Bokelskere.no

Jeg elsket også denne,og ønsker meg den til jul i år :) Men jeg følte meg litt gammeldags - jeg bruker MANGE av uttrykkene daglig;)

Dette er enda en bok i Anna Fiskes følelsebibliotek. En flott serie der hver bok tar for seg en følelse. Bøkene er tilpasset utviklingshemmede, men mange andre har oså stor glede av disse bøkene.

Syns definitivt du skal bla gjenom den hvis du kommer over den, men jeg er lei for at jeg har betalt penger for den. Det kjennes som om jeg har vært med på å tråkke på disse damene, og det er ingen god følelse.

Njabulo Ndebele’s ”The cry of Winnie Mandela” tells the story of four women who in different ways lost their husbands during the apartheid years of South Africa, and of these women’s conversations with the number one left-behind woman of that time, Winnie Mandela. It is wonderful literature. Ndebele is good, really, really good. It is also terribly male chauvinist and incredibly disrespectful.

Ndebele has some very clear sighted analyses of white versus black and owners of Anglo-Saxon culture versus everybody else. As the women he writes about are all black, this helps. Sadly, he really does not see women as equal to men, and so the rest of his project falls apart.

The stories of the four women are not exceptional or hard to believe in. They happened and happen every day, in so many places. Women marry, and they are left for studies, or work, or prison or another woman – or sometimes all of the above. But Ndebeles book the being left is all that defines the women. They may go mad or grow very successful, but this is hardly worth mentioning as the women are not objects of their own life. Only the missing male and how she deals with his being away is given importance – except, of course, for her relations to other males. Will she, or will she not, fall for the temptation of sleeping around (which of course will bring nothing but sorrow no matter what ways her husband is cheating on her, or how hard he has dropped her, she is a woman and God will punish her harder than any male)? Oh, the suspension!

Very soon I find that I could not care less about these husbands, their imperfections and cruelty, their absence. I want to know why the woman doesn’t buy herself a carrot if the need for a penis is so great, so that she can go on with raising her children, and I’d so love to know how she does that, or how she manages to open up that store, or what actually goes down when she breaks down. Sadly I’m told none of this, just the endless waiting and longing and thinking of the male, the center point of the universe.

So far the book is simply annoying. It is, after all written by a male, and it is not news that males tend to believe the universe spins around them. And as earlier mentioned, it is very well written, and whenever it speaks of race or culture, I find myself smiling and nodding. I think I might have forgiven Ndebeles disrespect of the four women. After all, he created them. It’s not like they’ll take offence.

But then he brings in the fifth woman, and I begin to feel slightly nauseous. This woman is not an invention of his. Neither is she dead. She is Winnie Nomzamo Mandela. A real woman at whom the unreal characters hurl accusations and pour disappointment. And through his characters Ndelebele imposes on her the same moral standards as he has imposed on them. Be chaste. Wait for your man. Put all your cunning into getting him back and receiving him in a way that will preserve your marriage and the social order of things. This is your only purpose.

Through his characters, Ndebele disguises the fact that Winnie Mandela was not a woman left in peace to wait for her husband’s return. She was a woman at war. She was harassed and beaten and tortured and exiled and bombed, not because she was anyone’s wife, but because she was a leader in her own right. She fought to hold ANC together in a time when all the leaders were undercover or in prison or abroad, and when those abroad had stopped communicating with those in prison and those undercover. She fought to keep the respect and loyalty of a people who kept sending their sons to war and were rewarded with nothing but more misery. She fought to keep herself alive, and her children fed and in school. She fought to keep control of an army of kids, too young to skip the country, old enough to travel it pretending to be a football club, to keep her informed, and to keep her safe.

Why is she asked to accept responsibility for the actions of her soldiers when the male war leaders have never been asked to own up to the crimes their armies committed? How can she be expected to fight the war that men fought with grown soldiers, AK47s and the support of the Red Army with nothing but a bunch of kids and come out cleaner, less dirtied than the males? I feel like giving this Ndebele fellow a good punch now. And still, it grows worse.

Ndebele insist in defining torture as the turning point in Mrs. Mandelas life. He chants the name of the torturer and gives as much details as he has managed to find about the time she was held under torture, laying it all out as if those days broke her, and all that she has been accused of later, the infidelity, the cruelty, is simply a reaction to the power yet another male holds over her. Mrs. Mandela herself has never said much about this experience, except that it was bad but others had a worse time of it. She has chosen not to give the torturer power over the rest of her life. Ndebele does his best to take that choice away from her. He cannot see her as driven by anything but male influence, and he refuses to accept that she may spin her own fate around something other than the power of males.

Actually, he is not able to accept that she may spin her own fate at all. Instead he tries to spin it for her, writing in her voice, presuming that he can understand how she feels, how she thinks, and believing that he is in his right to display these imagined thoughts and feelings to the readers. I wonder would he do the same to Desmond Tutu? To Nelson Mandela? To any male at all? Would he steal a man’s voice and pretend to speak for him? I very much doubt it.

Having finished the book, I believe that Njabulo Ndebele, vice-chancellor of the University of Cape Town and celebrated writer, is a prick. Still, I obviously owe the man. I haven’t felt this feminist in many, many years.

flott liste, har bare lest tre av disse :D

Det har vært en lignende diskusjon før på bokelskere. Her er link til den diskusjonen=)

Jeg har hatt lyst å lese alle Kate Morton sine bøker. Men En svunnen tid har pirret min interesse enn de andre. Et brev som kommer femti år forsent og Moren har en hemmelighet som ingen vet om og som påvirker forholdet til dattera klinger godt i mine ører.

Boken er en parallell historie og veksler mellom nåtid og fortid. Historien fra nåtid er fra 1992-1993. Den handler om datteren til Meredith, Edie som finner kjapt ut at det er hemmeligheter og prøver å løse mysteriumene. Historien fra fortida er ca. fra 1939- 1941. Her møter vi flere sentrale karakterer i boka og de har hvert sitt kapittel med unntak av siste del i boken. Vi får innblikk i deres liv.

Jeg vil si litt om familien Blythe på Slottet Milderhust. Percy irritert vettet av meg. Hun var etter min mening inngrodd, sjefete og utrolig sjalu akkurat som sin far. Det virket som forfatteren prøvde å rettferdigjøre ho i siste del av boken og ville at leseren skulle synes synd på ho. Jeg misliker ho fortsatt etter å lest boken. Det er bare en beskyttelse som jeg liker og som rører meg veldig. Men jeg synes litt synd på ho. Sally (safey?, jeg glømmer fort navn) og Juniper likte jeg veldig godt. Jeg synest fryktelig synd (mer enn Percy) på dem som har en slik søster og far. Men begge forvirrer meg og jeg har også noen spørsmål ved dem. Jeg forstår dem ikke helt. Men allikevel tror jeg ikke noen av dem har fått det livet de ønsker grunnet familiens forventninger. Faren sliter med psykiske problemer og det skal tydeligvis Jupiner arvet. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor Juniper er blitt sånn for hun var helt annerledes i fortida etter mi mening. Hvis noen lurer på hvor er mødrene så er alle døde. Selv om Karakterene kunne være irriterende trakk det ikke ned boka på noen som helst måte. Jeg må også tilføye at det var vennskap og kjærlighetsforhold som både rørte og smeltet meg...

Boken har mange hemmeligheter. Heldigvis er ikke noe forutsigbar. Det blir trekt i mange tråder og et spor kan lede til så mye. Her var det masse gjettinger. Mange stemte ikke og noen var litt annerledes. Det kom også fram ting du ikke hadde forventet. Men det var ikke alt man ble klokere på (les: fikk ikke klart svar). Jeg vet ikke om jeg er dom eller om forfatteren var ute etter å lage mer mystikk. Jeg blei forvirra og det er ting jeg lurer på. Mens andre ting igjen tenkte jeg dette stemmer jo ikke for det sto jo noe annet før. Men det stemte siden karakteren i boka sier det. Men det er jo mulig at jeg ikke har fått det med meg. Men det kan også være at jeg har forventninger som er automatisk og disse slår inn også i bokverden. Det er forventninger jeg ikke er så fornøyd med. Så takk til den boken som har gjort meg obs på det og jeg skal prøve å forandre på det. Men alt i alt gjorde alle hemmelighetene boken ulidelig spennende!!!!!. Jeg hadde nesten problemer med å ikke lese fort nok for det var ting jeg BARE MÅTTE vite….

Ellers skriver forfatteren varmt og vakkert om lesing, favorittbøker og skriving. Selv om jeg ikke skriver fortellinger eller bøker. Så synest jeg hun tar opp viktige ting med det å skrive. Det er helt fengslende på en ufattelig gode måte å lese om bøker som betyr så masse for en leser og som kryper inn under huden. En del mystikken i denne boken har med bøker å gjøre. Det var bare sååå spennende. Alt forfatteren hadde med om litteratur er med å gjøre at boka er fantastisk.

Jeg føler at det ikke var så mye negativt med boken. Det jeg likte minst med boken var slutten. Den var etter min mening heseblesende og et hastverk. Det virket nesten som forfatteren hadde fått utdelt på forhånd et visst sideantall på boka. Jeg holdt på å bli gal av stadig skifting av synsvinkler og masse avsnitt. Ellers synes jeg forfatteren burde ha årstall med hvert kapittel og ikke bare noen.

Jeg har stått lenger enn langt på bibliotekets venteliste for denne boken. Når jeg fikk denne boka har jeg brukte mesteparten av lånetida på å ikke lese denne boka. Heldigvis har det ikke noe med boka. Men derimot slet jeg med Den Afrikanske Farm av Karen Blixen samt at jeg hadde en skikkelig lesesmell etterpå. Jeg hadde helt panikk for å ikke få den ferdig for jeg merket fort at boken fenget. Jeg har lest som en helt for å få ferdig boken. Den største grunnen er at jeg elsker boken og at jeg mange ganger ikke klarte å la være å lese den. Det skal sies også at jeg bremset meg flere ganger når jeg leste boken hvis jeg var på bussen og lignende. For eksempel stoppet opp ved endt kapittel og lest ikke visere selv om jeg kunne. Jeg blir nemlig så irritert at jeg må gå av når det blir bare sååå dødsspennende. Boken er ikke langt unna for å bli en favoritt hos meg. Jeg har hørt rykter om at denne boka skal være den dårligst av Kate Morton sine bøker. Da blir kanskje Tilbake til Riverton og Den glemte hagen favoritter hos meg. Jeg gleder i alle fall meg masse masse til å lese dem<3

Vet ikke helt om det passer inn,men Marion Palmer sin "Bare kirka sto igjen" passer kanskje?

Han er også en av mine favorittforfatter=). Har lest tre bøker av han og to av dem ( Appelsinpiken og slottet i Pyreene) er blitt mine favorittbøker=). Julemysteriet var også helt fantastisk selv om den ikke ble en favoritt.