Jeg likte boken, men det var ikke akkurat "driv" over den. For meg brakte den litt mer forståelse for andre kulturer. Av den grunn er det mange som burde lest den.
Jeg leste det jeg kom over om bokens innhold, men jeg syntes det tok litt tid før jeg fikk tak i personen. Etter å ha lest omtrent en fjerdedel var jeg ajour, og nå tror jeg boken blir en av de jeg kommer til å huske fremover. Derfor anbefaler jeg den med et absolutt!
Tillegg:
Nå har jeg lagt boken på bokhylla etter å ha lest den ganske grundig. Kanskje skal jeg lese den igjen? Det tok litt tid før jeg fikk kontakt med Leo og livet hans, et liv som var svært innholdsrikt.
Forlaget skriver: «Leo Afrikaneren er en roman om den landflyktige Hassan, senere kalt Leo, en av 1500-tallets myteomspunne oppdagelsesreisende».
Jeg sier bare: «Er det mulig, på den tiden, å bevege seg over så store avstander og oppleve så mye?»
Mannen må jo ha hatt en megastor evne og lyst til å overleve tross alt det som skjedde med ham mot hans vilje. Født som muslim, forvist, tap av koner og barn, ja koner i flertall, samt evnen til å skaffe seg nye, kanskje uten å gjøre noe særlig for det. Han var den fødte diplomat og forretningsmann, slik jeg ser det. Det å kunne snu seg etter det som skjer og finne sin egen vei til nye muligheter, og alt dette før han fylte førti år.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Den ga meg større forståelse av religionenes betydning for det verdenssamfunnet vi har i dag.
Jeg er i gang med den siste boken av Lars Kepler. Stalker heter den. Som de foregående fire skrives også denne i nåtid. Korte kapitler. Fire fem sider i hvert. Over hundre kapitler i boken. De skriver som om det er et manus for et teaterstykke. Jeg tror det var noe sånt forfatterparet Ahndoril sa at de gjorde det. Det var i et Skavlan-program jeg oppdaget dem. Jeg mener at de sa at de tenkte seg at de skrev et teaterstykke.
Jeg åpnet boken i går og har lest snart hundre sider. Så tenker jeg at denne boken har forfatterne jobbet med i et års tid. Kanskje lenger. Og jeg bruker kanskje en uke på å lese den ferdig. Egentlig ikke så merkelig. Det er forfatternes egen skyld. De skriver drivende. Hvert kapitel ender som et åpent sår. Jeg må lese neste for å plastre det, men så skjer det samme med dette kapitlet også, og slik fortsetter det. Dermed blir boken raskt ferdiglest.
Som sagt, forfatterne har jobbet hardt for å gjøre boken leseklar, og jeg forbruker den egentlig altfor raskt i forhold til den innsatsen de har lagt i den. Og den tiden de har brukt på arbeidet. Når det har gått et par år har jeg kanskje glemt mye av innholdet. Dette føles ikke helt riktig.
Redningen ligger i at det går en rød tråd mellom bøkenes handling. Det gjør at jeg husker det jeg har lest i de foregående bøkene. I alle fall noe av det.
Egentlig skulle aldri en roman være avsluttende. Det er når vi etter hvert blir kjent med hovedrolleinnehaverne at en roman begynner å bli interessant. Det er kanskje derfor jeg foretrekker serier på tv, i stedet for avsluttende filmer.
Nå har jeg lagt boken fra meg etter å ha lest de siste ordene. Det tok noe lenger tid før jeg var oppslukt enn de foregående, men de siste hundre sidene ble lest nesten i ett. Jeg må si at Kepler-paret klarte det igjen.
Bok nummer tre om skogsmatrosen. Den første var den mest spennende og den som lignet mest mine opplevelser fra mine første år til sjøs fra 1966 til 1968. Deretter ble det mer ukjent stoff selv om jeg har en krigsseiler i familien, men som mange andre krigsseilere snakket min onkel aldri om sine opplevelser. Jeg gleder meg til de neste bøkene.
Fantastisk. Tre tusen sider med historie, levendegjort med romanens skikkelser. Tenk om historiebøkene ble laget slik for femti år siden. Det er bare å applaudere Ken Follett og hans medarbeidere.
Sist sett
