter.

Den boka!

Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen “Nattbarn”. Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I “Nattbarn” møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. “Spinnet” på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med “Nattbarn”. Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. “Nattbarn” er ikke dårlig, bare litt traust og lite engasjerende.

Den boka!

Å skulle gå fra kortformatet med noveller til romanformatet er ikke så enkelt som det kanskje høres ut. De to litterære sjangerne har strenge regler for oppbygging og struktur, og når danskenes novelledronning Naja Marie Aidt debuterer som romanforfatter med “Stein saks papir”, klarer hun ikke å gjennomføre det store spranget.

“Stein saks papir” er først og fremst en historie om Thomas, en mann i slutten av trettiårene som ser ut til å ha det meste på stell med en pen og smart samboer, gode venner og eget firma. Han tror han har lagt bak seg den trøblete oppveksten med den alkoholiserte og småkriminelle faren Jacques, men når faren dør i fengsel, kommer alt galopperende tilbake. Sammen med søsteren Jenny må Thomas møte både indre og ytre demoner på nytt, og ikke overraskende takler de dødsfallet på hver sin måte.

Så langt, så vel. Videre herfra kunne Aidt ha dykket ned i dype familiehemmeligheter og tatt seg all verdens tid med å brodere ut Thomas’ og søsterens traumer, men hun velger en annen vei. I stedet for en inngående skildring av et mislykket barn-forelder-forhold, får leseren presentert en smørje av bipersoner, hvor den ene er mer sprø enn den andre, uten at det gjør dem mer interessante eller relevante for historien. Niesen Alice, tanten Kristin, kollega og bestevenn Maloney og farens gamle drikkevenner er bare noen av dem. Ja, og så Luc/Luke, som Thomas aldri blir helt klok på og derfor anlegger et elsk/hat-forhold til.

Søsteren Jenny er den mest interessante karakteren av dem alle, og et speilbilde av Janice Soprano, for den som husker mafiabossen Tony Sopranos slitsomme og følelsesmessig manipulerende storesøster som kunne kunsten å skifte fra gråtende og angrende til en hatefull hevner med ett knips. Slik er Jenny også, men Thomas gjennomskuer henne hver gang.

Omtalen sier at romanen er et “ømt og nådeløst portrett av en mann og den vestlige kulturs myter om fedre og sønner”, og det er nok dette Aidt forsøker på, men uten å lykkes. Det blir simpelthen alt for mye – spørsmål om kjønnsroller, seksualitet, maskulinitet og søskenforhold sauses sammen og man ender opp med å ikke ane hvor Aidt vil hen. Ikke minst er “Stein saks papir” alt for lang. Den langtekkelige sekvensen hvor familien samles hos Kristin for en helg, med en gjettelek om dikt som liksom skal være hele romanens “clue” om “poesien som helende kraft”, er patetisk. Særlig når den kombineres med at alle spenningene skal få utløp og de konfliktfylte forholdene skal få sitt endelige oppgjør – og romanens tittel skal forklares.

Aidt er sylskarp som novellist, for da har hun stålkontroll på sine litterære rammer. Hun er dog langt unna å treffe målet med sin første roman. Historien spriker i for mange retnninger uten at hun klarer å sy dem sammen på en tilfredsstillende måte, og 384 sider er 150 sider for mye. Det er som om Naidt har så mye hun ønsker å si, at hun har kastet sin egen stilistiske stramhet, som fortjent har blitt hennes varemerke, over båtripa med et “skitt au”.

Den boka!

Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.

De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.

Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.

Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.

Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.

Den boka!

Hvem som helst kan starte en blogg, men jeg tror på "sammen står vi sterkere"-prinsippet!
Jeg har så smått startet en litteraturblogg, men er fullt inneforstått med at jeg ikke kan drive den alene. Ikke om jeg ønsker hyppige oppdateringer og innlegg/omtaler av høy kvalitet - hvilket er målet. Jeg etterlyser derfor litteraturelskere som leser mye, liker å reflektere over det de leser og liker/kan formulere det med ord!

Bloggen skal bestå av bokomtaler innen mange sjangre - fortrinnsvis nyere litteratur, men det er også en "klassiker"-spalte med rom for omtaler av eldre titler. Bloggen har/skal videreføre en seriøs, men allsidig profil.

Selv har jeg tidligere fungert som litteraturredaktør i en nettavis, og i mange år jobbet i bibliotek. Og selvfølgelig kom jeg ut av mors liv med ei bok i hånda.

Er du interessert? Ta kontakt via profilen min, og fortell litt om motivasjonen din for å bli med, samt hvorfor du er så glad i litteratur.

Hilsen Ann-Sofi

Gleden var stor da jeg tilfeldigvis oppdaget at Mark Haddon var ute med en ny roman for voksne (siden han for det meste befatter seg med barnelitteratur). Jeg likte "The red house" veldig godt, etter å ha gitt den tid til å synke inn. Det er en nedtonet fortelling om det voksne søskenparet Richard og Angela, som etter at moren deres dør, tilbringer en uke sammen med sine respektive familier på ei hytte på grensen til Wales. Ingen har egentlig lyst til å være der, men høflighet og "vi burde vel..."-følelser får forrangen. Og som i de fleste familier, ligger hemmeligheter, løgner, svik, anger og misunnelse rett under overflaten og murrer. Det jeg likte best med romanen, er at den går stille i dørene, uten å fremtvinge grandiose, unaturlige oppgjør og drama. Det handler om mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre - så enkelt, og samtidig så vanskelig. Med Haddons finurlige fortellerstil, klarer han det unike i å få meg til å forstå og ha sympati for alle karakterene, etter tur.