Bokelskere.no

Der var den, ja! Takk for opplysningen :)

Er jo litt trist da, hvis det er slik. Men tror Linn C. har rett i det hun skriver om hva menn tror kvinner skriver om. Ett unntak: krim. Ser i alle fall at han her hjemme ikke skiller på menn/kvinner når det gjelder krim.

I min bokhylle er det også flere bøker skrevet av menn (jeg har ikke sjekket, men jeg vil tro det er slik). Kanskje skyldes det at det er flere menn enn kvinner som skriver? Dette vet jeg heller ikke om stemmer, men det er en forståelse man får når man leser anmeldelser f.eks.

Har nettopp lest "Begynnersjel og sjeleleder. Et Victor Hugo-motiv i Johan Falkbergets diktning" av Helge Nordahl. (Tror det var Strindin som gjorde oppmerksom på denne boka i en annen tråd?). Jeg synes det var veldig interessant å lese hvordan Falkberget har utviklet sjele-temaet i sine bøker, og hvilket slektskap han hadde med Victor Hugo. Han la heller ikke skjul på at han beundret Hugo og hans diktning.
Nordahl skriver at An-Magritt har tre "sjeleledere": Kjempen, Johannes og Hedstrøm, mens biskopen ble Jean Valjeans "sjeleleder". Han skriver også:
Grunnskjemaet hos begge diktere er det samme: en sovende sjel vekkes til live ved et møte med det gode og blir en begynnersjel, som senere forfremmes til sjeleleder for en ny liten begynnersjel han eller hun møter i livet. Kan slikt gå godt? Ja, svarer begge diktere, og det er ikke tvil i deres sjeler.

Lånte boka på biblioteket, men skal prøve å få tak i den på bruktmarkedet - kan godt tenke meg å ha den tilgjengelig i egen bokhylle.

Jeg skulle kanskje postet innlegget mitt under andre enn ditt, men håper jeg fikk fram meningen med innlegget i alle fall :-)

Her er jeg i alle fall enig med deg i det du skriver om "forfallet" i skriftspråka våre. Om det er "lovligheten" av å bruke dialekt når man skriver, det være seg bruk av sms- og/eller fb-språk/blogging, skal jeg ikke si noe om, men uansett så jeg mer engstelig for skriftspråka enn talemåla.

Dette fordi jeg mener og tror, at det er helt nødvendig med et formalisert skriftspråk. Ikke minst fordi det er skrift vi bruker i lovtekst, avtaler og formidling "ut til folket" og i kommunikasjon med hverandre på andre nivå enn bare "hei, koss har du d?"-nivå. Et formalisert skriftspråk er med på å tydeliggjøre formidlingen, samtidig må en også "læres opp" til å lese og tolke tekst. Derfor er norskopplæringen veldig viktig. Har man dårlig norskforståelse så vil man også ha problemer med å lese tekniske spesifikasjoner f.eks. Noe man må kunne om man skal bli elektriker, rørlegger eller andre praktiske yrker. Gode norskkunnskaper er en nøkkel til mye i livet.

Jeg er også medlem av mindretallet som er opptatt av å verne om nynorsken; det "opprinnelige" norske språket som var rådende før vi kom i union med Danmark. Danskene innførte sitt eget språk i de formelle skriftene, og det ble latterliggjort å snakke "bygdemål". Men også i skriftspråket vil det være en utvikling/endring, men da bør endringen komme først etter at ordet og bruken er godt etablert som talemål og på en slik måte at betydningen er klar.

PS: om noen nå skulle lure på hvorfor jeg ikke skriver nynorsk, så er svaret at jeg bruker bokmål og nynorsk vekselsvis; i dette forumet skriver jeg som regel på bokmål, i andre forum på nynorsk.

Nei, jeg har ingen tro på at dette er latskap, heller en "naturlig" språkendring/utvikling. Har nettopp hørt på ei lydfil med konstruert tale fra norrøn tid (etter norrønne skrifter) og mellomnorsk tid. Det har skjedd en del endringer siden den gang, og endringene var også store mellom norrøn og mellomnorsk tid! Hadde språket vårt ikke endret seg ville vi fortsatt slitt med kasuser f.eks. Tror det er få av oss som ville savnet det...

At språket endres over tid er vel det mest naturlige. Et land som har hatt forholdsvis liten språkutvikling er Island. De har f eks laget helt nye islandske ord når det dukker opp utenlandske nye ord, som f eks ordet "radio" som på islandsk er "útvarp" som igjen skal bety noe tilsvarende som: å kaste ut (apparatet kaster ut lyder). For ordet fjernsyn laget de et tilsvarende ord. Men nå merker også Island at utenlandske ord tas inn i språket, og da prøver de å tilpasse ordet til eget språk. Slik vi i Norge har gjort i mange år; vi fornorsker ordene slik at de "ser" og høres norske ut. Egentlig så er de bare tilpasset vårt språk, slik det blir gjort i de fleste land, når "nye" ord fra utlandet tas i bruk, f. eks. nasjonal, nacional, national osv.

Globalisering kan vel få skylden for en del av språkendringene. Slik var det også i gammel tid. Bodde man i ei lita bygd uten stor omgang med andre så beholdt man sin egen dialekt, men bodde du f.eks. i de store kystbyene der handelen blomstret, så endret språket seg mye raskere. Noen steder "lagde" de seg også et eget "hjelpespråk" for bedre å forstå hverandre! Da er det jo også naturlig at både ord og lyder endres. I dag er vi spredt for alle vinder. Er du fra Stavanger så studerer du kanskje i Trondhjem, blir samboer med en fra Bodø, for så å bosette deg i Oslo. Da sier det seg selv at det blir noen endringer. Kanskje får man også barn, der barna fødes og bor de første årene sine i hver sin by. Ganske "morsomt" noen ganger å høre familier på 5-6 personer der alle snakker hver sin "dialekt" :-).

Nei når det gjelder talemål så mener jeg at det ikke dreier seg om latskap, veldig sjelden i så måte. Og i Norge i dag er jo levevilkårene for dialektbruk mye bedre enn før, dengang alle i NrK måtte snakke "Oslomål". La oss nå aldri komme tilbake dit!

Når det gjelder skriftspråka våre, så er jeg mer bekymret, men det er en annen diskusjon.

Jeg holder på å lese "Haugtussa" av Garborg. Den leser jeg innimellom andre.
De andre er "Lillelord" av Johan Borgen som handler om en forunderlig vestkantgutt. Neste bok ut er Andrei Makine's "Olga Arbelinas forbrytelse".

Synes det er litt merkelig at dere overser de dialektiske forskjellene her, det kan vel ikke være latskap når noen blir "født inn i " en dialekt der kj-lyden ofte er fraværende?

Det som er feil er teorien om innvandring. Det Språkrådet sier om utlendinger og sj-lyden er dette:
På verdensbasis er det ganske få språk som skiller mellom disse to lydene, og det kan komme av at de faktisk ligger svært nær hverandre i uttale. Dermed blir det også vanskelig for utlendinger som skal lære norsk, å holde dem fra hverandre.

Språkendring? Ja, for noen, men ikke for de som hele tiden har brukt sj-lyden i stedet for kj-lyd. Språkrådet kaller det "sammenfalling" av to lyder som ligner på hverandre, der språkendringen skyldes blant annet at sj-lyden er lettere å uttale enn kj-lyden og at sj-lyden også er mer representert i ordforrådet vårt. Andre forhold spiller jo også inn: ungdomstrend er en av dem.

Men forskjellene på uttale av sj-og kj-lyd var representert i landet vårt lenge før vi fikk innvandring i landet.

Sjekk denne siden: der det blant annet står;
For det første er det godt dokumentert at skillet mellom sj- og kj-lyden er noe av det siste som kommer i barns språkutvikling.

Huffda, dette er jo så feil som det kan bli! Se hva Språkrådet selv sier: "For det første er det godt dokumentert at skillet mellom sj- og kj-lyden er noe av det siste som kommer i barns språkutvikling. Dette gjelder i alle de relativt få språkene som har disse to lydene".

Jeg har nettopp lest flere bøker som blant annet tar for seg sj- og kj-lydene, og mener jeg har litt kunnskap om dette. Og så kommer jeg selv fra et sted der vi opp gjennom alle år har fått "kjeft" fra lærere, spesielt fra de som kom fra Østlandet; der de etter hva de selv sa; snakket "korrekt norsk"...

Legger for øvrig med en link til Språkrådet for de som er interessert å lese litt mer om sj- og kj-lyd-SAMMENFALLET i landet vårt.

Da jeg begynte på barneskolen (79/80), gikk frøken rundt i klasserommet til hver og én av oss og øvde på kj-lyden. Det skulle liksom eksplodere mellom tunge, jeksler og gane; Kj!!!!
-Noen ble sågar i overkant ivrige og la seg til en egen variant som "kjokoladekake", "minikjørt" og "blåkjellsuppe". :0) Ingenting å si på innsatsen i hvertfall!
For oss som allerede hadde lyden på plass, rakk det med én demonstrasjon, før vi lettet og ikke så lite stolt kunne lene oss tilbake i stolen :0)

Ja det er nok mer interessant som et tidsbilde enn som litteratur. Så får vi bare håpe at det ikke dreper leselysten helt hos ungdommene :)

Har nettopp "tvangslest" denne for å hjelpe yngstemann med en norskoppgave. Det ga dessverre ikke mersmak. Nasjonalromantisk og overtydelig. Det beste med historien er at den er relativt kort...

Jeg leser ikke serieromaner/kioskromaner og ikke sciene-fiction og fantasy. Heller ikke kjendis- og kongestoff. Ellers er jeg vel "altetende" tror jeg, men er nødt til å veksle mellom sjanger. Da jeg leser en del fagstoff så er jeg bare nødt til å "slappe av" med f.eks. krim. Og når hodet er helt på "bærtur" kan jeg finne meg noe "chic-lit-greier". For "noe" må jeg alltid ha å lese.

Jeg var vel den av mine venner som leste mest, og kan aldri huske noen spurte meg om hva jeg leste, så jeg trengte aldri å forsvare lesevalget mitt. Det var vel heller slik at folk rundt meg sukket fordi jeg leste, - og var lite interessert i hva som skjulte seg bak permene. Litt trist egentlig, når jeg tenker på det nå ... Så sånn sett har jeg fått bestemt mitt lesevalg selv, men selvfølgelig blir jeg påvirket av anmeldelser og hva andre roser og/eller kritiserer.

Jo, forresten: "kiosklitteratur/"dameserier"" har jeg vel "bestemt" meg for ikke å lese, - men jeg liker nå ikke den form for litteratur, Som veldig ung slukte jeg Theresa Charles og derettet Victoria Holt, og det er vel i noenlunde samme sjanger kanskje? Men "chic-lit-litteratur" kan jeg kose meg med innimellom mer tyngre litteratur.

Her er de nominerte

Nytt av året er pris for beste sakprosabok, men det jeg synes er ekstra bra er fokuset på oversettelse. Ingenting er verre enn å lese en dårlig oversatt bok!

Er ganske "åpen" tror jeg, men etterhvert så lærer man seg jo hvilken type litteratur man ikke liker, og derfor ikke gidder å bruke tid på.

Kjendisstoff som andre også nevner, styrer jeg unna, dette fordi jeg ikke "bryr meg om" denne type litteratur. Unntaket er politiske biografier/bøker, evt om kjente personer har opplevd noe og skriver om noe jeg er interessert i utover det å være kjendis.

Knausgård har jeg lest, Behn likeså. Sistnevnte får sannsynligvis ingen ny sjanse hos meg. Å styre unna bøker fordi de er blitt FOR kjent, eller motsatt; ikke applauderes, er for meg ingen grunn til å styre unna dem. Det er så mange ulike måter å "sjekke opp" en bok på, blant annet her på forumet og det benytter jeg meg av om jeg er i tvil.

Sciene-fiction og fantasy styrer jeg unna, ikke fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke liker sjangeren, men fordi jeg har lest flere og funnet ut at dette ikke er noe for meg.

Fantasy og Sci-fi interesserer meg midt på ryggen, så de bøkene åpner jeg ikke engang!
Jeg leser lite lyrikk, selv om jeg er veldig glad i det. Jeg tror det kommer av at jeg hovedsaklig leser for å koble av, og da vil jeg ha noe som innholdsmessig er lett tilgjengelig. Lyrikk krever mer av meg, og blir dermed ikke tatt fram.
Også leser jeg mindre klassikere, men når jeg leser, er det ofte engelsk/amerikanske klassikere som jeg hører på lydbok.

Jeg tror vel heller at Språkrådet er mer interessert i de "naturlige" endringer som skjer ute blant folk. Og dersom endringene "fester seg" så er det ofte Språkrådet som tilrår at det fører til endring også i skriftspråket. Ta f.eks. bacon som er et importord som nå er fornorsket til beiken. Å forutse språkutviklingen tror jeg ingen av oss kan, da endringen ofte skjer først i talemålet, - og gjerne hos ungdom, og etterhvert implementeres det i skriftspråket. Men dette kan ta hundrevis av år. Det er ganske spennende å se hvordan ord har utviklet seg fra urnordisk og norrøn, via mellomnorsk, og nå moderne norsk. Jeg tror de gamle vikingene ville snudd seg i graven om de hadde hørt talespråket vårt i dag :-)