Bokelskere.no

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

Det var den følelsen du får når du leser noe og ordene taler direkte til deg og bare deg, selv om det mennesket som skrev dem døde lenge før du ble født - eller selv om vedkommende er i live og ikke aner at du eksisterer.Ordene siver rett inn i hodet på deg. Flyter i dine hemmelige hulrom og former seg perfekt etter dem, lik vann. Og du er en tanke mindre alene i universet fordi du er blitt sett, fordi du er blitt fylt, fordi noen en gang satte ord på ting inne i deg som du ikke selv kunne finne ord for[...]

De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.

E vil sjå deg med strålende auer, flagrende hår og hendene fulle av blomster att, slik som e har sett deg før. E vil høre deg le slik berre du kan le. E vil sitt på krakken utafor løa ein sommerkveld og sjå solnedgangen med hodet ditt mot skuldra mi og handa di i mi. E vil ligg i duftende tørrhøy i løa og…

Eit hus er berre eit hus, sa han. Det er dei som bur der som skaper det. I det her huset var det Elise som skapte livet og hyggen. På eit vis føles det som eit dødt hus for meg no, når ho ikkje lenger er der.

Og man får ingenting gratis her i livet. Alt koster. Visse ting mer enn andre, la hun sakte til.

Maren gikk ut på trammen for å se bedre. Da oppdaget hun at enden på den vakre regnbuen senket seg ned over kirkegården ute på odden. Den glitrende,fargerike regnbuen endte midt i Erlends grav! Det søkk i henne. Hun ble stående helt stiv og stirre på den utrolige regnbuen som lyste opp hele Kirkegården, midt i alt det grå og mørke. Det var et tegn, tenkte hun. Det måtte være et tegn, et budskap fra Erlend og en annen verden. En undelig ro fylte henne, og hun kjente bare varme, fred og takknemlighet. Hun sto der på trammen, løftet ansiktet mot regnbuen og kjente at tårene rant nedover ansiktet. Erlend hadde det bra!Dette var svaret på alle hennes tause, fortvilende spørsmål om hvorfor og hvordan. Dette var guds svar: Hun skulle minnes sønnen sin, men hun skulle vite at han ikke led. Han lekte med englene på Guds vakre regnbue, i et vell av farger, varme og overjordisk lys.

Du liker å søng Oda? Ja, det er det e vil. Og det er det e skal og, la hun til. Det er bestemt,det. Bestemt, smilte Maren. Kem som har bestemt ddet? Er det du? Nei, det er Gud. Gud?Korleis kan du veta at Gud har bestemt det? Fordi han sa det,vel.

Det er musikk inni meg, sa Oda. Det er allveg musikk inni meg,om e glad eller om e er trist.Slik er det berre.

Sorgen og savnet lå som en tung sten inni henne, og hun visste at der ville den bli liggende lenge. Antagelig for alltid. Men hun visste også at tiden ville lege smerten litt etter hvert, det hadde hun erfart før. Den ville legge en hinne over det åpne, blødende såret som var sjelen hennes, og med tiden ville det gro en skorpe over. Bli til et rødt,sårt arr, som alltid vil kjennes, mer merkbart noen ganger enn andre.

Men hun leste ikke opp bønnen, hun sang den!. Folk satt som fjetret. Det var en engels røst, tenkte Maren. Hvor kommer melodien fra? Det var en underlig, men vindunderlig melodiøs og sakral melodi. Langsomt gikk det opp for Maren at Oda måtte ha laget melodien selv. Funnet den inni seg.