Bedre enn bok 2,men de siste sidene var helt unødvendig.
Dødsreisen, Caterina Cattaneo. Veldig lettlest og kort men likevel ikke spesielt enkel bok om skjebnen til ei jente i vikingetida. God for smarte men lesesvake ungdommer. Og andre smarte ungdommer, i grunn.
Sagaen om Isfolket var en slager her også - Trollmåne var en favoritt i tillegg til de to du nevner. Mon tro om det var bok nummer 32 eller noe? Den med hun som ligger med sin avdøde onkel. Og så likte jeg godt den om hun som ble forført av en demon som tok henne med halen fra hun var ti eller noe. Jesus, for en pornografi!
Men etter at jeg ble halvvoksen har de fleste dårlige bøkene jeg har lest vært i sjangeren lesbian trash. Størst blant dem er nok "Daugthers of a coral dawn", boka om damene som reiser av gårde og finner en ny planet uten menn (forplantning kvinner imellom krever fakta bare simpel genteknologi) og Ann Bannons fabelaktige lesbiske kioskromaner fra femtitallet.
Jeg begynte med første bok i første klasse, nå har vi lest andre i andre klasse, og han må pent vente til tredje klasse før han får tredje, altså. Bøkene - og ikke minst filmene som han får se etter at vi er ferdig med boka - blir så mye skumlere etter hvert at jeg tenker vi holder den takta noen år.
En bok bør ha begge deler, men om jeg må velge, så.. en bok kan ha et fantastisk plot, uten at jeg tenker annet enn "fiffig". En bok uten et godt skrevet persongalleri er bare ikke like mye verdt.
Selvsagt vil vi ha begge deler. Men jeg vil heller ha et godt plot enn fabelaktig dype og interessante karakterer som sitter på en togstasjon og ser togene komme og gå uten at noen går av eller på.
Forfatteren Kommer fra bygda Flatdal. Hun har ikke skrevet om bygda. Men har fått inspirasjon fra bygda.
Hvis man leser den første boka så vet man hvorfor Sigurd har en så enorm skyldfølelse i forhold til Sigurd.
Jeg elsker at forfatteren skriver om ulike ting fra flere synsvinkler. Vi mennesker kan oppfatte en situasjon helt ulikt og det kan oppstå misforståelser rundt det.
Mange forlag og nettbokhandler har julekalender.
Men husk at gutten også er av vår slekt, og at blod er alltid tjukkar enn vatn. Det er utrolig mykje av Jo i den lille sønnen din. Du lyt vara forberedt på at han kan hende ikkje nokon god bonde når han veks til, at blodet som flyter i ham fører ham på andre veger. Glem aldri hvem far hans var, om han ikke blir den du vil han skal bli, ikke alltid gjer det du meiner er rett og best. Du elska Jo, far hans, men Jo var ein fri sjel, ban. Glem aldri det.
Jeg har fortalt Maria at det finest ei anna kvinne ein plass. Ei som jeg aldri kan glemme. Ei som jeg alltid vil elske. Ho har godteke det, og spør meg ikke om noe, for ho veit at ho aldri vil få no svar. At du er berre mi – ei som lever ein stad inni meg…
Vi har hatt vår sjanse, du og jeg, Mali, og vi tok ikke imot den. Slik er det
Det var gammeltanta mi som sa at jeg måtte sjå virkeligheta slik ho var, at ingen kunne leve på en drøm.
Han strakte ut en skjelvende hånd og strøk gutten varsomt over det runde, myke kinnet. Å Herre gud, hvisket han knapt hørbart. Han er jo min! Det er sønnen min som ligger der, Mali! Han løftet ansiktet og så på henne. Øynene sto fulle av tårer, som langsomt rant nedover ansiktet hans
Men etter hvert hadde hun slått seg til ro. Enten var ikke Sima som andre dyr, eller også var ikke Sivert aldeles som andre unger. Det var litt av begge deler, tenkte hun og smilte der hun så på de to. Men Sivert hadde et eget lag med dyr, var det i alle fall ingen tvil om.
Det hadde utviklet seg et nesten forunderlig forhold mellom gutten og hesten, til og med Mali måtte innrømme det. Som om de forsto hverandre, de to; snakket samme språk. Det store dyret var varsomt og føyelig som en knehund når Sivert var nær den, som om hesten forsto at han var liten og at det var dens ansvar å passe på ham. Til å begynne med hadde Mali likt det dårlig når Johan lot sønnen få gå rundt på tunet med den store hesten alene. Hun kunne bli rent het av skrekk når hun så ut gjennom vinduet og oppdaget Sivert sittende mellom forbeina på hesten og plukke påte av den.
Men han har det godt no, han bessfar no, la hun til. Han er samman med englan og kan sjå ned på oss. Han Bessfar kjem til å pass på litlguten sin der oppe frå. Vi skal sei godnatt til han bessfar kvar kvald, du og e. […]Stjernan, veit du - det er auan til all englan som ser etter sine. No vil det komm ei ny stjerne på himmelen. Det er auan hass bessfar, det.
Du veit at der oppe bor all dem som er død, ikkje sant? Forsatte Mali. Gud tek dem til seg, og der vert dem til engler og har det berre godt.
Ingen skulle få rå over henne. Hun var seg selv nok. Det var visst det hun hadde trodd. Det var egentlig lenge siden hun innså hvor grusomt feil hun hadde tatt. For alle trengte noen. Om man verken ga eller tok imot kjærlighet, visnet man som menneske; ble ensom og bitter, slik hun var blitt.
Er det deg, Aud. Er det virkelig deg.
Hvorfor satte man navn på hverandre i hele tatt, satte navn på små babyer man ikke ante hvordan ville bære navnet sitt. Selv om man ikke ante hvordan dette barnet i voksen alder opplevde å bli tiltalt ved det, så satte man likevel navn på det, på et tidspunkt da denne fremtidig voksne var ingen.