Jeg har minimal kunnskap om både black metal og death metal, men du argumenterer godt for ditt syn og det fikk meg til å lese hele denne interessante anmeldelsen :))

Besettende om rovfugl-temming

Helen Macdonald er poet, forfatter og vitenskapshistoriker ved Universitetet i Cambridge. Hun har tidligere utgitt et par diktsamlinger og flere fagbøker. Hun har bakgrunn som rovfugltemmer og har bidratt som forsker og rådgiver på forskjellige prosjekter for å styrke rovfuglbestanden i Storbritannia.

H is for Hawk utkom i Storbritannia i 2014, og boka har ført til Macdonalds litterære gjennombrudd. Boka har solgt over en halv million eksemplarer totalt, og har innbragt forfatteren Samuel Johnson-prisen i sjangeren beste sakprosa i 2014 samt Costa-prisen for årets beste bok samme år. Boka utkom på norsk med tittelen H for hauk tidligere i år. Over alt høster den gode kritikker - både fordi den er litterært meget sterk og helt spesiell, vakker, sår og så respektfull i sin tilnærming til denne i utgangspunktet så fryktede rovfuglen. (Kilde: Bokas smussomslag)

Helen Macdonald drømte om å bli falketemmer fra hun var ei lita jente. Hun leste alt hun kom over og lærte seg alt som var å vite om faget og fuglene. Ingen relevante bøker unngikk hennes oppmerksomhet. Likevel skulle det ta mange år før hennes drøm ble til virkelighet. Det var først da faren døde og hun selv nærmet seg førti at hun bestemte seg for at hun ville temme en hauk - betraktet som en av verdens ondeste fugler.

"Jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Hønsehauker er vanskelige. Har du noengang sett en hauk fange en fugl i hagen din? Jeg har ikke sett det, men jeg vet at det har skjedd. Jeg har funnet bevis. Ute på hellene i patioen en gang i blant, små fragmenter: det lille, insektlignende beinet til en sangfugl, med kloen knyttet hardt til senene som har strammet den; eller - enda grusommere - et avrevet nebb, overnebbet til en spurv, eller undernebbet, en liten blygrå konisk dråpe, svakt gjennomskinnelig, med noen årsmå kjevehår klebet til den." (side 11-12)

Fra før av hadde forfatteren erfaring med falker, falkoner som hun var. Fullstendig annerledes hønsehaukene, disse "nifse, blekøyde psykopater som levde og drepte i tette skoger. Falkene var rovfuglene jeg elsket: skarpvingede, prosjektiltunge fugler med mørke øyne og en ekstraordinær eleganse i luften." (side 29)

Så skaffer hun seg en hønsehauk. Hun betaler åtte hundre pund for den og kaller den Mabel. Hun burer seg inne i leiligheten sin bak nedtrukne gardiner, og begynner det møysommelig arbeidet med å temme den i utgangspunktet umuligste av alle fugler. Samtidig som vi følger hennes kamp mot (eller med?) Mabel, forteller hun oss om Whites biografi om temmingen av hauken Gos ("The Goshawk" fra 1951) - etter hvert omtalt som tragedien med White og Gos, siden han til slutt mistet fuglen.

" ... katastrofen var uunngåelig. White innså at hauken var ham selv, en fugl som var en "ungdom som var blitt drevet til vanvidd av alskens uforstand, savn og tukt". Og endelig innså han med gru at han selv var blitt tuktet, uansett hvor mange ganger han forsøkte å fortelle seg selv det motsatte. Hauken var barnet foran lekeslottet. Han var faren. Han var faren. Det var han som var diktatoren, ikke hauken. Så gikk da også den store tragedien mot sitt endelikt, og spikeren i kisten skyldtes naturligvis ren sentimentalitet." (side 169)

Hun eksperimenterer med mat som belønning, finner frem til den perfekte matchvekt på fuglen og gradvis, gradvis vokser det frem en relasjon mellom henne og Mabel. Hun må bare først komme forbi fuglens dødsangst, der den sitter tjoret fast og ikke kan komme noen vei. Er fuglen bare ond? Eller finnes det en leken fugleunge bak de kalde øynene? Klarer hun å temme Mabel og opprette et tillitsforhold, slik at hun kan slippe henne og stole på at hun kommer tilbake og setter seg på hansken hennes? Til slutt blir hun nesten ett med fuglen ... Hun vet ikke hvor hun selv slutter og hvor fuglen begynner.

"Der ute glemte jeg helt at jeg var menneske. Alt hauken så, var rått og ekte og sylskarpt, og alt annet ble fullstendig neddempet. Terrenget skapte betydninger i hodet mitt som kjentes som trykk, som lys, som gaver: følelser det var umulig å sette ord på, som når man værer fare eller noen leser over skulderen på en. Alt ble mer komplekst, men også underlig forenklet." (side 192)

"H for hauk" er en av de mest besettende romanene jeg har lest som handler om forholdet mellom et menneske og et dyr. Helen Macdonald beskriver naturen, opplevelsen av hauken som på et vis et mer opphøyet vesen enn henne selv som menneske, og hun skriver om følelsen av å miste kontrollen. Der White tvang gjennom egen vilje og tapte alt, der nærmer Macdonald seg dyret på dets egne premisser - og hun lykkes ... og vinner hva da? Den kampen som hun hele livet har drømt om å vinne ... Mabel gjør noe med hennes opplevelse av mening og retning i livet, der alt dreier seg om sansene og her-og-nå-opplevelser. Der det handler om å komme i kontakt med sitt eget jeg, avsondret fra resten av verden. I begynnelsen handler alt om å være så usynlig som mulig for fuglen. Derfor kan ikke vennene komme på besøk. Etter hvert handler det om å få kontakt med Mabel, kommunisere med henne. Når hauken flyr gjennom luften, løper hun på bakken - hele tiden i kontakt med fuglen for aldri å miste den av syne, redd for å lide samme skjebne som White og Gos. Uten Mabel er hun ingenting lenger. Alt som betyr noe er fuglen og dens velbefinnende. Det fuglen ser, det ser hun. Alt annet er uten betydning.

Jeg må innrømme at da jeg fikk denne boka anbefalt, tvilte jeg sterkt på at den ville fenge meg. Samtidig var det kanskje nettopp dette som fikk meg til å prioritere boka likevel? Hva var det egentlig med den? Skepsisen varte de første 20-30 sidene, boka ble lagt til side i noen dager, før jeg tok den frem og slukte den i løpet av en eneste dag. Historien var så besettende og så intens at jeg ikke klarte å legge boka fra meg. Jeg har for så vidt alltid vært fascinert av store rovfugler - fortrinnsvis havørner - uten å ha behov for nærkontakt gjennom annet enn zoomen på kameraet mitt.

Så ble også dette en historie om et myteomspunnet rovdyr som absolutt har flere sider enn ondskap og en hang til å drepe ...

Dette er rett og slett en av årets bøker, som man bør få med seg! Boka har sterke litterære kvaliteter og beskrivelsene av naturen er så fantastiske at jeg følte at jeg ble trukket inn i forfatterens univers, og ikke mitt eget. Kjærligheten til naturen og hauken gjennomsyrer hele boka, og jeg ble underveis i lesingen dypt rørt over hvordan forfatteren nærmet seg fuglen i håp om å temme den.

Denne boka anbefaler jeg veldig sterkt!

Denne gangen er valget veldig lett.
Sin egen herre av Halldor Laxness var en fantastisk bok som jeg ga terningkast 6.

Sjarmbombe av en bok!

Engelske Andy Jones debuterte som romanforfatter med boka "The two of us" tidligere i år. Papirutgaven av boka kommer ut på norsk 3. august og den har fått tittelen "Sammen". Av forfatterens nettside fremgår det at han tidligere har utgitt novellesamlingen "Untogether Lives" samt et par barnebøker. Til daglig jobber Andy Jones i et reklamebyrå, og for å få tid til å skrive må han ta grytidlige morgener og helgene til hjelp. "Sammen" er under utgivelse i åtte land.

"Folk spør: Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan møttes dere?

Dere sitter ved et bord og syder av forelskelse, brisker dere demonstrativt med ny kjærlighet (kan det kalles det? Er det kjærlighet allerede?), ler altfor høyt og kysser mer energisk enn det sømmer seg på en landsens pub, og noen sier: Slutt å tafse på henne! Skaff dere et rom! For et søtt par dere er, eller en variasjon over temaet." (side 5)

Fisher og Ivy føler at de har noe helt spesielt, som det er svært få forunt å oppleve. Siden de traff hverandre for 19 dager siden, har de knapt vært ute av senga. Fullstendig oppslukt av hverandre, knapt i stand til å være fra hverandre.

Fisher tenker at Ivy er kvinnen i hans liv, og bestemmer seg for å ta henne med hjem til familien sin. Selv om faren og søsteren er noe spesielle ... Han har aldri hatt med en jente hjem, men velkomsten de får - dvs. det er vel egentlig Ivy som får den, selv blir han temmelig oversett - er overveldende. Hun har så vidt kommet over dørstokken før gamle familiealbum blir dratt frem, slik at alle kan le av de rare frisyrene og klærne han har hatt opp gjennom tidene. Ja, for ikke å snakke om den bare rumpa hans da han var liten ... Og mens faren bombarderer Ivy med spørsmål, går det opp for ham hvor lite han egentlig vet om sin utkårede ... De har rett og slett ikke hatt tid til å fortelle hverandre historiene sine, opptatt som de har vært av helt andre ting. Og da kvelden ender med at faren tilbyr dem sin seng, er det som om all tidligere romantikk er blitt borte.

Tilbake i London er ingenting det samme lenger, og det er som om Ivy holder seg lengst mulig unna ham. Er hun i ferd med å dumpe ham, kanskje? Ble familien hans for mæget for henne? Snart skal det vise seg at det er noe helt annet som er årsaken. Ivy er nemlig gravid, og dermed er det slutt på den "lettbeinte", nytelsesorienterte forelskelsen ...

"Ivy spyr på badet mitt, lyden bærer like klart som fuglesang på en åpen eng en stille sommerdag. "Helvete," sier hun, og stemmen skaper ekko og gjenklang fra innsiden av doskåla og siver ut på badet og inn på soverommet som damp. Hun spytter, spyr, spytt,. spytt, spytter. Og spyler ned. Ivy har en utagerende og produktiv måte å spy på, og før jeg går på jobb, må jeg tørke vekk oppkast fra undersiden av setet, fra badegulvet og alle andre steder det har sprutet på. Og det er helt greit for meg; hun tar morgenkvalmen, jeg tar Jif-flaska - det er bare rettferdig." (side 45)

Når Fisher ikke er sammen med kjæresten, er han hos vennene El og samboeren Phil. El lider av en forferdelig sykdom som gir ham ukontrollerte rykninger og krampetrekninger i kroppen. Koordinasjon, balanse, empati og taleevne svekkes gradvis, og El har for lengst havnet i rullestol. Dette vennskapet betyr mye for Fisher, som har kjent El så lenge han kan huske. Å være vitne til vennens fysiske forfall er ikke enkelt, selv om relasjonen også inneholder mye galgenhumor.

Er det noe som nettopp preger denne boka, så er det humor! Men ikke tro at dette er en lettbeint roman av den grunn! Jeg opplevde at "Sammen" har mange lag, og at den er langt dypere enn man først skulle tro. Blant annet skildrer den nydelig hva kjærlighet egentlig er. De små tingene som gjør at noen par holder sammen også etter at den første forelskelsen har avtatt i styrke, mens andre forhold ender med brudd ... Det udefinerbare som man kanskje ikke tenker så mye på, men som er helt avgjørende når det røyner på med ytre påkjenninger ...

Romanens styrke er kombinasjonen av et godt språk, mye humor og mange situasjoner som jeg vil tro er nokså gjenkjennelige for de fleste. Samtidig som jeg humret og lo mye underveis i lesingen, opplevde jeg også et stort alvor i historien. Det er ikke småtterier dette paret utsettes for!

I teorien trenger jeg ikke å like hovedpersonene for å like boka, men det er jo ingen ulempe heller. Ja, jeg falt både for Ivo og Fisher, selv om min sympati definitivt gikk i Fishers favør i de fleste tilfellene. Jeg vil for øvrig understreke at personskildringen av hovedpersonene er svært nyanserte, slik at de rommer både gode og dårlige egenskaper. Her er ingen stereotyper, og jeg vil også hevde at klisjéene er fraværende. Dette er en bok å bli glad i, rett og slett! En perfekt sommerbok etter min smak!

Jeg anbefaler boka varmt!

Døren er et godt valg, synes jeg. Et spennende puslespill om forholdet mellom to svært ulike kvinner, og ei bok som retter søkelyset på mange viktige etiske dilemmaer. Kos deg videre med siste halvdel (ja, koselig er vel kanskje ikke rette ordet...).

Ser Jostein har gitt deg en god oversikt over hva som er skrevet her inne. Selv har jeg kommentert under "diskusjoner" på Alf Prøysen forteller - Trost i taklampa og andre fortellinger som du finner på denne lenka. Ellers har jeg lagt ut noen sitater fra denne: Alf Prøysen, idylliker eller opprører?. Jeg synes mange av novellene hans er svært gode.

Det har blitt lite lesing denne helga siden vi har vært på hytta for å åpne den for sommeren. Med smågnager-år i fjor, var det noen overraskelser fra ubudne gjester innendørs som tok litt tid å fikse. Når vannet må bæres og varmes i kjele, blir det noen ekstra runder... Heldigvis har det vært fint vær til å hive ut møbler og tepper for risting og banking :))
Og aldri så galt at det ikke er godt for noe. Alt i bokhyllene ble tatt fram og inspisert (de frekke dyrene hadde spist en snei av permen på Piet Heins "Gruk"!), og da dukket Bill Brysons En kort historie om nesten alt/ opp, så innimellom slagene fikk jeg lest et par kapitler i den. Ei bok jeg nok ikke kommer til å lese i ett, men ta små stykker av innimellom andre bøker.

Boka gis ut på norsk 14. september.

Her om dagen leste jeg at det er stor litteratur Alf Prøysen har produsert, men jeg kan ikke huske at noen på bokelskere.no har skrevet om litteraturen hans. Ser for øvrig at det er mange her inne som har bøker av han. Er det noen som har kommentar til litteraturen hans?

På forhånd takk!

Fant ikke boka der.

På forhånd takk!

Hvor får man tak i "Gud bor i Brooklyn" av Roar Henriksen?

Hva er meningen med dette innlegget?

Jeg har lenge tenkt at jeg skal lese disse på nytt snart - tror absolutt at de tåler en gjenlesing. Vet ikke om det blir nå i sommer, men en diskusjonstråd vil kanskje presse dem framover i lesebunken :D

Ser noen har Vindens skygge på Finn.no

På forhånd takk!

Hva er en E-bok?

Så nettopp at han har gitt ut en bok til, men blir den oversatt til norsk?

Har Antony Beevor planer om å gi ut flere bøker om 2. verdenskrig?

På forhånd takk!