Bokelskere.no

<<Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet>>. Og mens han talte, vokste blomsterhavet utenfor. Vi hadde blitt utsatt for det verste angrepet på det norske fellesskapet siden krigen og fellesskapet slo tilbake. Ikke med hat og rasri, men med en tilsynelatende endeløs strøm av sympati. Den nådde ikke minst fram til meg på Ringerike sykehus. På lørdagen og utover søndagen rant det inn tekstmeldinger. På facebook fikk jeg venneforespørsler fra hele verden og det gikk knapt et kvarter uten at en ny teddybjørn eller kattunge ble postet på veggen min. For en som akkurat hadde vært gjennom sitt livs verste mareritt, var denne oppmerksomheten som en eneste lang gruppeklem.

<<Dette skal bli tidens Utøya-leir !>> utbrøt Eskil. Og det var ingen som tvilte på at han mente det. Da han gikk av scenen, var det til takfast klapping og høylytt jubel. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg snudde meg mot bakken. Alle hadde reist seg og ga ham stående applaus. Så mange dedikerte mennesker samlet på et sted. Det var dette som var Utøya.

For Synna har hatt og vil alltid ha sin egen plass i ham. Henne har han aldri glemt, henne vil han aldri glemme. Men kjærligheten er ikke gjerrig, sier han, om du har mistet en du elsket, kan du elske igjen.

Det går an å gret av glede,vet du. Og så e det ei tid for sorg og ei tid for glede. Akkurat det forstår visst ikkje du enno, men når du blir stor, vil du forstå det.

Han har så mange planer, sier han. Planer han ennå ikke vil diskutere med noen, ikke før han vet at de kan gjennomføres.

Vi skal greie det vi, vi. Med guds hjølp ska vi greie det.

Han har vært der for dem, en klippe å støtte seg til når ulykken rammet, glattet ut og mildnet når det var uoverensstemmelser. En selvfølge har det vært at han skulle være der for dem, alltid. Har de skjønt hva det har kostet? Har de noensinne sett hans sorg?.

Hun kikker inn på sitt gamle rom. Minnene slår mot henne[…]. Nå er hun er glad hun slipper å sove her, slipper minnene, de gode og de vonde.

Siden det går år mellom hver gang de to søskene møtes, ble de sittende oppe nesten en hel natt. Det var så mye å snakke om, så mye å minnes.

Julie stanser i døren til Morens kjøkken, overveldes av følelsen av å være hjemme.

Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.

Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt

Skjemme oss ut, sier han, og nå er hans stemme like kald som farens. Æ e så forbanna lei av å hør det. Det e visst det viktigast av alt i verden, det. Du må ikkje skjem dæ ut for bygden, hermer han. Æ e så inn i helvete lei av at den her fordømte bygda skal styr livet vår.

Æ har vel kanskje flira litt, æ som alle anner tå alle pompøse ord som har vorre sagt på talerstolan rundt omkring på slik en dag. Men i dag, i dag visst æ plutselig ka det betyr å ha et land der du høre te. Som e ditt. Og æ tør å si det.

Hun hadde ikke ventet barnet før ved månedsskiftet. Så har hun vel misregnet tiden. Det også har hendt før. Men like ny hver eneste gang er spenningen som risler gjennom henne. Forventningen, uroen for at noe skal gå galt, for smertene, men mest av alt for at det er over. Den tette forbindelsen mellom henne og barnet som brytes når navlestrengen klippes. Som står for henne som de underligste og mest vemodsfylte øyeblikk som livet har å gi henne.

Hun vet jo hvor de ligger slike. I andre graver, sammen med kistene av fremmede, eller kanskje ved kirkegårdsmuren. Utslettes skal de, disse barna, de dødtfødte, de ukristnete, utslettes fra minnet, fra alt. Akkurat som det er her i gården, barnet nevnes ikke, det har aldri eksistert. Men for henne var det levende, en del som ble revet ut av hennes liv, det levde i henne og i drømmene hennes. Hun orker ikke tenke på at hun aldri skal ha en grav å gå til